Vi har vært på tur. Det som skulle bli en akkurat passe lang søndagstur ble plutselig superlang. Og dritglatt! For å være helt ærlig så var det ikke gøy en plass …

Å gå tur er noe jeg kan. Det er stort sett det eneste jeg kan også. Jeg kan gå og gå, men selv om jeg går både langt og lenge så blir jeg altså ikke sprekere. I motsetning til hva legen min vil ha det til. Og jeg blir så utrolig fortvila fordi det ikke funker slik det tydeligvis burde. Vi går tur opp og ned, for noen vil nok terrenget vi går i absolutt ikke se ut som et turterreng, men siden bikkja trenger litt andre ting en enn bred grusa sti så klatrer vi av gårde midt inni skogen der ingen hvite har satt sine bein tidligere.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det er ikke snakk om å bare dasse avgårde. Det er nemlig derfor jeg ikke liker å gå sammen med andre. Selve gåinga er mitt mål, jeg går ikke for å prate med noen eller gå i kø. Heller ikke for å raste, drikke kaffi og spise Kvikk Lunsj. Jeg går, i håp om at en dag så vil elendigheta snu, og kroppen min bli normal igjen. Noe som da ikke har funka de siste 10 årene og vel så det. Sannsynligvis kommer det aldri til å fungere heller. 

Det var fem kuldegrader da vi forlot huset. Surt, men oppholds og tildels litt blå himmel om du la godviljen til og kikket i riktig retning. Og det er jo viktig.

Uansett hva en gjør så er det så forbanna viktig å være POSITIV! Om så hele livet ditt holder på å rase sammen så må du for all del smile og tenke positive tanker. For det er jo alltid noen som har det mye verre enn deg. En aldri så liten utmattelse og en kropp som ikke vil lystrer lengre, det er iallefall ikke noe å sutre for. Så her bites tennene sammen og jeg går på med krum, vond nakke.

Med vondt skal vondt fordrives. Den har du vel hørt? Men har du hørt hvor lang tid det vil ta også? Isåfall håper jeg du vil si svaret til meg, for jeg begynner å miste tålmodigheten nå …

Is både her og der. Glatte røtter, glatt fjell, sleip sti. Men vi trodde vi var så utrolig godt skodd, for vi hadde jo investert i nye militærboots fra et omreisende overskuddslager. Så vi var beredt så det holdt! Den illusjonen sprakk etter fem meter. Drømmemannen sklei på noen planker som lå over et vått område, ramla med bakhodet rett i fjellet og knuste likegodt iPhonen i samme slengen. Da burde det jo ha ringt noen bjeller, og vi burde ha snudd …

Men neida, her skulle det trimmes! Så vi fortsatte på verdens mest elendige skotøy. Jeg trenger vel neppe understreke så veldig at med en kropp som min, som er vondt over alt hele tiden, så var ikke dette det lureste jeg har gjort. Livredd for å ramle blir en jo gående som Bambi på isen. Sannsynligvis ikke fullt så søt, men helt sikkert ikke så langt unna heller.

Denne ganga fant vi “den lille prekestolen”. Noe som var målet for turen. Men siden vi var så dårlig skodd fant vi ut at det var best å ikke gå så nærme kanten. For der var det bratt! Derfor altså, og bare derfor, sitter jeg ikke på tuppen der og dingler med mine nyervervede sko.

Herfra bar det oppover Øyliheia, og nedover igjen på andre siden. Egentlig forstår jeg ikke hvorfor vi gikk opp her, men så er ikke jeg stifinneren i dette forholdet heller, og dermed har jeg nok ikke så mye jeg skulle ha sagt når det gjelder akkurat det. Mye av turen ned foretok jeg på rompa! Heldigvis var det ikke mange andre i området, så om jeg klarer å fortrenge dette i løpet av de kommende ukene, så er nok ikke stoltheten mer såret enn at jeg skal komme videre i livet.

Vinterens første snø! Det begynte så smått å drysse fra oven da vi kom til toppen. Noe som gjorde det enda  vanskeligere å se hvor disse små, frosne vannpyttene var. Dermed ble kjærriga enda stivere i bevegelsene, og turen herfra foregikk stort sett langt inni buskaset og krattet med lyng. Sykt omvei til tider, men mye tryggere.

Ikke noe å si på utsikten i dag heller. Men her tenkte jeg aller mest på hvordan jeg skulle klare å komme meg ned igjen. Tviler på jeg kunne kategoriseres under spesielt blid og hyggelig på dette tidspunktet. Stakkars drømmemannen min, det var jo absolutt ikke hans feil, verken isen, den vonde kroppen eller de forbanna skoene … men altså, det var jo ingen andre akkurat der heller. Jada, ikke spesielt voksent av ei som er godt over halvveis til 100, og så langt fra sjarmerende som det går an å komme! Skjems litt nå i ettertid. Jeg tilbød meg å henge meg der oppe på toppen, i et tau som allerede var klart, men han takka utrolig nok nei til det tilbudet. 

Det er sykt flott i Vågsbygd-skauen. Over tre timer i disse omgivelsene burde ha gjort godt for både det ene og det andre. Men ikke i dag. Vi kom hjem nesten like hele, hos meg var det som sagt mest stoltheten det gikk ut over. Fordi jeg krøyp rundt som en 103 år gammel kjærring i buskaset. Skodd med verdens verste sko, som umulig kan ha noen tilknytning til verken militær- eller turutstyr. Dette var som å gå på fotballsko med knotter på en kunstisbane. Sålen var så hard at vi hørtes ut som to hester som kom klikkende, og det midt inni tjukkeste skauen. Innimellom vurderte jeg å gå returen på bare sokkelesten, og jeg er ganske sikker på at det hadde vært vel så trygt. Om enn litt kaldere.

Vi hadde tenkt å ta turen til sentrum utpå ettermiddagen. For å se på juletreet og julegatene, få litt julestemning til krype inn under huden på en måte Men det ble ikke noe av. Over ei mil på glattisen holder for meg. Og jeg er ganske sikker på at drømmemannen ikke ble så lei seg for at resten av dagens planer gikk i vasken denne ganga.

Jeg håper din dag ikke har vært fullt så anstrengende som min. Du har kanskje ikke fått øvd deg på alle de styggeste ordene du kan heller da, sånn i løpet av to, tre timer, men akkurat det trenger du ikke være lei deg for. 

Og skoene? Joda, det var 1400 kroner rett i dass! Vi fant de forresten igjen på eBay til langt under 300 kroner pr. par. Så konklusjonen her er: Ligg langt unna Salg av militært overskuddsmateriell om de skulle dukke opp en plass nær deg!

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