Selv om vi bor tålig sentralt er det stille som i grava her. Absolutt ikke noe bråk fra trafikk som suser forbi. Det er som å bo langt ut på landet. Nå bor vi i en veistubb hvor det ikke er noen gjennomgangstrafikk. De fleste som kjører inn her er folk som bor her eller skal besøke noen. Hovedveien, der bussen går ligger et steinkast eller tre fra huset vårt. Merkelig nok er det lite vi hører derfra også. Sånn sett kunne vi ikke hatt bedre beliggenhet. Om vi da ikke kunne bytta ut nabohuset med sjøen og hatt brygge med direkte tilgang til båten fra enden av gressplenen. 

Det er et byggefelt fra begynnelsen av 60-tallet dette. Med forholdsvis store eneboliger på store tomter. Lite gjennomtrekk i husene. Og enda jeg har bodd her i snart 20 år har jeg svært lite kontakt med naboene. Her passer de fleste på seg og sitt, og så blander de seg ikke noe særlig opp i hva naboen driver med. Og det er helt ok.

Femten minutters gange fra huset har vi et badevann. Ikke for meg da, som absolutt foretrekker sjøen. Men på den ene siden fins det ei lita strand og ei flytebrygge. Det er også et veldig flott turområde rundt dette vannet. Og vil du gå langt tror jeg nesten du kan gå i det uendelige herfra uten å krysse trafikkert vei. En perfekt plass å bo for folk med hund altså, eller andre grunner en måtte ha for å tusle rundt i skogen.

Det er ikke veldig ofte jeg treffer andre på disse turene. Men det er bare et års tid siden det ble merka ei blå turløype inne i skogen her, så det kan jo være trafikken av turlystne mennesker tar seg opp litt etterhvert. Det er sikkert ikke alle som har lyst til å gå rundt på måfå i skogen om de ikke er kjent. Slik jeg til tider gjør. Men akkurat i denne skogen er jeg såpass kjent nå, at jeg like gjerne tar en tur etter mørkets frembrudd som i dagslys. 

I skogen vår finnes stier for en hver smak. Jeg foretrekker jo en god gammeldags skogssti, uten at den nødvendigvis må være planert og gruset. Men noen dager er det helt ok å bare ta den letteste veien. Innrette turen etter dagsformen.

I det siste har jeg starta dagen med en tur rundt hovedveien her. Det tar en halv time, i sånn passe fart. Jeg går uansett form, for en halv time overlever en nok uansett. Selv om det ikke helt kjennes slik ut der og da. Og noen dager har dette blitt den eneste turen for min del, andre dager er det bare en liten oppvarming for dagens hovedtur.

Jeg har en liten konkurranse på gang. Med meg selv, og samboeren til min søster, uten at han vet noe om det. For jeg vil ikke ligge under han på FitBit’en. Jeg liker meg absolutt best på toppen og har virkelig gått inn for å holde meg der i det siste. Det er nesten blitt en besettelse, for om jeg ser at han plutselig har gått forbi meg i løpet av ettermiddagen MÅ jeg bare ta en ekstra liten tur, om det så bare er for å komme 8-10 skritt forbi han… sykt eller? Tja, jeg får i det minste beveget meg litt mer enn jeg har gjort i det siste. Det er som å ha fått litt ekstra drahjelp, uten at han som hjelper gjør noe som helst.

Bildene her er fra turene i går og i forgårs. I dag morges fikk jeg med meg drømmemannen rundt toppen. Utrolig nok. Formen hans er fin etter operasjonen i armen. Fingrene er litt numne og han føler seg litt handikappet, men det gikk over all forventning. Får håpe det fortsetter sånn, og at plagene hans forsvinner når det er gått en stund. Venstrearmen skal han ta om tre måneders tid.

Da ønsker jeg deg som kikker innom en riktig god onsdag. Her har vi nesten blå himmel og sol i dag. Utrolig deilig, bortsett fra at alle vinduene skriker etter å bli vasket … jeg får bare gjøre som om jeg ikke hører det. Skylder bare på tinnitusen.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.