Minner på Facebook …

På denne dagen, for fem år siden, var jeg i Oslo. Jeg kom tuslende inn på hotellet i sentrum etter en lang dag på Rikshospitalet. Sliten, livredd og veldig aleine … Søstera mi hadde just reist hjem, og jeg skulle hjem om et par dager. Om alt gikk greit. Da jeg låste meg inn på rommet sto denne flotte buketten og lyste mot meg. En liten hilsen fra de jeg jobba sammen med i avisen. 

Eldste dattera mi var operert for svulst på hjernen. Eller, de hadde vel igrunnen bare åpnet opp litt og tatt en kikk og en biopsi. For å prøve å finne ut hva det var som hadde tatt bolig oppe i det skjønne hodet hennes. Det var ikke gode nyheter. Svulsten var ondarta, en glyom et eller annet, grad 3. Og den måtte vekk. 

Så skulle det gå måneder før vi hørte noe mer. Det ble sykt mange telefoner til den ene legen og sykehuset etter det andre. Joda, papirene var sendt derfra, og ja, de hadde mottatt det i andre enden … men hvor det lå i prosessen nå, nei det kunne ingen svare på. Vel. Papirene hennes ble gjenglemt på skrivebordet til en overlege, som hadde permisjon i tre måneder. Når de endelig kom dit da. Det drøyde så lenge at dattera mista sykepengene og måtte over på aap. Plutselig var inntekta bare 66% av den 50-60% stillingen ho hadde hatt før ho ble syk. Hjemme hadde ho ei datter på fire, og en del av en tomannsbolig å betale på …

I begynnelsen av mai året etter ble svulsten tatt ut. Selv om det i dette tilfellet har gått greit, så var det en lang og kronglete vei å komme dit. Vanskelig både for den som var syk, og oss som pårørende. Når du er pårørende til voksne barn har en ingen rettigheter. Verken når det gjelder å ha fri fra jobb, eller å være med på sykehuset. Men hvem lar ungen sin ligge muttens aleine i Oslo når det er slike ting som foregår? Ikke jeg iallefall … Og hvem hadde sett for seg at det å være pårørende til voksne, syke barn skulle bli en stor utgiftspost i Norge? Ikke jeg … Møtet med helsevesenet ble en uggen affære. Slik vi møtte det fungerte svært lite som det skulle. Så konklusjonen ble at en må jaggu være frisk for å være syk i dette landet. Når det i tillegg ble en kamp med nav, for å få det den syke hadde rett på, så hjalp jo ikke det heller akkurat. 


Her er den lille familien som jeg er så heldig å ha rett nedi bakken.

Heldigvis gikk det greit i vårt tilfelle. Dattera er blitt 32 år, har beholdt hjemmet sitt, og har i tillegg til jenta som nå er 9 også fått ei datter til. De faste mr-kontrollene er ikke lengre hver tredje måned, men en gang i året. Og til nå har alt vært helt ok. Det er sykt skummelt hvert eneste år, og en enorm lettelse hver gang det er et positivt svar.

Jeg må bare si at jeg beundrer denne eldste dattera mi noe enormt. Ho har en livsgnist og et pågangsmot som enhver burde hatt et aldri så lite snev av, selv uten å være syk. Det er ikke en ting ho ikke klarer! Ho valgte å være hjemme med minstejenta i et år ekstra, og inntekten er kontantstøtta. Ingenting er umulig, en må bare fire litt på kravene! Det er vel noe med det, at når en blir så alvorlig syk at en faktisk tror livet er over, så har en bare to valg. Enten gi opp der og da, eller sloss mot elendigheta og gjøre det beste ut av den tiden en har igjen. Og om en kommer seg gjennom det, og blir frisk, så er mange ting som tidligere ble sett på som nærmest uoverkommelige problemer plutselig bare blitt små, ubetydelige bagateller. 

Ta vare på dagen, den kommer aldri tilbake. ♥ 

Følg gjerne bloggen på Facebook

10 kommentarer
    1. Siv Svanem: Ja, vi har vært heldige med utfallet av dette her. Selv om det var grusomt mens det sto på så endte det godt til slutt.

    2. fruensvilje: Ja, vi har vært heldige. Jeg jobba med en som fikk svulst på hjernen samtidig med dattera mi. Han kom riktignok kjappere til behandling, men døde før det var gått et år …

    3. jeg er helt enige med deg i det du her skriver og det er så utrolig godt å høre att det har gått bra og fortsatt går bra for din datter,helsenorge og nav har ennå en lang vei å gå før en kan si det er et tilfredstillande tilbud dei har til folket

    4. Så godt å se at det har gått bra med henne! Det er liten tvil om at både hun og du er tøffe <3
      Og når barna blir syke spiller det ingen rolle hvilken alder de er i. De er barna våre uansett <3

    5. Ta vare på dagene for de kommer aldri tilbake <3
      Det er helt sant!
      Så godtå høre det har gått bra med din datter <3
      Men helsenorge ja............... der er man enten heldig eller uheldig..................... og er man uheldig.... ja da er det ikke enkelt. Det er ikke ok at man skulle kjempe slik for rettigheter.
      Ønsker deg en god dag!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg