I nattens mulm og mørke


Hender det at du ikke får sove? Står du opp og finner på et eller annet, eller blir du bare liggende? Teller du sauer, elskere, barnebarn, penger – eller mangel på sådan?

Jeg blir bare liggende. Stort sett. Iallefall etter at de verste heteturene har forlatt meg. Og i sånne stunder kommer de utroligste tanker svevende. Det hadde sikkert vært mye bedre å stå opp av og til. Men både den varme dyna og den snorkende drømmemannen frister faktisk mer enn ei tom, ensom stue. Så jeg ligger der og prøver å fortrenge øresusen. Denne elendigheta som er enda mer fremtredende om natta enn ellers. For da er jeg jo aleine der, midt inni stillheten. Kanskje det er derfor jeg alltid får så mange tanker på denne ugudelige tia, for å skvise vekk alt bråket som befinner seg inne i hodet mitt? Jeg er egentlig så vant til det nå, så jeg lever ganske greit med det, men av og til kan det irritere vettet av meg. For eksempel når søvnen uteblir .. men da prøver jeg å trøste meg med at jeg iallefall ikke hører stemmer inni der. Det hadde nok vært hakket verre!

Jeg tenker ofte på livet og døden og sånn nattestid. Hvordan livet hadde vært hvis, om, atte .. tja. Om det hadde fortonet seg litt annerledes. Om jeg hadde levd lykkelig alle mine dager med han som er far til mine barn for eksempel (noe vi forøvrig aldri lovet i og med at vi gifta oss hos byfogden), da hadde vi bare hatt felles barnebarn. Ikke mine og dine og alt det tullet der. Og hvordan kunne det ha vært om mamma og pappa bare hadde fått lov å leve litt lengre. Mamma og pappa som såvidt fikk oppleve å bli besteforeldre, og de var årevis fra oldeforeldrerollen. De fikk ikke se barnebarna begynne på skolen engang. Mamma slapp heldigvis å oppleve at jeg ble skilt også, og det var sikkert like greit. Ho slapp å se hvor vanskelig alt var en periode. En alt for lang periode av livet mitt. Og det er jo også positivt, for det fins jo ikke verre ting enn å se sine egne barn ha det vanskelig og vondt. Men dermed gikk ho også glipp av det nye livet jeg fikk sånn etterhvert. Livet med drømmemannen. Livet som mormor. Mamma vet ikke at jeg fikk en sønn engang. Ho fikk snaut nok hilst på datter nummer to. Det er ganske trist, egentlig. Jeg føler ho gikk glipp av så ufattelig mye siden ho gikk ut på dato etter bare 57 år.

Selv om jeg er ei halvgammel kjærring selv så savner jeg mora mi. Veldig ofte. Jeg savner ikke faren min på samme måte. Han var stort sett en veldig streng, egoistisk mann. En mann de aller fleste hadde veldig respekt for, kanskje nettopp fordi de var redd for han. Han levde vel ti år lengre enn mamma. Og jeg tenker ofte at det burde ha vært omvendt. For da tror jeg vi hadde blitt kjent med ei litt annen dame enn den ho var blitt, mora vår, etter alle disse årene med denne mannen.

I mitt barndomshjem var det pappa som bestemte. Når han sa noe, så ble det bare sånn. Helt av seg selv. Mamma var en ydmyk og “unnskyld at jeg er til” dame. Ho var utrolig snill, ble aldri sinna, tok godt vare på alle andre og glemte seg selv. De kranglet aldri, diskuterte aldri, for han hadde alltid rett. Ingen sa han imot, og absolutt ikke mamma. Jeg forsøkte en del ganger og det endte alltid helt galt. Jeg fikk til og med sparken mens jeg gikk i lære hos ham. Skriftlig og greier. Bare fordi vi ikke var helt enige. Har faktisk det brevet enda en eller annen plass. Sikkert på loftet.

57 år. Det er ikke så mye å skryte av. Det er som om jeg bare skulle ha 6 år igjen nå. Den tanken har sveipa innom veldig ofte i det siste. Tenk om jeg plutselig dør fra alle de jeg er glad i om seks år. Eller enda tidligere. Innimellom lurer jeg på om jeg bør rydde opp i alt som ligger rundtforbi. Sortere litt. Få kasta ting og tang. Sånn at det ikke skal bli så mye å gjøre for de som blir sittende igjen.

Teite ting å bry hjernen med egentlig. Og ikke minst triste. Men jeg husker med gru hvordan det var å gå gjennom alle tingene til mamma etterpå. Pappa var det ikke så mye hjelp i den første tia. Og vi to søstre turde jo ikke si at vi ikke orka. Ikke hadde lyst. Vi ble kasta inn i driften av trykkeriet, som han lot seile sin egen sjø, og plutselig hadde vi uhorvelig mye å fylle dagene med. Men ingen tid til å sørge. Til å begynne med var mamma et ikke-tema. Vi fikk ikke lov å snakke om ho. Det var for vondt for pappa. Men ingen spurte hvordan vi hadde det ..

Min far var veldig perfeksjonist. Ingenting var godt nok. Akkurat det der har nok jeg arvet, og det er ikke noen behaglig egenskap å drasse rundt på. Selv om jeg såvidt har et lite snev i forhold til opphavet. Det var så ille at han ikke engang kunne overlate oppsettet av dødsannonsen til avisen. Sånn alle andre normale mennesker gjør. Nope, han skulle ha full kontroll, og ordne dette selv. Eller rettere sagt, jeg skulle ordne det for ham. Så der satt vi da, og mekka verdens mest perfekte dødsannonse. Med mammas navn på. Putta inn den ene blomsten, fuglen og diktet etter det andre. Og mannen ble aldri fornøyd .. grøsser bare jeg tenker på det, enda det er over tjue år siden..

De drømte om mer fritid. Tid til å nyte livet. Tid til å reise og se seg litt rundt i verden. Eller pappa gjorde iallefall det. Jeg tror mamma var litt mer hjemmekjær egentlig. Men de skulle slutte å jobbe så mye, snart. Til jul, neste sommer, eller sommeren etter det igjen. Men det var alltid noe som gjorde at det ble utsatt. Kanskje en stor ordre, en ny kunde, eller at de måtte tjene inn den siste nyanskaffelsen. De jobba alltid. På en måte var trykkeriet det tredje barnet deres. Heldigvis bodde vi i samme huset som dette befant seg i. Og vi jobba der jo også, så fort vi kunne brukes til et eller annet. Barnearbeid kalles det nå, og alle ser stygt etter landene som driver med sånt. Vel, om du ikke visste det, så fantes det her i landet også. Og sikkert ikke bare hos oss, Tenkte aldri på det som noe unaturlig. Vi fikk jo lønn for strevet. Ukepenger fikk vi ikke. Bare betaling for det vi hjalp til med. Men det var en lukrativ affære og vi hadde alltid mye mer penger enn vennene våre.

Det ble ingen lange reiser på mora mi. Den første og siste reisen var den som tok ho fra oss. Hvor ho endte opp er det ingen som vet. Men rett før ho dro fikk ho en åpenbaring eller noe. Ho satt seg halvveis opp i sykehussenga og så intenst på et hjørne oppunder taket. – Her var det fint, her kan jeg være, sa ho. Åsså tror jeg rett og slett ho dro dit!

Når en ikke tror på Gud så er døden slutten. Jeg tror ikke jeg har ei mor i himmelen, jeg sa ikke til mine barn at mormor og bestefar var blitt engler, eller satt på ei sky og så ned på oss. Passa på oss. De er bare døde. Borte vekk. For alltid. Når en ikke tror på himmelen så er helvete heller ikke et aktuelt sted. For det fins ikke det heller. Dermed slipper jeg iallefall å gå rundt og være redd for å havne på feil plass. Eller at noen av oss kommer hit og andre dit. Men så kan jeg heller ikke trøste meg med at vi skal møtes igjen, og akkurat det hadde innimellom vært ganske fint å tenke på.

Nei, nå må jeg visst finne den derre senga. For det er ikke så alt for mange timene til jeg skal ut å gå en tur sammen med ei venninne. Og det hadde jo vært en fordel å ha litt søvn innabords først. God natt da, eller god morgen kanskje. Om du forsatt henger med fortjener du nesten en medalje for utholdenhet, og ikke minst for å ha lest alt dette tullet mitt.

Hva tror du skjer når vi dør forresten? Og hva gjør du om du absolutt ikke får sove? Gode forslag mottas med takk ..

11 kommentarer
    1. Synne: Takk, jeg har hatt en flott dag. :o) Er ikke inne i en deppeperiode, ble bare litt melankolsk der jeg satt aleine i stua i går etter jobb. Men det stikker heldigvis ikke så dypt.

    2. fruensvilje: Min mor var ikke kristen, og hadde meldt seg ut av Statskirka mange år før dette. Ho nekta å snakke med presten dagen før ho døde, hadde aldri hatt behov for han og følte ikke ho hadde det nå heller. Sa ho … Likevel var ho veldig rolig, og så ikke redd ut i det hele tatt. Merkelig.

    3. Jeg må si at dette var et utrolig fasinerende innlegg.
      Jeg har ikke øresus, men har ofte problemer med å sove og da kommer tankene mine i aktivitet for å si det milt.
      mange av de samme spørsmålene, og tankene du sitter med her.
      Min far lever, han er fortsatt en jobber, og jeg er vell heldig som har han enda. Mamma mistet jeg i en alder av 62, og jeg savner henne stort. Hun var den strenge, men alikevell var det en du kunne stole på og gå med alt til.
      Jeg tror på noe etter livet. Jeg tror på sjelvandring, og jeg tror på godhet.
      Hvor jeg havner kan jeg ikke gjøre noe med så det orker jeg ikke å forholde meg til rett og slett.
      Det får jeg ta den dagen det kommer.
      Det er skremmende. Jeg mistet min mormor i en alder av 63 og min mor i en alder av 62. Skal jeg også dø så tidlig?
      Vet ikke, men jeg vet at jeg må gjøre det meste ut av livet mens jeg kan, og være i lag med de jeg bryr meg om..)
      Flott innlegg, og det er av slikt en lærer.:)

    4. nei hva gjør mann når søvnen uteblir,skulle gjerne hatt oppskrift på det jeg også:)
      Døden tenker jeg ikke på,ergo har jeg ikke noen direkte angst for å dø,hva som kommer etter det tror jeg er noe fint :)en hører jo stadig vekk om nær døden opplevelser der pasienten ser et sterkt lys ,og disse personene beskriver det som noe vakkert,da velger jeg å tro det 🙂

    5. Jeg er blitt 64 år, og mye syk. Jeg har en dement mann på sykehjem. Hvis ikke jeg skulle trodd at det er noe mer etter dette livet, ville jeg nok gått rundt med angst for å dø……men det gjør jeg ikke, jeg gleder meg over hver dag vi får, i visshet om at det finnes et bedre sted!
      Dette ble alvorlig på morraskvisten 🙂
      Håper du får en fin dag!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg