Når viljen er større enn forstanden

Hei der ute. 🙂 Lenge siden sist, men her har det ikke vært så mye overskudd til noe som helst. Likevel har jeg altså midt oppi hele elendigheten passet barn i nesten en uke. Hele døgnet. Kanskje ikke så lurt, men de gir meg så mye disse barnebarna, så sånn sett var det veldig godt. Jeg kjenner at jeg blir glad bare jeg tenker på dem, så derfor prioriterer jeg å være sammen med dem fremfor andre ting. Og hvile kan jeg jo gjøre en annen dag. Dessuten hadde jeg lovet dette allerede i november i fjor, så turen ble bestilt da. Dermed var det liksom ingen vei tilbake. Det jeg ikke tenkte på da var jo at den minste snuppa på 15 måneder ikke skulle i barnehage …

Jeg klarer liksom ikke å si nei! Så i dag skal jeg hente fireåringen i barnehagen. Det er ei som var ansatt der som skal begraves, så de oppfordret alle til å hente ungene tidlig! Så frekt!! De kan jo ikke forvente at alle har en eller annen bestemor eller bekjent som bare går hjemme og slenger på dagtid. De vet vel at det ikke er helt etter boka også, derfor står det heller ikke på nettsiden til barnehagen, men ble bare levert ut på en lapp til foreldrene. Så har de ryggen fri lissom, og kan ikke bli “tatt” på det i ettertid. De som ikke klarer å få noen til å passe føler seg jo som noen tullinger om det bare er deres unge og et par stykker til som ikke blir hentet.

Kjenner jeg en liten antydning til overskudd bruker jeg det med en gang. Da skal jeg gjøre ALT som ikke har blitt gjort de forrige dagene. Eller ukene. Året, er kanskje mer riktig å si? Jeg har så mange planer! Så mye jeg skulle ha gjort. Men så lenge jeg turer frem på dette viset bare dagen er litt bedre enn normalen, så blir det jo ikke gjort så mye uansett. Et skikkelig skippertak her og der, og så går futten ut av kjærringa igjen. For noen dager, eller uker.

Jeg hater dette kaoset som jeg lever i. Det stresser meg og gjør sitt til at jeg ikke klarer å kople ut tankene når jeg har lagt meg. Det og masse annet. Hagen ser fortsatt ut som en jungel, og det kommer den nok til å gjøre til huset får nye eiere. Iallefall kjennes det slik ut nå. Ikke det, vi har ingen flytteplaner, så naboene får bare leve med dette her. Om de irriterer seg, og det er det sikkert noen som gjør. Men jeg er kanskje den som er aller mest irritert. Sikkert fordi det bare er meg som kan gjøre noe med det. Men det er ikke så lett når hjernen vil, mens kroppen absolutt ikke spiller på lag. Jeg skjønner jo at det er vanskelig å sette seg inn i dette her. For noen som aldri har vært der selv. Helt ærlig talt så sliter jeg også med det. Jeg skulle nesten ønske at jeg hadde hvilken som helst annen sykdom istedenfor denne idiotiske greia. Hadde det bare gått an å ta en blodprøve eller noe sånt, som viste at det faktisk var noe riv ruskende galt i dette systemet! Du aner ikke hvor frustrerende det er at livet på mange måter føles som om det er over. At hverdagslige ting, som tidligere ble gjort uten at en måtte tenke, omtrent føles uoverkommelige …

Men jeg lever altså! Selv om jeg innimellom ikke helt kan bli enig med meg selv om det er positivt eller negativt … det er ganske kjipt når definisjonen på å leve er at det gjør vondt over alt egentlig …

<3

9 kommentarer
    1. Nina: Jeg er kjempeheldig som har slik kontakt med barn og barnebarn. Føler meg veldig heldig på det punktet. De bor jo nesten i nabolaget også, så vi sees både titt og ofte. :o)

    2. Så koselig for både deg og barnebarna å ha så god kontakt,men skjønner du blir sliten! Ang barnehagen,så er det vondt å miste en arb.kollega og samtidig må tenke på driften av barnehagen på begravelsesdagen…Men kanskje de burde proritere litt anderledes på hvem/hvor mange som de kunne gi fri? Ikke lett…

    3. fruensvilje: Bedre blir jeg vel ikke, siden det ikke har skjedd noe på dette siste året. Det virker heller som om det blir verre og verre… De er veldig snille og lettvinte disse barna. Så sånn sett er det greit. Dessuten er det ikke så mange andre alternativer de har til barnepass, så jeg må jo bare stille opp så godt jeg kan.

    4. alltid koselig å se deg her inne,men det er trasigt att du ikke blir bittelitt bedre da,håper ting vil rette seg ,for jammen har du slitt lenge nå.Barnepass er ikke bare bare nei,og over mange dager er det iallefall hektisk,flink du som tar dem over så mange dager :))

    5. Godt å “se” deg her igjen..og godt du lever…Men høres slitsom ut med småbarn i hus…Men alt går…du må kose deg masse med dem…Ha en god dag!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg