Løstsittende depresjonsdiagnoser

Jeg har vært en tur i mitt andre hjem i dag. På legekontoret altså. Der jeg har flydd ned dørene siden august. De siste tre ukene har jeg hostet meg mest fordervet. Er helt overbevist om at alle innvollene har bytta plass i løpet av denne tiden. Hoster en mer enn ei uke på dette viset når en over 50 så tisser en likegodt på seg også. Så jada, livet er fantastisk!! 

For jeg er faktisk helt frisk! Selv om jeg hoster opp grønne lilleluktende klyser, ispedd blod, som både smaker og lukter betennelse. For en uke siden var jeg også en tur i mitt andre hjem, uten at legen fant noe galt. Ho så jo at jeg var veldig syk, og mente at jeg nok hadde stille lungebetennelse eller bronkitt eller noe. Men siden ingen prøver slo ut, så ble jeg bare sendt hjem igjen. Siden Stavanger-turen med ungene har jeg stort sett bare ligget på sofaen. Godt oppstøtta av puter, inntullet i pledd.

I dag var crp’en 68. Jeg holdt nesten på å si hipp hurra! Men neida, jeg fikk fortsatt ikke penicillin, men i morra, om den holder seg så høy, så skal jeg visst få en kur. Sånn aller nådigst. (Bildet har jeg tjuvlånt via google).

Jeg føler meg gørrsjuk, og jeg hater det! Å hoste på denne måten, til jeg brekker meg, når kroppen er så sliten og vond fra før av, det kan umulig være godt for noe. Det hjelper iallefall ikke for å bygge meg opp igjen, komme opp på normalen, der en muligens kan fungere hjemme, sosialt og i en eller annen jobb. Om det skulle dukke opp noe…

Lurer skrekkelig på hvorfor legen er så kjip på å gi meg medisiner. Det er sikkert minst to år siden jeg hadde en antibiotikakur, og den antibiotikaen kjøpte vi uten resept i Vietnam. Ho er sinnsykt kjipt på smertestillende også, enda ho vet at jeg helst ikke vil ta noe som helst. Men noen ganger må man jo for å klare seg gjennom dagen. Sovetabletter henger heller ikke så løst, neida, det er bedre å ikke sove skikkelig i årevis .. sånn at alt annet også blir galt! For det blir det nemlig uten skikkelig søvn år etter år.

Antidepressiva derimot, de kan jeg tydeligvis få så mye jeg vil av. Om jeg bare vil innrømme at jeg er deprimert! Herregud da!! Jeg begynner å forstå hvorfor så mange er deppa rundt omkring. Hvis alle legene er på dette viset så er det jaggu ikke rart! Legen vil så veldig gjerne ha meg inn i denne kategorien. Hvorfor? Tja, kanskje fordi ho ikke tror at fibromyalgi er en sykdom/diagnose. Det passer henne bedre at jeg er depressiv og har psykiske problemer, etter en hard og problematisk oppvekst… Vet nesten ikke om jeg skal le eller grine. Begynner å lure på om kjærringa har prosenter av salget på disse medikamentene …

Men jeg er altså ikke deprimert. Jeg vet vel det mye bedre enn ho. Jeg har vært deprimert, den ganga mamma døde og da x’en min flytta fra oss. Da var jeg deprimert da! Jeg har forsøkt antidepressiva, eller lykkepillen som de kalte det da. Senest for 7 år siden forsøkte jeg også, og alt ble til den samme grå gørra. Zombietilværelsen. En blir jaggu ikke mye lykkelig av det dopet der. Alt ble bare grått og flatt. Det var umulig å kjenne noe som helst. Det var grusomt!

Hvor går egentlig skillet på deppa eller bare litt lei seg? For det må vel være lov å være lei seg innimellom? Det er vel ikke så mange som kommer gjennom livet uten å kjenne litt på den følelsen. Jeg er lei meg fordi helsa er som den er, fordi jeg har mista jobben, fordi jeg ikke lengre klarer meg selv økonomisk, fordi økonomien bare blir verre og verre. Mens alle andre på vår alder får det bedre og bedre. Hos oss går liksom alt feil vei nå. Ja, jeg liker det ikke. Jeg hater det! Men jeg sitter ikke inne og hulker av den grunn. Jeg sitter inne fordi jeg er trøtt hele tiden, fordi det gjør vondt, fordi jeg blir så sliten av alt, fordi jeg har så øresus at jeg holder på å klikke. Men jeg depper fortsatt ikke!

Merkelig innstilling egentlig. På den ene siden vil kjærringa (legen) gjerne skrive i journalen at jeg er deprimert, men på den andre siden så mener ho at jeg ikke kan ha fibromyalgi fordi jeg ikke er deprimert nok! Jeg pleier ikke sykdommen som de andre som har fått dette stempelet. Og der er jeg jo enig, etter å ha entret ei facebookgruppe for oss med fibromyalgi.

En finner støttegrupper for det meste på facebook. Etter at jeg leste her hvordan hverdagen var for disse med fibro har mye av plagene mine de siste ti årene fått en helt annen mening. Alle vondtene som har flytta seg rundtforbi i hele kroppen, hodeverken, manglende konsentrasjon, dårlig hukommelse, finner ikke rett ord når jeg skal snakke, vondt i tennene, tørr både her og der … alt er velkjent for folk med fibro.

Men så kommer det som ikke passer meg helt: De klager noe så innmari! De kan ønske hverandre god morgen, etterfulgt at alle diagnosene de noensinne har fått, det er om å gjøre å være dårligst mulig. De presenterer seg liksom med diagnosen, de er diagnosen. Der er ikke jeg. Jeg er Marit, og jeg vil ikke være syk. Dette irriterte meg så veldig at jeg bare måtte skjule innleggene sånn at de ikke kom opp på facebook-veggen min. Men jeg er inne og leser av og til, bare for å føle at jeg ikke er aleine i verden om å ha det slik. Jeg skriver ikke noe særlig der inne, men har det som en trøst når det trengs.

Å dyrke elendigheta det er ikke helt meg. Jeg vil jo helst bare bli kvitt den. Fortest mulig. Noe som jeg nå har lært er helt umulig. Dette er noe som er kommet for å bli. Noe jeg må leve med resten av livet. Elendige dager som fastlegen vil medisinere vekk, slik at jeg heller kan hylle meg inn i ei grå tåke og ikke ha en enste følelse. Verken gode eller dårlige. Og det vil jeg ikke. Jeg tror ikke noen har vondt av å være litt lei seg innimellom, er en ikke det så tror jeg heller ikke en kan kjenne lykken om den plutselig skulle dukke opp.

Hva er egentlig greia med å slenge rundt seg med antidepressiva, når alt det andre som kunne gjort hverdagen mye bedre er så vanskelig å få? I flere år har jeg spurt om det ikke er andre ting enn paracet og ibux jeg kunne prøvd, for normale smertestillende hjelper nemlig ikke. Svaret har vært negativt. Men så, plutselig etter å ha vært hos revmatolgen, som igjen har sendt epikrisen videre til fastlegen (der det står at jeg har fibromyalgi) så fikk jeg noe annet. De virker både på søvnen og migrenen, pluss de verste toppene av smerten. 

Det er nesten litt irriterende! Hvorfor kunne ikke noen ha hjulpet meg tidligere, før alt ble så ille som dette. Veien til topps blir så skrekkelig lang å gå nå. Det kunne vært unngått. Og kanskje er det min feil også. Jeg kunne ha gått med på den depresjonsdiagnosen, eller rett og slett bytta lege for lenge siden. Men hvordan skal en kunne tro at en ny fastlege gidder sette seg inn i sykehistorien min de siste ti årene, når disse tre jeg har hatt denne perioden ikke har orka å sette seg inn i det. De jobba jo til og med på samme legekontor.

Torsdag, sol og snart helg. Kos deg så godt du kan. :o)

6 kommentarer
    1. Hulda: Jeg har jo ikke akkurat det nærmeste legekontoret jeg heller. Mulig det er det jeg må forsøke, det som ligger fem minutters gange fra huset her … nå må jeg kjøre 20 min. Etter denne høsten har jeg vel funnet ut at det hadde vært bedre med et i krypeavstand. Ikke alltid en er så kjørbar når en trenger legehjelp.

    2. fruensvilje: Sist jeg bytta fastlege, sånn for ca. 10 år siden, så fant jeg også ei som hadde mammaperm. Det sto det ikke noe om på de sidene. Ringte og skulle bestille time, men ho var just gått ut i et års permisjon! Vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå …

    3. Bytt lege og ikke minst legekontor!! Ny lege er pliktig til å sette seg inn i sykehistorien din… Å ha en lege som en ikke har tiltro til,er ikke bra! God bedring!:)

    4. Dette er akkurat grunnen til at jeg ikke bytter fastlege selv om jeg flyttet til Kristiansand for over 2 år siden!!
      Har en fastlege i Marnardal kommune og kjører gladelig 1 time hver vei for en time hos han.
      Og sytinga i Fibromyalgigruppa kan jeg signere på!! Ufattelig at folk kan la en sykdom definere seg sånn. Jeg kommenterer nesten aldri der inne…

    5. uansett hva du måtte mene snille deg så ville jeg byttet fastlege,den du har høres ikke helt god ut for jammen er det mye du kunne fått hjelp med om du hadde hatt den rette legen.
      Jeg måtte ha ny fastlege for 2 år siden siden min flyttet,så hadde det seg slik att den jeg valgte hadde mammaperm et år,så hadde hun et pliktår på sykehuset etterpå,men i forige uke møtte jeg henne,hun var en engel ) og allerede i dag fikk jeg time på sykehuset for en oppfølgingstime,så for min del var legebytte det beste jeg kunne fått )) for nei som du skriver,en skal ikke ha antidepresiver for altmulig,for det finnes så mange gode medisiner som hjelper

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg