hits

Keiserens nye klær

Til tross for minst fire uferdige prosjekter starta jeg på et nytt. For den nye katalogen til Dale-garn falt jeg pladask for! Her var gensere som ser ut som om de er designet for meg personlig. Helt min smak, alle som en. Dermed fortrengte jeg de andre halvferdige prosjektene og alt garnet jeg har fra før av ... for denne måtte jeg bare ha! Eller minst en av dem! Og så starta jeg på nettopp denne fordi jeg ikke helt klarte å bestemme meg for hvilken som var favoritt nummer en.

Det begynner alltid veldig bra. Det jobbes og jobbes, men det blir lissom ikke noen resultater. Omtrent som keiserens nye klær. Jeg hadde så dreisen på den strikkinga i vår og sommer, men så stoppa det bare opp. Det var vondt over alt, skuldrene verka, armene verka, fingrene verka, hjernen slutta å funke. Ja, det kjentes ut som om heile kjærringa var mer enn klar for søppelhaugen! 

Og det gjør det fortsatt. Stort sett alltid egentlig. Men så er det det da, at så mye som jeg bare sitter stille her, så kan jeg jo ikke bare sitte å glo i veggen. Eller på Facebook. Jeg er blitt litt for hekta på akkurat det nemlig. Facebook altså, ikke veggen! Sikkert fordi jeg føler meg så uttafor alt sammen. Men en føler seg jo ikke mer innafor når en ser hva alle de en tidligere gikk sammen med finner på. Fester og turer, middager og julebord, koselige vennesammenkomster, kafebesøk, kino. You name it! De lever livet, slik en bør gjøre.

Og her sitter vi ... sykt kjedelig altså!

Det ender jo med at jeg blir enda mer lei meg. Fordi vi ikke er der det skjer. Fordi vi ikke hører til lengre. Så jeg fant ut at det sikkert var bedre å strikke enn å sitte og savne det som var. For nå er det nå en gang slik at livet tok noen merkelige vendinger de siste årene. Enn så lenge håper jeg bare at det tok en omvei, for så å komme ut på rett sti etterhvert. Akkurat som når Jonas og jeg vimser oss vekk i skauen. Vi kommer jo alltid ut igjen. Om enn ikke akkurat der vi hadde trodd. Men etter hvert som tiden går så har jeg mistet litt håpet på at det kommer til å skje når det gjelder dette.

Enda verre må det være for drømmemannen. Han er jo ikke syk. Han har bare havna i dette fengselet sammen med kjærringa. Helt uskyldig. Og for hans del så hjelper det jo ikke at jeg strikker heller ... men han har heldigvis en mamma som strikker som en maskin. Den ene genseren etter den fjortende! I går ferdiggjorde hun Marius-genser nummer 38! Og innimellom disse har det kommet både den ene og den andre genseren i ulike mønstre og størrelser av pinnene der i huset Så mannen har allerede to tykke ullgensere, og det er jo måte på hvor mange slike en trenger. Vinterstid på Sørlandet er det vel mer riktig med en tørrdrakt enn en genser, om sant skal sies.

Jeg strikker helst ufo'er jeg. Altså: Uferdige objekter. De kommer i alle farger og fasonger og ligger litt rundtforb her. I det ene skapet og skuffa etter den andre, om sant skal sies så passer de aller best som skapfyll der de ligger sånn halvhjerta studd bort. Gjerne med pinnene på, slik at jeg må kjøpe nye pinnesett for hvert prosjekt. Ute av syne - ute av sinn vettu. Slik en sa om en hadde kjæreste i ungdommen som flytta. Det skulle selvsagt ikke bli slutt, en skulle bare bo på hver vår kant. Og så gikk det noen uker, så var det over!

Helt som strikkeprosjektene mine det. Går på med liv, lyst og kjærlighet ... åsså dauer alt plutselig. Helt uten forvarsel. Eller, forvarsel får jeg jo, jeg vil bare helst ikke se dem. Det dukker jo opp noe som ser mye mer interessant ut. Men uansett så er jo sjeldent gresset grønnere på andre siden av gjerdet, og uansett lønner det seg alltid å gjøre seg ferdig med det første før en starter på noe nytt. Det være seg mannfolk eller strikkeprosjekter.

Sommergenseren 2017 ligger i ei korg her. Godt gjemt under et lokk, vel og merke, for det føles bedre om jeg ikke ser den. Den var jo så fin, synes jeg da jeg starta på den. Jeg falt pladask da også. Og jeg strikka og strikka, helt til det var 15-20 cm igjen på bærestykket. Siden har jeg ikke rørt den, før jeg tok bilde nå. Faktisk synes jeg ikke den er noe fin lengre heller ... litt rar den der oransje fargen på stripene. Passer liksom ikke helt til det andre. Dessuten ser den veldig kort ut, når jeg tenker meg om. Jeg liker jo best gensere som går nedover fua. Litt store og vide, som helst skjuler det meste. Eller, jeg tror det skjuler alt, jeg føler jo det. Selv om drømmemannen mener en ser enda større ut i slike teltaktige greier som jeg aller helst vil gå med. 

