I fjor var vi med Cognacklubben Sør på sykkeltur i Danmark.
Fra Hirtshals til Skagen.
Fem mil tror jeg det er,
sånn cirka. Det er ikke snakk om å komme først i mål, egentlig mer om å komme frem like hel som en starta. Og på en måte er det ikke for pyser dette her. Det er som vårsleppet på fjellet når sauene endelig skal få komme ut etter en lang vinter. Ferja åpner luka bak, og ut tyter mange hundre syklister
i mer eller mindre edru tilstand. Og verre blir det …

Fyllesykling på høyt nivå. Og det av godt voksne
norske innbyggere. Gjerne
fra det tjukkeste bibelbeltet. Ganske skummelt. Spesielt når du er syklist og bare litt bedugget. For da får en jo med seg alle disse andre galningene. Mange for fulle
til å stå på sine egne bein, men sykle – det kan de!
Helt til de stopper opp, for
da bare inntar de horisontalen til noen gidder å stable de på beina igjen. 

Utragerende festing
for alle aldersgrupper. 
Og besteforeldregenera-
sjonen er ikke de som holder igjen. Her går det i ett tre dager til ende. Skagen syder
av liv, og de som driver både butikker, puber og restauranter gnir seg sikkert i hendene over fulle nordmenn med velfylte kontoer. Både hotell og feriehus er fullbooka, og aller helst bør du bestille neste års tur allerede når du kommer hjem for å være sikra en plass å overnatte.

Turen hjem er mye bedre. Om du ikke er alt for fyllesyk. For naturlig nok er det ikke så mange som tar den på egne hjul. Dermed er det mye mindre sjanse for å bli sykla ned av en eller annen som ikke helt har kontroll lengre ..

Jaja, det var et tilbakeblikk fra sist jeg satt på sykkelsetet. En veldig gøyal tur, med en morsom gjeng, men som sagt litt skummelt. Og det var ikke bilene som var verst der vi måtte ut på veiene, men det var rett og slett alle de andre på sykkel.

Turen i dag var i edru tilstand. Jeg har ikke sett på sykkelen siden jeg brukte den i fjor i juni. Den har hengt greit på veggen i garasjen. Ute av syne, ute av sinn. Og jeg har ikke savnet den et eneste sekund. Før Skagen-turen i fjor hadde jeg ikke sykla på over fem år. Men det gikk jo helt greit det også. Selv om jeg innimellom følte det var med livet som innsats. 

Årets tur går av stabelen om fem uker. Jeg er i mye bedre form i år enn jeg var i fjor på denne tia. Men noen sykkeltrening har jeg ikke hatt. Før i dag. I regnvær. Og med en mann som var tvunget med. Han ville jo ikke ha på seg av han var en slappfisk! Dermed tråkka han ivei som om han hadde fanden sjøl i hælene. Jeg hang etter som et slips, nesten iallefall. Han var mye sprekere enn meg!! Fanken for en nedtur! Det må være denne spinninga hans som har gjort utslaget her. Mine gåturer hjalp ikke en dritt. 

Det var hardt. At legen min mener det er bedre å sykle enn å gå kan jeg ikke skjønne. Dette kjentes i knærne. Beina var som skjelvende gelé som har stått akkurat litt for kort tid til avkjøling da jeg et par ganger stoppa opp for å drikke vann. Og tror du ikke like godt denne mannen min skulle sykle opp den helsikens bakken til toppen av Tinnheia sånn i innspurten? Ja, opp måtte vi jo for å komme oss hjem, men jeg gikk! Nesten hele stigninga.

En heftig søndag med andre ord. Og jeg fikk bare en liten time på meg til å få igjen pusten, svinse innom dusjen og få sminka og stelt meg litt. Jeg avslutter jo helga på jobb .. drømmemannen derimot avslutter i familieselskap med å feire barnebarnets 1 års dag. Jaja, så slapp jeg iallefall alle de grusomme fristelsene da, i form av deilige, kaloribomber av noen kaker .. for det høres jo ikke godt ut i det hele tatt. Gjør det vel?