Det nærmer seg desember og jul. 29. desember er det 28 år siden mamma døde. Det var det året da jula bla så helt annerledes enn noen av oss kunne forestilt oss. Da jula på en måte ble ødelagt for alltid. Mamma som bare var 58 år, som aldri hadde vært syk i hele sitt liv, som alltid var der for oss. Ho ble plutselig bare borte. Samtidig forsvant alt som hadde vært trygt og god med barndommen, barndomshjemmet og det å vite at det var noen der for oss. 

Den jula ble stort sett tilbragt ved sykesengen på sykehuset. Ho ble lagt inn dagen før lille julaften. Med noe de på legevakta bare mente var en influensa. Men så viste det seg at det var noe ganske annet. Kreften, som de hadde oppdaget og operert vekk bare noen måneder tidligere, var kommet tilbake. Denne ganga var det ingen ting å gjøre, annet enn å vente på døden. Og den kom i rekordfart! For hver dag som gikk visna min skjønne mamma litt og litt. Helt til ho var helt borte, og et tynt, inntørka skjelett lå igjen i sykesenga. Jeg glemmer aldri det synet! Døden ansikt er overhodet ikke vakkert!

På mange måter var det godt at ho slapp å bli langpint. På andre måter veldig vanskelig å ta inn over seg. Plutselig var ikke mamma der lengre, og samtidig flippa pappa, som burde ha vært en støtte for oss oppi dette, helt ut. Vår sterke, tøffe pappa ble omgjort til en egoistisk drittsekk på no time, og søkte trøst i alkoholen for en periode. Barndomshjemmet forfalt, trykkeriet de hadde bygd opp sammen ga han blaffen i, og min søster og jeg måtte glemme alt annet og prøve å redde stumpene. Tid for sorg var det ikke. Å snakke om mamma fikk vi ikke lov til.

Jeg er snart like gammel som mamma var da ho takka for seg. Og ja, jeg er til tider litt redd for at jeg ikke blir så mye eldre jeg heller. Dødsangst heter det kanskje. Ikke vet jeg. Selv tenker jeg helst på det som noen dårlige, teite tanker som ikke helt vil gi slipp. Men nå burde jo jeg være så undersøkt og testa på det meste disse siste årene, at det sannsynligvis ikke er noen fare for at jeg har noe de ikke har funnet enda. Likevel tenker jeg på det rett som det er. For går det virkelig an å føle seg så elendig bare på grunn av en fibromyalgi og litt annet smårusk i systemet?

Det dukka opp noen bilder på facebook her i helga. Minner fra ti år tilbake. Og himmel så mye eldre jeg ser ut i dag! Jeg er blitt ei gammel kjærring. Rett og slett såpass at jeg fikk en liten trøkk etter å ha sett disse bildene. På gode dager føler jeg meg ikke så mye eldre, men på dårlige dager kjennes det minst ut som om jeg er 102! Og jeg lurer veldig på hvor disse årene tok veien … selv om det har skjedd masse i mellomtia, både på godt og vondt.

Jepp, jeg jobber med saken. Jeg har jobba hardt med å forstå meninga med livet siden i sommer. Eller kanskje enda lengre. Prøver å finne noen lyspunkt. Prøver å få fylt dagene med et eller annet koselig, som gjør den fin, minneverdig, grei nok. Men stort sett ender det med at jeg er ute på tur, tusler rundt aleine og føler meg akkurat sånn. Aleine. Forlatt. Ensom.

Jeg har jo et valg selv. En kan velge å ha det bra, heter det. Og ja, jeg har mye å være glad og takknemlig for. Jeg har barn og barnebarn som jeg har veldig god kontakt med. De fleste innenfor en radius av 1 kilometer. De har i tillegg skikket seg bra, og jeg er superstolt av å være mammaen deres. Jeg har en mann som er helt fantastisk, som jeg i perioder nesten forguder. Og en hund da, som nyter at matmor alltid er her. Likevel er ensomheten til å ta og føle på innimellom. Jeg føler meg så sinnsykt aleine, så lite verdt, og jeg hater det.

Det er så mye jeg har lyst til. Men jeg orker ikke. Jeg prøver å lese og strikke, men hodet vil ikke henge med. Bare på helt enkle strikkeprosjekter, som selv en 6. klasse kan få til. Og det er litt kjipt egentlig. For jeg kan jo strikke. Kunne jaffal. Jeg har et ryddeprosjekt på gang, som sikkert kommer til å ta resten av livet. Grunnen til at jeg starta på dette er ikke bare fordi vi har så mye ting liggende som vi ikke bruker, det er like mye det at jeg vil rydde opp etter meg. Slik at ikke noen andre får en slik jobb trøkkende ned over skuldrene når de minst trenger det.

Jeg har mye jeg kan gjøre, uten at jeg nødvendigvis må ut av huset. Men jeg får ikke fingeren ut. Jeg blir, helt ærlig, sykt sliten av å tenke på alle disse bør-, vil- og må-gjøre tingene i livet mitt. Skulle ønske vi kunne reise vekk en stund etter jul, bare drømmemannen og jeg. To uker en varm plass, med sol og sommer. Men selv ikke feriene har vært det samme som tidligere. Fordi hodet mitt vil så mye mer enn kroppen. Så det blir den ene nedturen etter den andre. Dessuten har vi ikke råd til den slags heller lengre. Egentlig har jeg bare lyst til å grine en skvett, men til og med den evnen er forsvunnet.

Å gå på tur og legge ut fine bilder er lett som bare det. Det er flott mens det står på, men det hjelper ikke i lengda. Og det er jo måte på hvor mye en kan gå og gå i løpet av dagen, bare for å slippe og tenke på andre, mindre hyggelige ting. Og om jeg går mye, så makter jeg jo heller ikke noe annet. Og da blir det enda mer å tenke på. 

I dag har jeg skikkelig vondt i hodet. Det er lenge siden det har vært sånn. Så nå tror jeg faktisk jeg skal ta en ekstra paracet og gå og legge meg litt under dyna. Det hører til sjeldenhetene, men det kan jo være at alt blir bedre etter en liten timeout. For denne dagen starta ikke spesielt bra … og da kan det vel bare gå en vei: oppover!

Nyt mandagen, dere som kan. ♥ Her blir det et særdeles kortreist bilde i dag. Utsikten fra go’stolen. Men vi har altså vært ute på morratur i dag også, derav den avslappende stillinga til dyret.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.