I natt har jeg sovet godt. Forteller Fitbit’en min. Og jeg er faktisk enig i det. Jeg kan ikke huske jeg har vært våken noe før drømmemannens alarm ulte halv seks, men da snudde jeg meg bare og sov videre et par timer til. Ikke lå jeg så lenge før jeg sovna heller, slik som jeg pleier. Men det kan jo muligens ha noe med forrige uke å gjøre, for da sov jeg ekstremt lite … og det er slik jeg pleier å ha det.

Ei natt som den siste hører til sjeldenhetene. Bare det å ikke ligge og vri seg så lakenet forflytter seg inn til midten av senga (selv om det har strikk i hjørnene og er stappa godt under madrassen), slippe å ligge der og telle sauer, og gud vet hva, er jo en lettelse! For det er vel nesten det som er det verste. Alle de våkne periodene som jeg ikke kan bruke til noe som helst, fordi jeg er så forbanna sliten!

Men på dagsformen hjelper det ikke. For uansett hvor lenge jeg hadde sovet tror jeg ikke det har noe så si for dagen derpå. Om jeg har sovet eller ei, så er jeg nesten mer sliten når jeg står opp enn når jeg legger meg. Hver eneste dag. Ikke tenker jeg på noe spesielt heller. Iallefall ikke hver natt. Men jeg ligger jo der i et helsikes bråk da. Bråk som det er umulig å slå av, eller skru ned volumet på. Og da snakker jeg ikke om drømmemannens snorking! Hadde det enda vært det! For han kan jeg jo bare rulle over på den andre siden, eller forflytte meg inn på et annet rom, for å slippe fra de lydene. Det er litt verre å rømme fra sin egen tinnitus … men hadde det gått an, så hadde jeg jaggu lagt meg ute i grillbua innimellom, bare for å gjenoppleve hvordan det var å ha det stille. Stillhet vet jeg ikke hva er lengre, men jeg mener å huske at det var ganske deilig …

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tilbake til denne nye duppeditten min. Drømmemannen fikk Fitbit til bursdagen i sommer. Og egentlig synes jeg det så såpass greit ut at jeg skulle ønske meg en til jul. Og det hører med til sjeldenhetene at jeg ønsker meg noen ny dings. Jeg hater nye duppeditter som gjør at jeg må sette meg inn i en helg haug for å få det til å funke. Enten det gjelder mobil, pc eller fotoapparat. Pluss alle andre mer eller mindre verdiløse greier som skal gjøre hverdagen bedre. Det eneste jeg har ønsket meg av dingser på så lenge jeg kan huske er en Boch pussemaskin, eller Mouse om du vil. Men det er tydeligvis noe drømmemannen ikke har tenkt å gi meg i gave. Hvorfor vet jeg ikke. En Fitbit derimot, det var visst mer aktuelt, for plutselig en dag så bestemte bare mannen at vi skulle kjøpe en, nå, med en gang. Dermed ble det sånn.

Men himmel så frustrert den greia kan gjøre meg! Spesielt skrittelleren og kilometer tilbakelagt i løpet av en dag. For ikke å snakke om forbrente kalorier. Alle disse verdiene virker som om de kommer opp helt på måfå, bare tatt rett ut av lufta. Det eneste som virker riktig er puls- og søvnmålingene. Men selvsagt hadde jeg jo aldri reagert på dette om det ikke var for at han jeg går ved siden av har akkurat samme målesystem på sitt håndledd. 

Jeg har jo en stor mann. Han tar lange steg når han går. Mine er litt kortere, naturlig nok. Men likevel så får han nesten femti prosent flere skritt og ditto lengde på turen – når vi går sammen! Det burde jo vært omvendt egentlig, for tar du små skritt så må du jo ha flere for å komme like langt som en som virkelig langer ut. For ikke så snakke om alle de kaloriene han forbrenner!! Til og med i helga, da vi gikk sammen hele tiden, så ledet han stort. De dagene det bare er meg som har gått med Jonas så ligger han langt foran da også. Bare fordi han har vært på jobb, og der går han ikke for mye akkurat. Dette er virkelig så sykt irriterende at en skulle tro jeg ville forbrent dobbelt så mange kalorier bare ved å irritere meg. Men det gjør jeg heller ikke!

Og så til selve duppeditten da. Eller snarere reima den henger fast på. Den kunne en jo få i flere forskjellige farger, og da sliter jeg jo litt vettu. For her skal jo helst fargene på tingene passe sammen. Smykkene til tøyet, tøyet til skoene og så videre. Intet unntak på en klokke. Jeg får jo helt vondt inni meg når det ikke stemmer. Aller helst ville jeg hatt ei reim i alle fargene de hadde, og sikkert et par til. Men i og med at selve plastreima koster over halvparten av hele sulamitten så gikk jo ikke det heller. Dermed ble min lilla. For drømmemannen fikk jo helt abstinenser når jeg først hadde landet på sort. For tenk så håpløst det ble når vi hadde samme farge! Vi kom jo aldri til å finne ut hvem som eide hvilken. 

Eeeeh … jeg så ikke helt problemet jeg da. For klokkene skal vi jo gå med på håndleddet, hvis ikke så er det jo ikke noen vits i hele greia. Men noen ganger er det best å ikke si noe, selv om en er 199% sikker på at en faktisk har rett. Visse ting lar seg rett og slett ikke diskutere. Spesielt ikke med drømmemannen. Skal jeg være ærlig, så er han ikke akkurat en drøm der, om han har satt seg noe i hodet, tror han har rett, og så videre. Men det kan jeg fint leve med. Jeg svelger noen kameler, og lar han leve i troen … helt til han selv finner ut at han tok feil! Og det har hendt. 😉

Kanskje jeg må ønske meg ei ny reim til jul? Noe mer spennende enn en liten overpriset plastbit kan jeg nesten ikke tenke meg!

#sportsklokke #fitbit #skritteller #julegave #søvnregistrering

Følg meg gjerne på Facebook – du finner meg HER.