I juli 2017 ble mitt yngste barnebarn døpt i Litauen. Pappa’n kommer herfra, så dermed er det visst helt naturlig at det skjedde her og ikke i Norge. Da søstera ble døpt åtte år tidligere var ikke jeg der. Vi hadde brukt opp alle feriedagene, og og kontoen var tilnærmet tom, så dermed måtte vi stå over. Noe jeg har angret på siden. Denne ganga var det ikke snakk om å droppe den store begivenheten. Og gjett om jeg er glad for det?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi var her bare ei helg. Og det er jo litt begrenset hva en kan få med seg da. Tidligere har vi vært i hovedstaden Vilnius et par ganger, men det begynner å bli en god stund siden. Dattera mi bodde og jobbet nemlig her, før ho fikk barn. I forkant av det var ho i Litauen i forbindelse med et skoleprosjekt da ho var 17, i dag er ho 32. De ble innlosjert privat, og ho havnet hos kusina til han som etterhvert ble pappa’n til to av mine barnebarn. Ho forelsket seg både i gutten og landet, og slik har det vært siden.

Så glad er ho i dette landet at jeg innimellom har vært redd ho skal flytte. Ta med seg ungene og dra lissom. Fra alt ho har her hjemme. Fra meg. Fra søskenene og faren. Huset. Eller enda verre, da ho var syk var jeg jo livredd for at utfallet ikke skulle bli så bra. For da tror jeg ganske sikkert at barnebarnet mitt hadde havnet i Litauen hos familien der. På landsbygda. I fattigdommen. For der er de virkelig fattige, i forhold til oss, når det gjelder penger og materielle ting. Men tenker vi hjertevarmen og det å bry seg om hverandre, så har de noe vi har mistet på veien i jakten på lykke og suksess. Heldigvis gikk det greit med dattera mi, og jeg har dem fortsatt veldig nærme. Sånn cirka 15 minutters gange nedover bakken mot sentrum. 

Bildene under kommer fra litt forskjellige steder. Vi tok oss en kjøretur den siste dagen vi var der. Mens de andre var ved en innsjø og badet. Jeg hadde så lyst til å se The Hill of Crosses, og det var ikke rundt første sving akkurat. Så dermed fikk vi sett oss litt rundt. Jeg var så sikker på at jeg hadde laget et blogginnlegg fra denne korshøyden i sommer, men jeg finner det ikke igjen. Så da får jeg vise dere mer derfra seinere. Men her kommer iallefall noen glimt fra landsbygda:

Sjarmerende og flott. En drømmeplass for middelaldrende kjærringer med kamera dette her altså. Men sikkert ikke like sjarmerende for de som bor der. Kanskje ikke så rart at de fikk litt sjokk da de kom hit til oss. For det første var huset vårt gedigent, men det de var mest sjokkert over var at vi ikke dyrka noe på tomta. Verken her eller på hytta. Det var helt uhørt. Og etter å ha vært hos svigerfamilien til dattera så forstår jeg jo det. Jeg har masse flotte bilder fra eiendommen der, men må nesten høre om det er ok at jeg viser det på bloggen så jeg ikke tråkker noen på tærne.

Ha en fin dag. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.