Når legen ikke gidder mer

Halloen … ja, jeg har altså ikke fått dødsdommen eller noe sånt. Det er mye mindre alvorlig enn det. Egentlig. Men det føles alvorlig nok, når en sitter midt i det og ikke kommer noen vei!

Fastlegen min gidder ikke høre på meg lengre. Jeg taler for døve ører, og har vel innsett det for lenge siden. To ganger har jeg vært der etter sommerferien, to ganger har jeg gått ut og grene mine bitre tårer i bilen etterpå. Akkurat nå lurer jeg på om denne legen min er en av disse som sitter på ei rosa sky, rett ved siden av Jesus der oppe i himmelen. Slik min bestemor følte det ovenfor legene, og presten, og alle disse her som var bedre enn alle oss andre, vanlige dødelige.

Ho ser at jeg har vondt, men driter i det! Og det er så sykt frustrerende at jeg holder på å bli gal. Siste ganga jeg var der klarte jeg ikke å holde kjeft heller. Jeg spurte rett ut om ho var lei av meg. Ho så veldig overrasket ut, egentlig. Så jeg fortsatte bare, og fortalte hvordan jeg egentlig hadde det. At jeg kom dit i håp om å få litt hjelp, i håp om å få noe smertestillende som iallefall kunne få meg til å være sånn tålig oppegående som andre, normale mennesker. Jeg hadde til og med bestilt en dobbeltime kun for dette, å snakke om medisinering. Fordi jeg til nå bare har blitt tilbudt paracet og antidepressiva.

Men neida. Så lenge jeg ikke ville innse at dette var psykisk så kunne ho dessverre ikke hjelpe meg. Har du hørt på makan!! Jeg vet nesten ikke om jeg skal le eller grine jeg. Det er ikke noe galt med hodet mitt, og jeg vil ikke ha tabletter som fucker til hjernen. Jeg har forsøkt, og ja, det hjalp på både smertene og søvnen. Men jeg kan ikke leve resten av livet som en zombie. Et spøkelse uten følelser og tanker, som ikke bryr seg om noe som helst. Det er ikke meg.

Om det er valget jeg har, så velger jeg smertene. For da kjenner jeg i det minste at jeg lever. Vet ikke helt om det er det verste det heller for det er mye verre å være så utslitt hele tiden. Men så lenge kroppen går rundt i helspenn hele tiden fordi alt er så vondt, så blir vel det resultatet.

Jeg fortalte det akkurat slik jeg føler det. At ho var så utrolig flink til å se meg, sende meg videre, undersøke både det ene og det andre – helt til jeg kom tilbake fra en revmatolog på sykehuset med en fibromyalgi-diagnose, fatigue og muligens et snev av me (i følge fysioterapeuten). Da var det stopp! Fastlegen nevnte ikke dette med et ord. Det tok noen måneder før jeg turde å si det jeg også. Ordet. Det der med så dårlig klang og rykte. F I B R O M Y A L G I .

Ikke en gang da ville ho bruke den diagnosen. Her har ho i årevis klødd seg i huet og lurt på hva jeg feiler, fordi smertene flytter seg rundt over alt, fordi jeg er så utslitt, fordi jeg trente og trente og bare ble dårligere og dårligere. Jeg har klaget på munntørrhet, tørre øyne, elendig søvn, hovne ledd, væskeansamlinger både her og der, hodeverk, migrene, vondt i nakken, dårlig hukommelse og influensasmerter i årevis. Likevel ringte ikke en eneste liten bjelle! Hadde ho vissst noe om fm, så burde det ha ringt både her og der. Jeg skjønte jo enda mindre, men nå har jeg lest meg opp litt, og kan sikkert mer om dette enn mange leger rundtforbi. ALT dette er ting som kjennetegner fm. Absolutt alt!

Til å begynne ble jeg avfeid. Nettopp fordi jeg ikke hadde nok psykiske problemer, og jeg hadde absolutt ikke vondt i viljen. For det var også noe som kjennetegnet fibropasienter. De hadde nemlig aller mest vondt der – i viljen! Men nå vil ho bare proppe meg med medikamenter mot angst og depresjon! Jeg ser ikke helt hva som har forandret seg siden ho sa at jeg ikke akkurat var der. En annen ting er jo det at om en går lenge nok på denne måten, uten å bli tatt alvorlig, uten å bli trodd, så blir en sikkert deprimert. 

