Halloisen! Nest siste eksamen på meg i morra. Og jeg gruer meg som fy! Jeg aner ikke hvordan det har gått med de to foregående, for vi får visst ikke beskjed før uti midten av måneden en gang. Etter 17. Tja, husker ikke. Har teflonhjerne for tia – og øresus så det holder! Jeg er trøtt hele tiden, og dritlei det meste. Sånn, der fikk jeg forklart det meste i innledninga. Akkurat som en skal gjøre på en eksamensoppgave. Såpass har jeg visst forstått.

En lei tanke kommer sjelden aleine. Iallefall ikke her hos meg. Neida, når de først får slippe til så står de i kø for å ødelegge dagene mine. Og tro meg, jeg har forsøkt å skyve dem vekk, i ukesvis. Men i helga klarte de ivrigste humørdreperne å trenge gjennom skallet likevel. Så da så. Det er vel bare å gi etter litt tenker jeg. La tårene renne og få det ut. Normalt går det jo over etter en stund. Det har jo alltid gjort det tidligere.

Det meste er galt. Og, om jeg skal være helt ærlig, så har det vært sånn en stund. Jeg har ingen jobb! Fast, forutsigbar jobb vel og merke. Med et fast beløp som kommer inn på kontoen hver måned. Slik som jeg har hatt hele livet. Foreløpig betyr det vel ikke verdens undergang, men på sikt .. i 2016 .. hvordan skal det gå tro? Det bør helst skje et under før den tid. For selv om de trenger folk hele tiden i omsorgstjenesten så ansetter de jo ikke noen fast. Iallefall ikke om du ikke er sykepleier eller lege, noe jeg aldri kommer til å bli. Kanskje jeg har valgt feil vei likevel?

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Så var det disse eksamenene da. Det går jo rett vest. Selv om jeg både kan ordlegge meg skriftlig og på et vis er godt kjent med stoffet så får jeg det ikke ut når det gjelder. Jeg sitter der hele eksamenstiden og bare roter. Jeg leser og leser disse teite oppgavene, og fatter nesten ikke hva de spør om. Skriver litt, og leser igjen. Så nå forstår jeg hvor både barn og barnebarn har det fra når de sitter der med leksene og aldri blir fornøyde. Det er aldri godt nok. De visker og visker til det blir hull i boka. Det er meg! Roten til all elendighet. Forskjellen er bare det at jeg ikke kan bruke viskelær fordi jeg skriver på pc. Dermed slipper jeg iallefall hullene som et synlig bevis for den dårlige selvtillitten.

Men nå er det ikke bare det som er problemet her da. For jeg får det virkelig ikke til, og det er ikke kødd en gang! Jeg tuller ikke, det er rein og skjær fakta. Det må være noe feil med meg som gjør at hjernen slutter å funke når jeg sitter der med prestasjonsangst til langt oppover ørene. Jeg er kvalm og elendig og øresusen durer ivei på full guffe slik at jeg ikke hører mine egne tanker. Om de er der da. Mulig det er det som er feilen, at det er helt tomt der oppe?

Oppgavene har vært relatert til barn og barnehage. Begge de jeg har hatt. Barn!!? Jeg skal jo ikke bli barne- og ungdomsarbeider! Vet jo at VK1 er en samleklasse, at vi blir delt til høsten, men det går vel an å gi oppgaver fra begge feltene, sånn at vi stiller litt likt? Åhhh! Ikke det, jernteppet hadde sikkert vært på plass uansett, så dette er vel bare en dum unnskyldning jeg forsøker å henge elendigheten på.

Så var det livet etter overgangen da. Jaja, det ble ikke helt som jeg hadde forventet det heller. Hormoner er en fin ting har jeg hørt, om du kan få det. Hvis ikke .. vel da er faktisk en viktig del av livet over. Allerede ja. Så sånn er det. De er redd jeg skal få en blodpropp og krepere visstnok. Men om de hersens hormonene kunne hjulpet for denne elendigheten er jeg villig til å ta den sjansen. Bedre å dø lykkelig enn å leve på dette viset den tiden jeg har igjen. Og det er jo mitt liv. Trodde jeg. 

Livet jeg var klar til å ønske velkommen tilbake. Når bare heteturene forsvant og alt ble normalt igjen. Det blir aldri normalt! Livet etter overgangen er noen avstumpa, deprimerende greier. Hadde jeg visst det for noen år siden så hadde jeg aldri gifta meg på nytt. Da hadde det nok bare blitt bikkja og meg for resten av livet, sånn jeg egentlig planla det for over åtte år siden.

Bikkja ja. Ho er også syk. En diger jursvulst som bare vokser og vokser. Alderdommens elendighet. Vi var hos dyrlegen på torsdag. Tok blodprøver for å se om formen ellers er ok, om ho klarer narkose og operasjon. Det er visst noe de gjør på så gamle hunder, før de ser om det er bryet verdt å gjøre noe. Svarene kommer i løpet av et par uker. Irriterende nok er ho ikke forsikret. Så dette blir kanskje en dyr fornøyelse. – Kan jo nesten bare kjøpe en ny hund heller, sa sønnen. Og det kan vi sikkert, hvis det ikke var for det at mannen i huset har bestemt at vi aldri skal ha noen ny bikkje. Og uansett så får jeg jo aldri Zenta tilbake. Ulempen med å ha husdyr har nok en gang innhentet meg. Bare det burde være nok til at jeg aldri, aldri anskaffer meg noen firbente venner igjen.

Jeg håper ho klarer noen år til. Så om jeg kan få mast meg til noen hormoner så kan vi kanskje forlate denne jorda sammen .. jeg dør lykkelig med en blodpropp, bikkja fordi den er mett av dage. For å bli skikkelig gammel, det har jeg ikke lyst til. Verken med eller uten hormontilskudd. Ikke etter å ha jobba på sykehjem siden desember. For alderdommen ser heller ikke ut til å være så mye å rope hurra for!

Håper du har det bra. Om du er så ung at du fortsatt har mensen, så for all del, ikke klag! Livet etterpå er et sant lite helvete om du fortsatt lurer .. akkurat nå føles det som om alle årene med klam, svett kropp, heteturer, hjernen på kokepunktet, blaut sengetøy, overoppetet kjærring ute i hagen barbeint på snøen i 12 kuldegrader iført kun et håndkle midt på natta, humørsvingninger, fraværende søvn og andre viktige greier ikke var verdt det. Så hvorfor har jeg egentlig kjempet meg opp fra den berømte kjelleren gang på gang alle disse årene? For hva liksom? Akkurat nå har jeg ikke noe svar på det heller ..