hits

En trist start på helga

I formiddag var jeg på jobb. Leverte siste sykmelding som varer til uti mars, siste måneden jeg er en normal ansatt arbeidstaker. En sykmeldt sådan, men jeg har iallefall hatt en arbeidsgiver i den andre enden. Ikke nav som nå skal overta elendigheten. Og jeg har så absolutt ikke lyst til å ha noe med nav å gjøre heller, men denne ganga har jeg ikke noe valg. Ser ikke veldig lyst på fremtiden i dag. Håper det letter litt etterhvert...

Det er et et år siden jeg fikk dette vikariatet. Der jeg virkelig skulle gjøre meg helt uunnværlig slik at de aldri ville bli kvitt meg igjen. Hadde jeg ikke blitt syk så hadde jeg nok klart det! Ja, det er jeg faktisk helt overbevist om. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg hadde bytta lege også, så det kunne blitt litt fortgang i elendigheta. For jeg synes dette tar tid. Tid som jeg egentlig ikke hadde.

Nøkkel og kort ble levert inn i dag. Jeg trenger jo ikke det mer .. dessverre.

Fyttikatta! Dette var ille. Snakka bare med sjefen min, ville ikke si ha det til de andre. Jeg ble til og med invitert på en liten koselig, sosial samling på fritiden. Men det vil jeg heller ikke. Det blir for vondt, dessuten synes jeg det er så flaut. Det er kanskje det aller verste.

Fryktelig pinlig altså. Hvorfor i alle dager kunne jeg ikke bare bite tennene sammen og bli frisk igjen? Denne ganga også. Det har jo alltid gått tidligere. I mange år egentlig. Det som har holdt meg oppe såpass lenge er at det har vært ferie- og fridager innimellom, som jeg stort sett brukte til sykdom. Men da gikk det iallefall ikke ut over arbeidsgiveren, for jeg har aldri bedt om å få tilbake ferien av den grunn. Arbeidsmoralen er nok den samme som tidligere, men resten ... uff.

Det føles som en skikkelig nedtur dette. Jeg klarte det ikke. Herregud. Åsså i en jobb som føltes som en gave fra oven, som jeg virkelig kunne ha fortsatt i til jeg, med god samvittighet, kunne gå av med pensjon. Men det nytter jo ikke å være flink og pliktoppfyllende som vikar, når vikaren stort sett er sykmeldt. I månedsvis. Faen altså!!

Jeg har egentlig bare lyst til å legge meg ned og grine. Hyle høyt. Kaste et eller annet i veggen. Knuse tv'n. Hvorfor måtte dette skje akkurat nå? Med meg. Hva har jeg gjort for å fortjene all denne elendigheta?

Nå er det for seint. Iallefall for denne jobben. Hadde jeg bare ikke blitt syk .. Ho jeg var vikar for kommer tilbake i 60% til høsten. Så da hadde det vært en 40% ledig der. Helt perfekt for denne avdanka typografkjærringa som tydeligvis ikke makter en normal 100% jobb lengre. Tenk om... tenk om jeg bare hadde holdt ut til da, sånn i 50% i det minste. Så kunne jeg kanskje ha fortsatt i redusert stilling, på en plass de visste hva jeg var god for. At jeg var til å stole på. At jeg leverte og faktisk var så effektiv og lettlært som jeg klarte å skryte på meg på jobbintervjuet.

Nå føles det som tidenes løgn! At jeg lurte de til å ansette meg. Grøsser ved tanken. Grubler på hvordan jeg skal klare å skaffe meg en ny jobb når den tiden kommer. Akkurat nå har jeg ikke så mye som to positive ord å si om meg selv. Denne drittkjærringa som plutselig ikke var den perfekte arbeidstakeren likevel, snarere et mareritt.

Og jeg forstår jo det. For jeg har ikke lyst til å være sammen med meg selv heller akkurat nå. :o(

5 kommentarer

fruensvilje.blogg .no

24.02.2017 kl.16:31

uff,jeg håper du får et bedre syn på deg selv fort for slike tanker er ødeleggende i seg selv,det er kipt ja,men livet kan bli godt alikavel selv om du ikke ser det i dag,men tro meg,livet har mye godt selv for oss som går hjemme )) du må bare tilate deg å tenke positivt og tørre å gå ut og treffe andre mennesker til tross for att du ikke har en jobb å gå til,goklem )

Marit

24.02.2017 kl.16:47

fruensvilje: Takk. :o) Ja, vet den tankegangen ikke er bra. Men ser veldig mørkt på det meste i dag. Før jeg evt. "kan gå hjemme" med god samvittighet så har jeg vel en kamp med nav i vente. For det skal liksom ikke være lett dette har jeg skjønt. Og jo lengre tid det tar, jo dårligere blir den utbetalinga jeg liksom skal leve av ... så alt jobber mot meg på en måte.

fruensvilje.blogg .no

24.02.2017 kl.21:37

hvet ikke hvordan reglane er i dag,men da jeg ble kronisk syk gikk jeg sykmeldt ett år,så et år på arbeidsavklaringspenger ,så ble det søkt uføretrygd og den ble innvilget med en gang,mine utbetalinger ble reknet ut fra dei 3 siste årene jeg var i arbeid,tror det er litt ulike måter dei rekner ut akkurat den biten

Siv Svanem

25.02.2017 kl.10:16

Ja det er skikkelig trist. har vært der jeg også.

lulltove

25.02.2017 kl.17:08

Har vært der jeg også. 30 % ufør i dag, men jeg er heldig som har en jobb nå :) Jeg hadde et lite privat helvete de årene jeg var sykemeldt med "ikke god nok" tanker og skam over å ikke kunne bidra til samfunnet..... Helt unyttige tanker. Vi har jobbet, betalt vår skatt som en forsikring, og nå trenger vi forsikringspengene :) Håper du kommer over denne følelsen du bærer på for den gjør deg ikke noe godt! UT i verden og nyte ALT det flotte som er der. Jobb er ikke ALT. Ønsker deg alt godt! Klem <3

Skriv en ny kommentar

Marit

Marit

54, Kristiansand

Fotogal, halvgammel kjærring fra Sørlandet. Foretrekker sommer og sol. Trives absolutt best ved sjøen. Elsker å reise. Gift for andre gang, så dermed har vi "mine og dine" barn og barnebarn, noe som innimellom kan være en liten utfordring. Men stort sett går det greit. Heldigvis. Sammen har vi leonbergeren Jonas som vi hentet rett før jul 2015. Bloggen ble til da livet på en måte stoppa opp. Den ble min klagemur for at jeg ikke skulle gå rundt hjemme og sutre og pipe for alt og ingenting. Etter å ha blitt fortalt av den ene legen etter en andre at jeg hadde verdens verste overgangsalder, så viste det seg etter ti år at det ikke bare var den som satte en stopper for mitt normale liv. Men fibromyalgi. Og med den diagnosen på papiret mista plutselig alle legene interessen ... så da sitter jeg her da.

Kategorier

Arkiv