Sikkert. Dette var mottoet til en tidligere sjef jeg hadde. Alltid positiv, sprudlende og skjønn. Det fantes ikke problemer, bare et hav av muligheter der ute … og jeg er jo helt enig med både henne og alle andre som sier at en må ha fokus på slikt. Ikke grave seg ned i dritten, se positivt på livet, tenk muligheter og ikke begrensninger. Jada, jada. Jeg vet, men det er ikke så lett.
Tror jeg har havnet ved feil sjø. For akkurat nå har jeg problemer med å få øye på alle de mulighetene som tydeligvis bør ligge der. Rett foran nesa mi. Jeg ser bare uendelige, uløselige problemer. Alt vokser over hodet på meg, og jeg kan ikke fordra å ha det sånn. Kontrollfreaken har mista kontrollen, for lenge siden …
Jeg er ensom. Føler meg noen ganger som det mest ensomste mennesket i hele verden. Jeg har noen få venninner som vet sånn tålig hvordan jeg har det, kanskje bare ei som virkelig forstår. Jeg har full forståelse for at ikke folk skjønner dette, eller tror at jeg bare kan ta meg sammen. For det hadde jeg tenkt selv også, om det var meg som satt på utsiden. Faktisk tenkte jeg vel det når jeg bare hadde et bein innforbi her også. Skulle gitt mye for å være på utsiden, og ikke her, midt oppi all elendigheten.
Nå er det bare meg aleine. Da jeg hadde jobb og kollegaer så var det i det minste noen som brydde seg. Om ikke annet, så tikket det inn en sms fra sjefen som spurte hvordan det gikk, eller i det minste lurte på når jeg var tilbake på plass igjen. Det har til og med ramla inn en blomst både fra kollegaene og fra fagforeninga noen ganger. Når det tok litt tid. Men nå, når alt håp er ute, så blir det stille som i grava …
Kan jeg bare skjerpe meg? Gjett om jeg har tenkt denne tanken tusenvis av ganger det siste året. Og før det. Ta deg samme. Slutt og syt! Og da blir alt helt ok igjen. Da forsvinner alt det som gjør vondt, energien kommer tilbake og dagene blir sannsynligvis helt toppers. Ja, særlig … Vettu, det er faktisk ikke sånn det fungerer dette her!
Dette ble ei kort, vond natt. Har vært så kvalm og hatt så sykt vondt i hodet hver eneste morra i det siste, så jeg tenkte at det var sovetablettene. Med det resultat at jeg forsøkte uten i natt. Jeg gir meg ikke så lett skjønner du. Men det gikk jo ikke. Har stått opp mange ganger, og gav opp for mange timer siden. Har kanskje sovet tre, fire timer. Til sammen. Har vridd meg, snudd meg, av og på med dyna, svetta og vært iskald, ei skikkelig innholdsrik og variert natt med andre ord!
Er det rart det blir tankespinn ut av slikt? Det er jo ikke så mye annet å finne på på den tiden av døgnet. For det er ikke sånn at jeg kan lese ei bok, eller se en film, strikke eller sitte og se på bilder fra tidligere ferier. Neida. For jeg er jo stuptrøtt og kan nesten ikke få åpna øynene en gang. Så jeg sitter bare her, prøver alle mulige måter å sitte eller ligge i sofaen på. For å finne en stilling som ikke gjør så vondt. Tidligere da jeg sto opp, så var det på langt nær så ille som nå. Da kunne jeg strikke en halvmeter på dåpskjolen eller rekke opp igjen det hersens babyteppet som jeg bare strikka feil på hele tiden. De siste ukene har jeg blitt kvalm bare jeg tenker på strikkepinnene. Eller andre ting jeg burde ha gjort. Dårlig timing, for jeg har ikke mindre enn tre strikkeprosjekter på gang. Håper ikke alle blir liggende som ufo’er innerst i et skap!
Men hjernen, den går på høygir. Hele tiden. Tanker og tinnitus i en skjønn forening. Og det er sjeldent de er så koselige de tankene som suser rundt oppi der, og til nå har jeg ikke klart å finne av-knappen heller. Men om de blir det, koselige altså, gode minner og slike ting … skal det ikke mye til før tårene renner i strie strømmer. For det er jo slik jeg vil ha det. Og tanken på at det er lost for alltid, den er altså sykt deprimerende!
I ettermiddag skal vi ned og fornye passene våre. Drømmemannens var gått ut allerede, og mitt går ut i september. Det er ikke noe spennende på gang. Dessverre. Men det er greit å ha gyldige pass, sånn i tilfelle det ramler inne en lottogevinst eller noe. Da hadde det nemlig ikke vært mye som hadde holdt meg unna varmere strøk! For en ting er sikkert, jeg har aldri så vondt i kroppen når vi er en plass det er skikkelig varmt. Ikke tenker jeg så mye på alt det jeg burde, skulle og må gjøre heller. Rart at jeg kan kople helt ut da egentlig, og ikke ellers.
Kommer nok til å bli tidenes passbilde dette! Ei bittelita hjernecelle som enda ikke er helt forpestet av negativiteten her håper at vi om noen år kan sitte og le av dette. Det verste passbildet ever lissom. En vakker dag, når alt er mye bedre. For det kan vel enda snu?
nåja ,du trenger ikke ta en tablett så ofte )) jeg går ikke opp i vekt av dem
Så må du opp trappa igjen vet du. Du har ikke lyst til å være i kjelleren.
suttung: Har jo klatra opp den jækla kjellertrappa så sykt mange ganger nå. Og hver forbanna gang blir jeg slått ned igjen, av en luftveisinfeksjon eller lungebetennelse som aldri vil slippe taket. Og så er det tilbake der jeg starta, igjen. Begynner å bli lei!!
Tårer hjelper som regel ikke, ikke i lenga. Men må bare innrømme at det var litt godt da jeg endelig fikk ut noen, etter å ha vært i zombie-land i et halvt års tid. Men kom jo ikke akkurat videre av den grunn da!
Takk Aina. <3 Nav-dyret ja .. der sa du det. Tror ikke det er noen fare, blir ikke tur med det første her. Fikk et lite besøk av venninna, så fikk iallefall ledd litt. :o) Var ikke dette livet jeg hadde sett for meg for et par år siden. Skikkelig irriterende, for ikke å si frustrerende.
Det skal jeg love deg at jeg har tenkt mange ganger etter at kona mi ble syk. Har jeg virkelig fortjent å slite helsa av meg mentalt pga en sykdom vi ikke har bedt om å få. Det er ikke få tårer som er avgitt om natta av den grunn, men hjelper det noe ? Ingenting hjelper det og at livet er så veldig rettferdig det tror jeg ikke på. Opp med deg, det er bare du som kan klare det min venn.
fruensvilje: Har tenkt litt på det ja, at det muligens blir bedre når jeg vet hva som skal skje. Når ting faller litt på plass. At jeg blir så sykt stressa av å vite at jeg må forholde meg til nav og utprøvinger og hele pakka, selv om legen mener at jeg har forsøkt og forsøkt i årevis.
Googla de tablettene dine, men en av bivirkningene er vektoppgang. Og det kan jeg iallefall ikke risikere! Så må velge mellom to onder da …
dvergpinschere i mitt hjerte: Veeeeldig lang denne tunnellen. Veldig. Har jo tatt veldig få sovetabletter. Kanskje tre pakker x 30 på et år. Er livredd for å bli avhengig av noe … men innimellom tenker jeg at det kanskje ikke er det verste som kan skje det heller. Og nei, jeg sover ikke på dagen heller. Legger meg sjeldent ned på sofaen. Må visst lære meg det kanskje.
suttung: Vet det. Du har helt rett. Små mål er ikke helt meg … men burde vel ha innsett det nå, at det faktisk er der jeg er. Men joda, jeg føler meg nok som et offer til tider. Hva har jeg gjort galt for å få det slik? Men det tenker kanskje alle som får livet snudd opp ned, og mister seg selv på veien.
annebe: Ja, det er vel mye av problemet. Jeg stresser fordi jeg vil tilbake til normalen, men så slår det lissom helt feil, og blir verre enn verst! Sliter veldig med å godta dette. Lista mi har alltid vært skyhøy … så ingenting av det jeg gjør nå er godt nok. For meg. Tullete egentlig.
Hadde man kunnet ta seg sammen så hadde en helt klart valgt det.. for det å ikke å være i jobb og ikke kunne være med på normale ting som andre er det vel ingen som ønsker seg..ikke jeg i alle fall..
Tenker at du i tillegg til sykdom/plager har mye tanke stress som gjør deg ekstra dårlig nå… når ting er mer på plass er det sikkert lettere å senke skuldrene å gjøre ting som man bygger litt overskudd av.. For min del ligger lista veldig lavt så jeg syns jeg har en aktiv og god dag om jeg har vært en tur i butikken eller gått /sykla en halvtimes tur… Klem til deg <3
Tror det er litt bra for deg å flytte fokus fremover så du har en mulighet til å ta styring over ditt liv. Å leve i fortida er ikke så lurtfor det er ikke dit du skal. Føler litt med deg for de få vennene jeg hadde forsvant med konas alzheimerdiagnose og jobben jeg måtte slutte i for å kunne gi henne et verdig liv. Viktig for deg at du ikke ser på deg selv som et offer. Legg fokus litt foran deg og sett deg små mål som du kan oppnå. Det er viktig.
Uff..du har det ikke godt…og jeg føler så med deg! Men det er lys i tunnelen..men man vet ikke hvor lang den tunnelen er….du må nok regne med mange søvnløse netter når du prøver uten sovetablett..så ikke gi opp..og tenk, det gjør ikke noe om du ikke sover…det kan du gjøre på dagen..da roer man seg litt, også får man til slutt sove..jeg har også vært “natt traver” men nå klarer jeg å ligge i senga som regel, og sovner igjen..avbrutt søvn, men nok for meg.. Ønsker deg lykke til!
Hvet du ,da jeg var på nav og det kom til det skritt att jeg fikk innvilga 100% uføretrygd,da sa min kontaktperson på nav att dei ofte opplevde personer som fikk bedre dager etter det og mindre smerter.Hun mente att da ble skuldrane senket,en fast økonomi var fastsett og en viste hva en hadde,så hun ønsket meg lykke til og håpet jeg fikk bedre dager.Hvem hvet ,det kan jo skje deg også ))
Så var det sovetabletter,jeg har hatt et år nå med mye tankespinn på natten slik du skriver du har,jeg fikk en resept med legen på Seroquel,men på apoteket fikk jeg noe tilsvarende til en billigere pengeQuetiapin Sandoz, dei skal virke roende påkveldstid og minke tankekjør,jeg kan ta 1-3 om kvelden for å finne roen )) nå er det slik att jeg kan ta EN ,og etter en liten stund sover jeg den søteste søvn og våknet ikke en gang før etter 12 timer )) disse er ikke vanedannende og tas kun ved behov og pakningen inneholder 100 tabletter,kanskje det er noe slikt du skulle fått med legen din ?
Huff Marit. Du har virkelig vært som en magnet når det gjelder “vondter”. Du fortjener en opptur nå. Skjønner litt av hvordan du har det. Yngstejenta her har jo vært i ca samme situasjon de siste 7-8 årene. Håper den lottogevinsten daler ned i fanget ditt. Bare husk å søke “nav-dyret” om å få reise i god tid. Tror ikke de søknadene har førsteprioritet der i gården. Håper dagen blir bedre enn natta og at formen blir bedre når været blir mer stabilt fint.
Klem fra meg 🙂
frodith: Nei, dessverre. Da hadde vi vel vært avgårde allerede. Må bruke feriepengene på huset og etter juli aner vi jo ikke hvordan min inntekt blir. Veldig usikkert alt sammen. Kan ikke fordra når jeg ikke har kontroll på noe!
Klart det kan snu 🙂 Har dere ikke mulighet til en tur til varmen i sommer da? Så du i det minste kunne få litt “fri” er en periode, fra alt vondt? Klem <3