Jeg forsøker å finne løsninger selv da. Siden det ikke er noe hjelp å få innen helsevesenet, dette fantastiske helsevesenet som blir skrytt opp og i mente. Vel, det er ikke alle som får den hjelpa de trenger her i landet heller. Jeg er nok ikke den eneste. Etter å ha tenkt og grublet resten av den uka ringte jeg en privatklinikk. La frem elendigheta til sekretæren og spurte om de hadde noen som kunne gjøre noe for meg. Det hadde de. For femhundre kroner timen.

Bare fire dager etter fikk jeg time. En dobbeltime bestilte jeg like godt. For det følte jeg vi trengte, denne legen og jeg, siden vi aldri hadde sett hverandre før. Jeg regnet jo med å måtte fortelle det meste som hadde skjedd til denne her også. For jeg har aldri tidligere vært hos en eneste en i legestanden som har giddet å se litt i journalen de har fått.

Rett før ferien var jeg på denne privatklinikken. Og det var nesten som å komme til himmelen! For her ble jeg sett, jeg ble tatt alvorlig, legen hadde til og med lest i journalen min og visste tydeligvis mer om mine siste ti år enn de på legesenteret der jeg har fastlegen. Det føltes så .. merkelig! Han trodde meg rett og slett! Og han hadde til og med funnet frem til noe jeg skulle prøve. Om jeg ville. Selvsagt sa jeg ikke nei til det. Når en bare blir fortvila nok, så prøver en jo det meste, i håp om at livet kan bli littegrann bedre.

Men ble litt betenkt når jeg kom hjem og fikk lest litt mer om preparatet. For det fins vel nesten ikke noen personer som er mer skeptisk enn meg til å proppe kroppen full av medikamenter … men likevel var jeg innom apoteket og kjøpte disse superpillene. Om halvannen tablett av dette, en gang om dagen, kan gjøre at jeg slipper alle disse paracetene og migrenetablettene, som dessuten ikke hjelper så mye uansett, så er det kanskje verdt det. Men siden mange skriver at de ble ekstremt dårlige de første ukene, så utsatte jeg starten til vi var vel hjemme igjen fra ferien. Kunne jo ikke risikere å ødelegge den uka med viten og vilje heller da! Det hadde blitt for dumt.

Har hatt ei litt urolig natt etter første inntak av ldn. Men det er jo noe jeg har rett som det er egentlig. Ellers kjenner jeg ikke noe spesielt. Tror jeg. Er vel som normalt, stiv og verkende, og med en ekstrem øresus som sannsynligvis kommer av flyturen. Men det er vel ikke verre enn jeg har vært i det siste. Så får vi se da, om det skjer noen endring … det er jo lov å håpe, inntil det motsatte er bevist! Funker ikke dette, er vel neste steg å dyrke cannabis på loftet eller noe sånn.

#fibromyalgi #ldn

Midtlivskrise finner du også på facebook … følg meg gjerne. 

19 kommentarer
    1. fruensvilje: Håper jeg og. Ringte og sa jeg hadde bytta til han, og spurte om jeg bare kunne få en time nå … men det gikk ikke nei! Trodde faktisk at det hadde gått, bare at man måtte betale litt mer siden han ikke var fastlegen. Det gikk nemlig tidligere, for 10-12 år siden.

    2. Vera Lynn: Tusen takk. 🙂 Håper jeg også. Kom opp et minne på facebook i dag. Jeg hadde sjekka inn på legesenteret – mitt andre hjem! Dette var for seks år siden, så synes igrunnen jeg har slitt lenge nok nå …

    3. dvergpinschere i mitt hjerte: Jeg tar normalt nesten ikke tabletter jeg heller, for har som sagt ikke fått noe som hjelper stort. Ser ikke vitsen med å stappe kroppen full av smertestillende om resultatet ikke er å bli smertefri. Det er jo bivirkninger og dritt med alt en kjører i seg. Men noen ganger må en jo bare …

      Jeg var ikke av de som våkna første dagen etter første tablett og følte jeg hadde fått et nytt liv hvertfall. Er egentlig ganske elendig, men håper det er en overgang.

    4. karidansen: Godt du kom deg ut av det. Jeg tror jo ikke jeg har verken angst eller depresjon selv da, en må vel merke det? Men at jeg ikke er så overlykkelig hele tiden, det er jo sant. Samtidig mener jeg at det går an å være litt lei, uten at en må henge på en depresjonsdiagnose. Er blitt litt for kult det der, å være deppa eller ha angst. Legene slenger jo rundt seg med antidepressiva! Det er en skummel utvikling, spør du meg.

    5. Jeg husker min egen desperasjon og fortvilelse da jeg på mange måter hadde noe lignende som deg. I flere år hadde jeg det slik. Jeg slet veldig med angst og depresjon. Da jeg gradvis klarte å komme meg ut av angst – og depresjonsbobla, ble de kroppslige plagene også mindre. Jeg sier ikke at det samme gjelder for deg – men jeg er et bevis på hvor mye den psykiske tilstanden påvirker hvordan kroppen har det. Jeg nektet å tro det – det MÅTTE være en fysisk forklaring på det hele! Jeg var enormt stiv i kroppen, hadde intens gnaging i muskler og ledd, var utmattet og hadde tørre slimhinner. Nesten alle disse tinga er borte eller veldig mye mindre fremtredende. Det betyr så mye at en blir MØTT av helsevesenet. Sikkert klokt å bytte lege som ser deg med “Nye” øyne. Og smerter – det sliter forferdelig. En blir rett og slett – DØNN fortvilet og oppgitt! Jeg var så “Nede” at jeg knapt nok så noe poeng i å leve.Håper du får effekt av pillene. Slipper en å ha konstante sterke smerter så hjelper det en god del på humøret!:D

    6. Jeg håper virkelig det ordner seg for deg, for ingenting er vel så slitsomt som når en ikke får den responsen man burde få fra legen. Lykke til 💖

    7. Så bra!! ja man må noen ganger bare betale..for å få fred, og få noe hjelp! Har hørt om den ldn, men jeg får de smertestillende jeg trenger, og holder det på et lavt nivå..Men er fristet til å be om den jeg også…så blir spennende å høre med deg…men nå er det endel jeg ikke tåler av medesiner, og har slitasje i rygg, nakke og skulder også..så er jo ikke sikkert det er noe for meg..Ønsker deg ihvertfall masse lykke til!! Jeg hadde en sånn lege et år, når han jeg gikk til skulle ha permisjon..jeg skrev brev til han, og forklarte hvordan jeg oppfattet timen hos han, og at jeg følte jeg ikke ble tatt på alvor..da fikk jeg tilbake at det var ikke sånn ment, og blablabla…Var veldig glad når MIN lege kom tilbake..

    8. Det er bra, jeg hadde time nå og jeg vet ikke om jeg tør å åpne konvolutten når den kommer 🙂 Joda , jeg har råd til deg og jeg gir meg aldri, jeg skal bli friskest mulig. Jeg betaler hvert kvarter tror jeg.

    9. Nina: Takk. Den byttinga av lege kan ta sin tid, det var lange ventelister til de aller fleste, og jeg kan ikke bytte til hva som helst heller uten å vite noe om dem. Så enn så lenge får jeg betale full pris for helsetjenestene … men det kan jo være at det er verdt det. Om jeg kan få noe som hjelper snart.

    10. Mariann Sæther Tokle: Tusen takk Mariann. Det var for en “legetime” og den er her 20 minutter. Men da jeg spurte om det var dobbelt opp da jeg bestilte en dobbel time så fikk jeg til svar at han tok den tiden han trengte. Så jeg var der inne nesten en hel time (60 minutter) og betalte 500 kroner.

    11. Ønsker deg all lykke til, kjenner meg igjen med det å ikke bli trodd 🙂 Blir ikke så mye dyrere å gå privat å få hjelp enn å fortsette med den legen man ikke får hjelp med, for får du hjelp slipper du å gå så ofte. Er det 500 timen eller 500 for de minuttene du er inne der? Jeg betaler også ganske dyrt på Balderklinikken men nå har jeg Lars Omdal som er en av de som vet mest om stoffskiftet i landet, men jeg ser kronene trille når han begynner å forklare. 🙂

    12. frodith: Står på venteliste til en annen. Kan jo ikke fortsette å gå privat, selv om jeg gjerne skulle ha gjort det. Det blir for dyrt i lengda!

    13. sisselgu: Takk. Så fint ut på landet .. men jeg tror jeg har mista den lekne delen av meg for mange, mange år siden. God søndag til deg også.

    14. Ønsker deg god bedring ,det og ha en lege som ikke lytter er svært forvirrende ,du kjenner din egen helse og kropp best .
      Gøy på landet er ute på bloggen nå . tar du en titt
      Ønsker deg en flott Søndag

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg