Det er skrekkelig lenge siden jeg har vært her inne. Men jeg lever altså! Tror jeg. Har så mye å tenke på, at innimellom lever jeg litt i min egen verden. Er ikke videre sosial og depper nok litt innimellom. Litt redd for hvordan det skal gå i fremtiden, les: etter nyttår. Da er det nemlig over og ut for sluttpakka mi, og noen fast jobb er det ikke i sikte. Men det står jaffal ikke på innsatsen!

Tredve tusen forsvinner. Hver måned. Det er mange penger det. Hva som kommer inn istedenfor har jeg ikke helt klart for meg enda. Det kommer an på om jeg vil jobbe eller ikke. Nav-systemet legger jo opp til at en ikke skal gidde det ..

Jeg får omtrent like mye utbetalt i dagpenger som lønn. Om jeg hadde hatt en 100% stilling i kommunen da. Og det har jeg jo ikke. Jeg har fått et 40% vikariat frem til våren en gang. Svangerskapsvikariat. I en bolig for psykisk utviklingshemmede. Enda en ny verden for meg. Så ingen skal iallefall fortelle meg at jeg ikke er omstillingsdyktig!

Men så var det nav da .. En full stilling i kommunen hadde gitt meg 200.000 mindre i årslønn enn det jeg har vært velsignet med de siste årene. 40% av dette igjen er vel ca. 180.000. Når en er som meg, og helst vil jobbe 100%, så tar en jo selvsagt imot de ekstravaktene en kan. Om det blir ti prosent mer, ja, da mister jeg altså all støtte fra nav. Eller om de vaktene i min seksukersturnus faller på litt feil dager, og det gjør de jo selvsagt. Selv om det i gjennomsnitt er snakk om litt over 18% jobb pr. uke blir jeg straffet av nav i og med at jeg jobber mer i noen av disse ukene. Da mener de at jeg skal kunne klare meg på 180.000 i året, istedenfor 600.000.

Snakk om vas. Om jeg heller hadde foretrukket å sitte hjemme, og ikke gjort noe som helst for å få en jobb, da er jeg sikra sånn ca. 367.000 i året de to kommende årene. Hvis jeg da oppfyller de andre kravene, som å gå på jobbsøkerkurs for å lære å skrive cv. 

Sysselsetting altså. For å få folk ut av arbeidsledigehetskøen, den derre greia som for tia bare vokser og vokser. Det går nok av slike sysselsatte på skolen sammen med meg. Folk som ikke en gang kan snakke norsk. De burde vel heller sendt dem på norskkurs før de blir sendt avgårde for å bli helsefagarbeidere. Så kunne de sendt slike som meg, som innehar et fagbrev det ikke er behov for lengre, på kurs for å lære noe annet. Men hjelp fra nav kunne jeg ikke regne med, for jeg har fått brev der det står at de anså meg som såpass ressurssterk at jeg var istand til å klare å få meg en jobb på egenhånd .. jaaah! Jeg har nok feil hudfarge ..

Ny lærdom 1: Det siste året har jeg lært at det bare er et fåtall som får en 100% stilling i kommunen. Og de stillingene er iallefall ikke beregnet på en skarve helsefagarbeider. Er du derimot sykepleier så kan du velge og vrake. Men de velger seg ofte vekk omsorgssentrene og foretrekker å jobbe på sykehuset.

Jeg må vel bare innrømme at jeg valgte feil vei i starten av 2015. Helsesektoren hyler etter folk, de er alltid i manko for å fylle vaktlistene (på alle de fire plassene jeg nå har vært innom), men jeg skjønner jo hvorfor nå. Det er ingen som får fast jobb. En får nesten ikke vakter heller, for for å være sikker på at de skal få tak i en vikar foretrekker de fleste å ha ei ringeliste lang som et vondt år istedenfor å satse på noen få stykker som faktisk vil jobbe fullt. Det resulterer i at tilkallingsvikarene er der så sjeldent og aldri får noen skikkelig innføring i jobben, aldri noen god rutine. Går det tre uker mellom hver vakt så er det klart at det er som å starte på nytt hver gang. De aller fleste forsvinner jo om de får noe annet, noe som er mer forutsigbart. Til og med om det er snakk om en butikkjobb. Det meste er vel bedre enn å gå fra dag til dag og ikke vite noe som helst. Jeg lurer litt på hvor mange helsefagarbeidere som fins der ute som aldri holdt lengre enn noen måneder som tilkallingsvikar ..

Resultatet er en vanvittig gjennomtrekk av folk. De gamle rekker ikke å bli kjent med noen av dem. Og plutselig står det tre vikarer der på en gang, uten at noen vet hva de skal gjøre – og med hvem! Det er dårlig planlegging det. Men kommunen sparer penger, og det er jo bra for resultatene i regnskapet, og kjempeflott for ledelsen. Men hvorfor tenker ingen på de gamle som bor der og er helt avhengig av denne hjelpa? De betaler jo faktisk for det .. snakk om dårlig valuta for pengene.

Det er to måneder igjen av skolen. Jeg er drittlei, og jeg har vært borte en del ganger i det siste. Mest på grunn av kveldsvakter. Selv om jeg ikke akkurat tror det kommer til å ha så mye å si på eksamensresultatet, for jeg jobber jo hjemme og føler jeg har vel så mye igjen for det. Undervisninga er sykt kjedelig. Lærerne står bare der og leser opp av kopiene sine, de vi har fått utlevert på forhånd. Veldig lite inspirerende. Gjeeeeesp! Hvem som helst kan jo bli lærer i dette her da, til og med jeg skulle klart det. For lese kan jeg, når jeg gidder. 

Jobben jeg har fått er 40% på kvelden. Nesten. Det er to søndagsvakter i løpet av seks uker som er fra 7-15. Men de helgene er allerede ødelagt av kveldsvakter både fredag og lørdag. I går sa jeg fra meg den faste helga jeg har hatt på et av omsorgssentrene siden mai. For jeg hadde ikke lov å ha fast helg to plasser i samme kommune. Litt synd, for det var den plassen jeg likte meg aller best, der vi hadde mest tid til beboerne. Men jeg hadde jo ikke noe valg akkurat. Sikkert like greit, for en kan jo ikke bare jobbe helger heller, og slik det lå an så hadde jeg kun hatt helt fri kun hver 6 helg. Hadde ikke blitt så mye tid til mann, barn og barnebarn da. For de har jo ikke fri når jeg er hjemme på dagtid midt i uka. Det er det jo egentlig ikke så mange som har, så det sosiale livet mitt er ikke så mye å skryte av for tia.

Ny lærdom 2: Jeg har ikke lyst til å bli gammel og pleietrengende. Men alternativet er jo ikke lystbetont det heller. I høst har jeg fulgt to av mine barndomsvenninner til grava. Det er også litt skremmende. At en vet så lite om fremtiden. Plutselig i en alder av 54 år så var det slutt for dem. De hadde sikkert gladelig bytta med meg og min heller uforutsigbare fremtid som naver ..

Zenta er også borte. Verdens skjønneste, snilleste og lydigste schæfer. Det er kjempetrist. Huset er forferdelig tomt og jeg våkner hundre ganger hver natt og “hører” ho i kjellerstua. Ho var veldig syk i to uker. All verdens prøver ble tatt, så vi gjorde hva vi kunne. 9000 kroner gikk med til det uten at veterinæren fant noe som skulle tilsi at ho var så dårlig. De siste dagene kunne ho nesten ikke stå på beina, og drakk mellom 6 og 10 liter i døgnet. Noe som resulterte i at ho tissa inne. Stakkars lille vennen, ho har jo aldri gjort det før! Og så trist og begredelig som ho så ut .. Da jeg ikke så noen annen utvei enn å la ho slippe, spurte veterinæren om å obdusere, for de ville så gjerne finne ut hva som var galt. Da viste det seg at ho var full av kreft. 

Å gå tur uten hund er ikke spesielt fristende. Så jeg blir for det meste sittende her nå. Må jobbe litt med den saken. For jeg liker jo å være ute, liker å bevege meg. Men det er bare så trist når ikke ulldotten går ved siden av.

Ny uke – nye muligheter! For noen av oss jaffal. Sola skinner og høsten har vært flott her i sør. Så nå gjelder det bare å ta seg sjøl i nakken og komme seg videre. Bare ta en dag av ganga, som drømmemannen sier, men det er ikke så lett for en kontrollfreak som meg. 

Ha en fin dag der ute! :o)