Er du klar for en tur i høyden?  Yialos og Chorio, to av byene på Symi, bindes sammen av hovedgaten Kali Stratas. Eller gate og gate, det er stort sett trapper. Ufattelige 500 stykker for å komme helt til topps! Hvis du ikke gidder å gå finnes det en lokalbuss som går cirka hver time. Alternativet er en av Yialos fem taxier, leie moped eller bil. Men da kommer du jo så klart ikke inn i selve gamlebyen, bare til toppen. Dermed kan du eventuelt gå nedover istedenfor oppover. Men altså, jeg anbefaler ikke å ta det mens sola står som høyest og det ikke er skygge å finne noen plass. Det gjorde nemlig vi, en av de fire gangene vi var der, og jeg trodde faktisk jeg skulle fått hjerteinfarkt før vi var halvveis!

Og bare sånn til opplysning: Du trenger ikke være misunnelig på meg fordi jeg er her. For det er jeg nemlig ikke. Jeg sitter hjemme i stua og ser snøen laver ned utenfor. Bildene er fra sommeren 2016. ;o)

Det er fort gjort å drømme seg vekk i omgivelser som dette. Iallefall om du er en ihuga hobbyfotograf og har kameraet rundt halsen. Her var jo det ene huset og trappa mer sjarmerende enn det andre. Helt umulig å bare gå forbi. Gjett om jeg er glad for at en ikke har kamera med film lengre! Det kunne fort blitt en ekstremt dyr affære.

Litt rart å tenke på at dette er eneste veien å komme til disse husene. Her er det ingen som bare kan kjøre til døra. Verken når de flytter inn, eller skal ha på plass ukehandelen. Mulig de er ekstremt spreke de som bor her oppe i høyden. Og de har sikkert lært ganske tidlig at sånn omtrent midt på dagen da er det best å sitte inne, eller i det minste oppholde seg en plass der sola ikke skinner. Vi lærte det jo vi også. Etterhvert.

Gamle rønner med ødelagte vinduer og dører. Innimellom de velholdte, bebodde husene dukket de opp. Sannsynligvis ikke så sjarmerende for de som er naboer til noe sånt, men det tar seg veldig godt ut på bilder.

Tror vi begynner å nærme oss toppen! Selve nettet av trange smug og trapper var ganske forvirrende, det føltes nesten som å gå i en labyrint. Visste aldri helt hvor vi var eller hvor vi havnet når vi kom ned til havna igjen. Det var nemlig ikke bare en trapp oppover fra Yilaos. Noen var flotte og velholdte, gjerne malt i blått og hvitt, andre var ganske raserte og dårlig vedlikeholdt.

Oppe i Chorio er den greske landsbyfølelsen til å ta og føle på. Her finner du fine tavernaer, kafeer og små butikker der du kan få kjøpt det meste. Og atmosfæren er helt gratis! Det føltes nesten som å være barn igjen, og på skattejakt i ukjent terreng. Små trange smug, trapper og avsatser over alt. Så her bør du ha god tid, eller ekstremt velutviklet stedsans. Noe verken drømmemannen eller jeg er i besittelse av. En annen ting som er ganske lurt å ha med, bortsett fra kameraet som jo er livsviktig, er altså noe å drikke.

Vi fant et lite lokalt vannhull under slyngplantene. Omtrent på toppen. Men å ikke ha tilgang på væske på veien opp er ikke helt lurt. Den gangen vi tok turen midt på dagen møtte vi ei eldre dame som tydeligvis hadde skjønt at turister ikke alltid tenker klart. Ho hadde satt seg i en av trappeavsatsene med fulle vannflasker og plastglass. Det var gratis! Men samtidig som hun velvillig delte ut de livsviktige dråpene til dehydrerte tullinger ville ho også gjerne selge oss diverse krydderurter og svamper. Etter du hadde drukket vannet ble det jo litt vanskelig å si nei takk, selv om vi ikke trengte noe av det ho smilende tilbøy. 

Nærbutikken oppe i høyden. Ikke helt som vi er vant til, men vareutvalget var det ikke noe i veien med. Flaskevann hadde de også! :o)

Ble mye dører og trapper her. Men jeg er altså litt hekta på slikt, og egentlig lurer jeg litt på om noen av dere holdt ut helt til slutt … ;o) Og jeg er faktisk ikke helt ferdig med denne sjarmerende plassen enda. I neste innlegg herfra stopper vi opp på trappeavsats 372 og tar en lunsj på en skikkelig sjarmerende kafe drevet av to engelske damer. Det var grunnen til at vi ilte opp her midt på dagen helt på tampen av ferien vår. De stengte nemlig kl. 16. Må man, så må man! :o)