Her er prosjektene før sommergenseren. Jakkene til barnebarna mine. Den ene mangler vel bare knappene, og knapper har jeg i kilovis etter at jeg en periode shoppa en del på nettet. De kosta jo ingenting i forhold til i butikkene her! Plutselig synes jeg det var noe galt med knappestolpen/fronten og fant ut jeg måtte rekke opp igjen. Og da var det lettere å bare gjemme den. For å rekke opp, det hater jeg. Da kaster jeg heller hele sulamitten! Det er såvidt jeg gidder å ta ut pinnene ... Disse skulle ha vært ferdige i april i år. Alle på en gang, derfor jeg begynte på de to største samtidig. Fargene har jentene tatt ut selv. Det er jo flaut da! Heretter skal jeg ikke involvere noen i slikt, det er iallefall helt sikkert.

Innimellom alle ufoene så strikker jeg kluter. Det har sikkert blitt 50-80 stykker til sammen. I fjor ga jeg vekk en del i julegaver. Tre og tre i forskjellige mønster og fine farger som passa sammen. Som venninnegaver eller vertinnegaver er de også veldig populære. Men så er det jo det da, vi er jo ikke så mange plasser lengre, dermed endte det med at jeg ga hver av jentene mine et lass med kluter. Så de har sikkert det de trenger av den slags for ti år frem i tid. 

Kluter blir jeg ferdige med, veldig kjapt. Et par, tre kvelder så er det gjort. Til tross for at det er med mønster og fletter og hele pakka. Kanskje jeg bare skal strikke kluter og sy de sammen til et eller annet? Filleteppegenser ... pledd ... puter ... for det er jo ingen som trenger ubegrensede mengder med små strikka firkanter heller.

Jeg strikker nemlig fort. Men jeg blir så lei av prosjektene. Nå skal jeg til på det siste ermet på Dale-genseren. Og det er snaut ei uke siden jeg begynte. Men om den blir helt ferdig en gang, ja det aner ikke jeg ...

I dag har jeg vært hos legen. Og i ettermiddag skal jeg til Tinnitusklinikken i Arendal. Drømmemannen kjører heldigvis. Jeg blir så sykt ør i hodet etter å ha vært der, hørt på masse lyder og masse prating. De siste gangene har jeg faktisk slitt med å komme meg hjem igjen. Tror jeg er en fare for både meg selv og trafikken etter en time her. Derfor altså, er det veldig greit å bare være passasjer.

God helg til deg. Her blir den stille og rolig, som den pleier. Ingen planer, ingenting å blir skuffa over om det skjærer seg. 

 

♥ Følg gjerne bloggen på Facebook
#strikking #gensere #aldrifredig #håndarbeid #fredag

6 kommentarer

due

24.11.2017 kl.10:56

Du er flink :) Kjenner meg veldig igjen. Halvgjort ja! Du får bare sette i gang, så blir du ferdig hehehe. Nei dessverre så er det forferdelig å ha smerter, så jeg forstår virkelig hvordan du har det . Du er veldig flink til å strikke, så synd at det ikke ble ferdig. Jeg håper at du får tatt det frem igjen når du føler deg såpass frisk :) Ønsker deg en fin dag <3

Marit

06.12.2017 kl.17:56

due: Ja, det er ikke kommet frem igjen enda da ... og det nye prosjektet liger likegodt også der nå. Men en gang .,. hehe.

fruensvilje

24.11.2017 kl.12:18

du strikker fint og det ser jo ut som fine prosjekter dette,tenker du blir ferdige en dag :)) sommergendseren kan du jo gi et bråt nederst så er den lang nok og vinteren genser ser superfin ut,du må ikke gi opp nå,bedre å se seg selv i speilet og si til deg selv att du er kjempeflinke :)) håper du snart får litt hjelp mot tinisusen

Marit

06.12.2017 kl.17:57

fruensvilje: Mista litt piffen på den vintergenseren også nå. Men, men ...

Brit

24.11.2017 kl.18:18

Her kjente jeg meg igjen, gitt.

Gamle Gubben Grå mente at jeg kunne begynne garnbutikk med alle garnprosjektene jeg har liggende....

Marit

06.12.2017 kl.17:58

Brit: Hehe ... to ganger i mitt liv har jeg altså gitt vekk store kasser med garn til en barnehage som min datter jobbet i! Til de voksne og ungenes glede. Kan visst snart ta en runde til ...

Skriv en ny kommentar

Marit

54, Kristiansand

Fotogal, halvgammel kjærring fra Sørlandet. Foretrekker sommer og sol. Trives absolutt best ved sjøen. Elsker å reise. Gift for andre gang, så dermed har vi "mine og dine" barn og barnebarn, noe som innimellom kan være en utfordring både for den ene og den andre.

Sammen har vi leonbergeren Jonas som vi hentet rett før jul 2015.

Bloggen ble til da livet på en måte stoppa opp. Den ble min klagemur for at jeg ikke skulle gå rundt hjemme og sutre og pipe for alt og ingenting. Etter å ha bretta ut livet mitt i et par år, spesielt elendigheta, er jeg fortsatt her innimellom.

Kategorier

Arkiv