Regn, lekser og NAV-møte


Det er grått og trist ute, og dagene blir liksom aldri helt lyse. Det regner og regner og regner. Kjipt drittvær. Hadde det enda vært sol og sommer så kunne det jo nesten ha vært litt ok å bare gått hjemme og slengt. Eller, slengt og slengt. Jeg har dagene fylt opp med barnebarn, og godt er det. Da slipper jeg jo å tenke på så mye annet. For det klarer jeg fint om nettene! Egentlig burde døgnet hatt 5-6 timer til, slik at jeg kunne fått litt tid til å sove også ..

Min andre datter er blitt alenemor. Og ho trenger litt hjelp for å få kabalen med skole, jobb og barn til å gå opp. Ikke godt å ha forpliktelser på kveldstid når en er aleine med ei på halvannet år, så da trår mormor til! Hjelp til selvhjelp vil jeg kalle det. Jeg har noe å tenke på, ho får barnepass stort sett når ho trenger det. Og jeg får et skikkelig godt forhold til mitt yngste barnebarn også.


Akkurat nå har førsteklassingen vært hos oss noen dager.
For den mamma’n skulle være med på en frivillig undersøkelse på Rikshospitalet angående hjerneopererte. Så her følger og henter jeg både på skole og i barnehage. Skifter drittbleier, gjør lekser og stryker på ryggen når det er leggetid. Det hender til og med at jeg forsøker meg på en godnattsang en tidlig kveldstime. Når ingen andre enn minsten og jeg er til stede vel og merke. Sangstemmen min egner seg jo som kjent ikke i dusjen engang. Men foreløpig er minstejenta så liten at ho ikke har skjønt det enda.

Det er veldig godt å kjenne at NOEN trenger meg. Mulig drømmemannen ikke er fullt så overbegeistret for alle disse ungene til alle døgnets tider, men det er en måte å få kjærringa gjennom noen dager på lettest mulig måte. Blir jeg bare sittende så blir det ikke greit for noen. Treninga hjelper jo for å ha noe å gå til, men jeg føler meg ikke akkurat så uerstattelig og viktig av å sitte på en spinningsykkel i timevis.

Panikken for å ikke få noen jobb er ganske stor. Så om en halvtime har jeg en avtale på NAV av alle plasser. Min aller første tur dit, sikkert ikke den siste. Tragisk spør du meg. NAV lissom. Jeg er på vei til å bli en NAVer av verste sort! Den arbeidsledige. Det er til å grine av!

5 kommentarer
    1. Du er absolutt UFRIVILLIG arbeidsledig…og det er jo forskjellen på deg og de som ikke gidder/ønsker å jobbe.Lykke til! Skal se det ordner seg etterhvert:-) Klem:-)

    2. Du har iallefall hendene fulle :)) det er greit med barnebarn bare dei ikke griner og slåst hele tiden hi hi.
      Jeg har no ikke annet en gode opplevelser fra nav,no søkte jo ikke jeg jobb da,men min kontaktperson var veldig hyggelig og grei,ønsker deg lykke til,håper virkelig att det ordner seg med jobb for deg

    3. Jeg sier ære være deg som faktisk vil være en behjelpelig mormor. Du har all grunn til å heve skuldrene og smile til verden. Det er noen som trenger deg, og dette er jo den viktigste vi kan være også.
      Nav kan være et mareritt uten tvil, men snu på det.
      De kan være til hjelp også. Det handler om den rollen du trer inn i. Det vil ordne seg helt sikkert::) Ønsker deg lykke til, og klem fra Bergen.

    4. Kanskje det var en mening i at du har en periode “fri” nå? Fordi du trengtes faktisk VELDIG til datteren din. Så etter hvert når hun får ny rytme med alenetilværelsen, så har du sikkert jobb igjen. Det er jeg sikker på. Høres både koselig og slitsomt ut med å være SÅ aktiv mormor 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg