Er han ikke fin? Skjønne, lille vovsen til mamma’n sin. 😉 Eller så liten er han visst ikke akkurat lengre. Vekta er sånn ca. 75 kilo og skulderhøyda er 83. Altså litt høyere enn et normalt spisebord! Og egentlig litt i overkant til rasen å være. Enda han ikke er helt ferdig utvokst, for de vokser nemlig til de er tre år.

Fra nakken til halerota er han hele en meter. Et digert dyr altså, men for oss er han skjønne, lille Jonasen vår. Vi synes igrunnen ikke at han er så STOR vi. Ikke før vi kommer sammen med andre hunder, for eksempel det som tidligere var en DIGER schæfer … for der har det skjedd noe rart gitt! Alle de virkelig STORE schæferne er nok dødd ut de sist årene. 

For to år siden så han sånn ut. Ikke akkurat liten da heller, men utrolig nusselig. Det gikk vel fort denne tiden med valp i huset. Vi visste jo at han ville bli stor, men at det skulle skje så sykt kjapt det var vi ikke helt forberedt på. De første tre månedene vokste han i rekordfart! Ti kilo pr. måned. Det var nesten så vi kunne sitte og se på at han ble større.

Helt frem til juli i fjor har han hatt store voksesmerter. Såpass at han har gått på betennelsesdempende og smertestillende med jevne mellomrom. Omtrent hver tredje måned. Veterinæren sa at en del store hunder bare var slik, det var ikke noe vi kunne gjøre for å unngå det. Men han ville vokse det av seg, så når han ble to år var det nok over. Han hadde heldigvis rett.

Hvorfor vil noen ha en slik diger hund, tenker du kanskje? Tja, jeg ville forsøke noe annet enn schæfer som jeg tidligere har hatt tre stykker av. Men egentlig skulle vi ikke ha ny hund etter Zenta, bestemte drømmemannen oss for. Jeg var ikke fullt så bastant, men hadde bestemt meg for at jeg skulle forsøke uten hund i et år. Hvis lysta var like stor når året var omme, så skulle jeg nok klare å mase meg til en. I smug satte jeg og trålet hundesider og finn.no, og leste meg opp på raser. Jeg hadde bare sett en leonberger i mitt liv, og det var en som vi traff i området her vi bor. Han var så skjønn! Men Berner Sennen, som er en del mindre, var også en kandidat til å få innpass i huset vårt. Der og da var jeg ikke i tvil om at det skulle bli en en neste gang nemlig. Jeg måtte bare smøre meg med litt tålmodighet. Men da drømmemannen innrømmet at han også satt og surfa på de samme hundesidene som meg, så gikk alt plutselig veldig fort. 

Tre måneder var vi uten hundehår i huset. Tre måneder hadde vi det tålig reint og uten alt for mange hybelkaniner sprettende rundt anklene. Tre måneder hadde vi gulv uten knasende sand på toppen. Men istedenfor verdens reineste hus har vi verdens skjønneste, snilleste, mest kosete hund her. En hund som ligger helt inntil stolen du sitter i. Som aller helst ville ha sittet i fanget, om det hadde vært plass. Som kommer og “klemmer” deg, altså virkelig klemmer seg inntil med all sin tyngde. Det er nesten som å ha barn igjen, å være tilbake til årene der en måtte prøve å snike seg avgårde for å kunne gå på do aleine. Men der går grensa altså, på soverommene og på badet får han ikke lov å være. Men i motsetning til sine forgjengere får han mat på kjøkkenet, og får lov å ligge der inne når vi spiser. Fatter ikke helt hvordan han har klart å trumfe det igjennom, men sånn er det blitt.

Leonbergeren er en skrekkelig sta hunderase. Jonas er intet unntak. Selv om han vet hva han skal, så har han ekstremt god tid. Akkurat det kan være litt irriterende. For egentlig er han veldig lydig, og han hører mer på meg enn drømmemannen. Sannsynligvis fordi jeg er like sterk i viljen som bikkja. Jeg gir meg ikke. Jeg glemmer ikke å irettesette han når vi går forbi små gneldrebikkjer, selv om jeg må holde han vekk fra dem. Men jeg er ikke mann vettu, så jeg klarer faktisk å tenke på to ting på en gang. Jonas og jeg “prater” mye sammen når vi går på tur. Og stort sett går han eksemplarisk, selv om jeg er litt redd for å bli dratt overende på glatta nå. Men det har aldri skjedd, og selvsagt er min hund så snill og grei at det heller ikke kommer til å skje. 

Mange lurer på hvordan jeg klarer å holde han. Vel, sannheten er at jeg aldeles ikke hadde klart det om bikkja ville dratt avgårde med kjærringa på slep. Så da gjelder det bare at Jonas vet hvem som er sjefen! Og det er meg! Og som vi alle vet, det er sjefen som er lederen og det er sjefen som bestemmer … enten en liker det eller ei. 

Vil du se flere bilder av Jonas? Jeg er på instagram under navnet sodefjed, og om du ikke gidder å følge kjærringa så kan du søke på #jonastheleonberger inne på selve instagram – da slipper du stort sett unna alle naturbildene, soloppganger og -nedganger. 😉

♥

Følg gjerne bloggen på Facebook. 
#leonberger #hundenmin #jonastheleonberger