Ny dag – nye muligheter! Men fortsatt ikke den store sydenvarmen som jeg hadde sett for meg. Lurer igrunnen litt på når det er skikkelig varmt i Syden. Jeg trodde jeg var sikra denne ganga, egentlig. Siden alle de andre gangene jeg har vært her har vært i desember og januar. Men sånn var det tydeligvis ikke …

Enda en overskyet dag. Men denne dagen hadde vi lagt en liten plan, sånn i tilfelle værgudene ikke var på vår side. Vi skulle kjøre over fjellene til Icod, en by på andre siden av øya. Oppe i nord. Egentlig var det tre byer her vi hadde lyst til å ta en kikk på. Men denne dagen rakk vi bare to av dem. Icod og Garachico.

Vi hadde ingen planer om å opp på selve Teide. Bare se litt av omgivelsene. Og for deg som ikke vet hva Teide er så er det altså det høyeste punktet i Spania, hele 3718 moh. Teide er en sovende vulkan, og hadde det siste utbruddet i 1909. Det er jo ikke bare selve fjelltoppen som er verdt turen opp, landskapet rundt er også ganske spesielt. Ørkenlandskap. Sand og stein. Visste du forresten at deler av Star Wars-filmene er spilt inn her oppe på toppen av Tenerife? 

Langt over skyene! Og her er som kjent alltid himmelen blå. Føltes litt merkelig å kjøre opp og ut av skyene. Men feriefølelsen blir jo litt forsterka da, når sola skinner. Selv om vi befinner oss langt til himmels og ikke på ei solseng på stranda.

En liten fjelltopp måtte vi jo bestige da. For tenkt om det var skikkelig flott utsikt herfra! Ikke greit å gå glipp av den vettu. Når en først var så nærme. Vet ikke helt om drømmemannen delte den iveren akkurat, men han ble jaffal ikke sittende i bilen.

Følte meg bitteliten oppå her. Det var faktisk flere turløyper i området, men vi hadde jo ikke med skikkelige sko, og sandaler var ikke helt det rette for lengre gåturer i dette steinete landskapet. Så det ble med å bestige denne ene toppen. Ble litt tungvindt på veien nedover, måtte krølle tærne godt for å ikke gå av meg skotøyet … men nå skal det sies da, at disse skoene er megagode å gå på. Så de har traska med meg på flere lange turer med bikkja i skogen. Men da er underlaget litt fastere og ikke fullt så bratt. 

Det store fjellet … og den store mannen … 😀

På vei nedover igjen. Merkelig å kjøre inn i tåken på denne måten. Som å treffe en vegg, bare ikke så hardt. Direkte fra blå himmel og sol, og plutselig var sikten nesten lik null. Skikkelig kaldt og guffent ble det også inni der. Litt creepy, som i en skrekkfilm. Cabriolet var ikke det ideelle inni tåkeheimen. Da var det jaggu godt å kunne rulle opp taket på bilen igjen. Enkelt og greit, skulle hatt det sånn i båten, bare trykke på en knapp og så var kalesja på plass!

Icod er et frodig distrikt og en by på nordkysten av Tenerife. Byen ligger i skråningen opp mot Teide, og her var det sykt bratt. Icod har vel 22.000 innbyggere, ble grunnlagt i 1501 og har dermed mange gamle bygninger.

Vi var både sultne og litt lei av å sitte i bilen da vi kom hit. Og når en er sulten funker ikke hjernen så bra. Så vi parkerte og begynte å gå for å finne en plass å spise … og fant ut at det var milevis for å komme ned til sjøkanten. Så etter å ha gått nesten en time snudde vi og gikk tilbake til bilen for å kjøre ned. Og det er nok ikke det dummeste vi har gjort!

Det var trangt om plassen. Alt for liten plass så det ut som. Men de har vel kjørt her før disse som kjører bussen … verre med oss som ikke hadde den erfaringa. Spesielt morro er det ikke å møte en buss på en slik plass, eller i en hårnålsving oppe i fjellene. Det fikk vi erfare et par dager etterpå. Føreren av bussene har nemlig ikke helt forståelsen for at vi ikke var så kjent her, og heller ikke skjønte veivinga og viftinga hans sånn med en gang. Egentlig tror jeg at han mente han hadde sin fulle rett til å skvise oss ut i kanten, koste hva det koste ville. Heldigvis gikk det greit. Drømmemannen er en fantastisk sjåfør. Jeg hadde jo aldri turt å vase meg opp på slike plasser om det var meg som måtte kjøre. Da hadde vi nok bare blitt sittende på hotellet …

Bratt, trangt og enveiskjørt – over alt! 

Vi fant oss en restaurant ved Playa San Marcos. Faktisk hadde vi med badetøyet også, men her var det så mye vind og bølger at det ikke var mulig å bade. Det beste var å holde seg langt unna kanten, slik at en ikke ble tatt av sjøen. Fascinerende plass å spise da, med utsikt direkte til de voldsomme naturkreftene.

God pizza og hyggelig personale. Husker ikke helt hva plassen het, men når du kom ned til stranda var det den første restaurant på venstre side.

Det lå faktisk en del hoteller her. Men området så ut som det hadde sett bedre dager. En del av restaurantene/pubene var stengt. Og det meste så temmelig slitent ut.

Neste stopp er Garachico. Og her var det enda mer vær. Hele strandpromenaden og den nærmeste gata var stengt på  grunn av bølgene. Og en skikkelig sur politibetjent jaga meg vekk da jeg forsøkte å få tatt noen bilder der det sto på som verst. Litt irriterende egentlig. Jeg skulle jo bare … hehe. Følte meg litt som en sur, trassig unge etterpå.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.