Det er fredag og det snør. Store, hvite filler seiler ned og legger seg over alt det mørke triste. Iallefall på utsiden. Det er verre inne. Eller, jeg er jo sjeleglad for at snøen ikke legger seg på parketten, det er ikke det. Men det andre triste, som sikkert bare befinner seg i mitt hodet, er ikke så lett å glemme selv om det snør ute. Jeg er inne i en elendig periode, som jeg har forsøkt å fortrenge med lange turer og masse sosialt. Uten hell, tydeligvis. 

Helt ærlig talt så har de siste ukene vært … jævelige! Det er ikke annet å si om det egentlig. Jeg er så dårlig, jeg holder på å verke meg ihjel, jeg fatter ikke at det går an å ha det så vondt uten å være døden nær. Alle pillene jeg kjører i meg hjelper ikke. Tror jeg. Har ikke turt å slutte heller da, for jeg er redd for at det er enda verre uten. Men Paralginen og slike ting orker jeg ikke. Det er som å være på en evig fest, rusa og fæl. Er ikke noe for meg dette …

Jeg skjønner ikke at dette bare er fibromyalgi. Kan ikke forstå at en slik sykdom, som en ikke en gang kan bevise på noen som helst prøver, kan fucke til livet mitt på denne måten. Jeg er så lei. De siste tre kveldene har jeg grene meg i søvn, mens Paralgin Forten, som jeg har valgt å bare ta før leggetid, har ført meg direkte inn i drømmeland. Og jada, jeg sover mye roligere med de hersens pillene, det ser jeg jo av FitBiten også, men jeg er like sliten hele tiden. Enten jeg sover eller ei. I tillegg får jeg den hangoveren dagen derpå. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Litt redd er jeg også. For at det er noe mer galt. Jeg hovner stadig opp litt rundtofrbi, og føler kroppen min plutselig er blitt helt ugjenkjennelig. Jeg blir feitere og feitere, selv om jeg går masse og spiser lite. Jeg har en ankel og legg som er dobbelt så tjukk som hos nabobeinet til tider. Og rundt midjen, eller der den burde ha vært, har jeg en merkelig følelse innimellom. Den jeg kjente for første gang da jeg fikk penicillinen for borelia. Det kjennes ut som en med store never klemmer inn på hver side, og alle fingertuppene hans trøkker seg inn i ryggen min. Det svir på en måte, er varmt og kjennes ut som et skikkelig tjukt belte av betennelse. Dette kommer stort sett bare på kvelden og varer natta gjennom. Iallefall kjenner jeg det alle de gangene jeg er våken.

Men jeg forsøker bare å fortrenge det. For det er mest sannsynlig bare noe jeg tror jeg kjenner. Og jeg kan jo ikke løpe ned dørene på legekontoret bare fordi det til stadighet dukker opp nye ting. Hadde det bare vært normale ting, som en forkjølelse eller en lungebetennelse, sogar litt kreft her og der hadde noen ganger vært bedre enn dette. Da hadde jeg iallefall blitt tatt på alvor. 

I dag starta dagen min på nav. Men før jeg kom så langt så fikk jeg ikke mindre enn to telefoner derfra, med tre minutters mellomrom. Den første fortalte at saksbehandleren min var syk, men teamlederen kunne ta over, om jeg ville det. Jeg sa ja, møtet skulle vi hatt i løpet av november … så jeg synes jeg har venta lenge nok nå. Dessuten skulle jo legen min også være med. Andremann som ringte noen minutter etter, fortalte at saksbehandleren min var syk, og at møtet var avlyst! Jepp! Jeg fortalte at jeg alt hadde fått en telefon, og hadde en avtale. 

Begge som ringte trodde møtet var på legekontoret. Så dermed måtte jeg fortelle de som hadde innkalt til møtet at de hadde satt nav som møtested. Der møtte jeg opp litt før ti. Til stengt dør. For den åpner de ikke før kirkeklokka litt bortenfor er helt ferdig med de ti slagene, og vel så det. Så imens sto vi der i den ytterste ganga, alle vi navsnyltere studd sammen på alt for liten plass. Ute regnet det, så alle ville jo selvsagt inn i varmen. Det var for det meste utlendinger og ungdommer. Pluss denne middelaldrende kjærringa da, så den starten på fredagen hjalp jo ikke akkurat så veldig på selvbildet, bare så det er sagt! Jeg synes det er så flaut å “gå på nav”. Føler meg som en dritt og skulle ønske jeg var usynlig. Selv om det sikkert ikke er noen som legger merke til meg så føler jeg alle glor og lurer på hvorfor jeg ikke gidder å jobbe. Neste gang tenker jeg det er lurere å ta på seg en annen jakke i det minste, og ikke akkurat den som er knallrød …

– Hva tenker du om fremtiden? Spurte ho som ikke er saksbehandleren min. Da vi endelig kom så langt. Jeg sa som sant var, at jeg ikke kan se for meg at jeg noen gang kan klare å komme tilbake i jobb igjen. Jeg har jo forsøkt å holde på jobben i ti år, med å kutte ut det ene etter det andre. Og nå har jeg faktisk ikke mer å kutte i. Så da begynte tårene og renne, og det fortsatte de med resten av timen også likegodt. Skikkelig morro dette altså!

Her skal det meste prøves ut. Det er ikke snakk om noen uføre, for slik som dette kan jeg gå iallefall 3,5 år til. Så vi har god tid, og ingenting å stresse etter! Selv om jeg mente de hadde mer igjen for å bruke de pengene og ressursene på noen andre, litt mer yngre og oppegående personer, som kanskje ikke en gang hadde forsøkt seg ute i arbeidslivet enda. Den eneste som har gitt opp oppi alt dette er tydeligvis meg. Så jeg får vel bare ta et godt tak i nakkeskinnet og skjerpe meg da. Det er sikkert der det ligger, at jeg ikke vil nok. At jeg innerst inne liker å ha det på denne måten. Fordi det er så jævla enkelt å bare sitte hjemme og kose seg, mens pengene fra nav triller inn på kontoen.

Jeg føler meg som verdens verste møkkakjærring akkurat nå!

Legen var helt ok oppi dette. Han presiserte ovenfor nav at alt som skulle skje fremover måtte være for at jeg skulle få en bedre livskvalitet. Så måtte en eventuell jobb komme i andre rekke. Jeg kom aldri til å bli frisk igjen, men det var fortsatt flere medisiner jeg kunne forsøke for å se om de hadde bedre virkning enn det vi har vært gjennom til nå. Og da var det ikke snakk om antidepressiva. 

Piller, piller, piller … jeg hater piller! Jeg er sikker på at jeg har mer bivirkninger av dette jeg kjører i meg enn det det er godt for. Bare tull. Dessuten koster det jo en syk formue å prøve seg frem på dette viset. For jeg får jo ikke noe av det på “blå resept” før det er bevist at jeg har virkning av det, og at det er noe jeg trenger for å fungere. Så det er en dyr fornøyelse å være syk, men det skulle jo bare mangle at en ikke måtte betale for å ha et så gøy! Jeg sitter jo tross alt bare på ræva, og får godt betalt om en skal ta utgangspunkt i det jeg bidrar med. 

Beklager utbruddet. Kommer sikkert mer positiv tilbake på neste bakketopp … men for øyeblikket føler jeg den toppen er skrekkelig langt unna … Faktisk kan jeg ikke en gang se den, selv om jeg har både linser og briller på meg. 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne for flere turopplevelser, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Men de kan du jo bare hoppe glatt over om du vil.