Kun et fremkomstmiddel?

Min aller første spell nye bil kjøpte jeg for litt over ti år siden. Min far hadde tatt sitt siste åndedrag og min søster og jeg ble ganske holdne og velstående for en liten stund .. Jeg hadde hatt en gammel Fiesta i noen år, konebilen, ekstrabilen, som plutselig ble hovedbilen da jeg ble skilt og xen tok med seg vår nyinnkjøpte Renault Megane i skilsmisseoppgjøret. Med min velsignelse vel og merke, for jeg hadde ikke råd til å sitte med både huset og en spell ny bil.

Etter å ha solgt barndomshjemmet tøyt nesten kontoen over av godsaker. Gud så gøy det var! Ja, misforstå meg rett, det var ikke morro å plutselig være foreldreløs og attpåtil den eldste på dette slektstreet. Men det å ha penger, en nesten uutømmelig konto for en gangs skyld, det var en ubeskrivelig opplevelse. Har tenkt på den tia som ganske probemløs i ettertid. Vel er ikke penger alt, men veldig mye blir vanvittig mye lettere når en har en konto hvor lønna ikke bare er innom for å ta en u-sving!

Det ble ingen nedbetaling av gjelda. Jeg hadde vendt på hver eneste krone i noen år og derfor fant jeg ut at jeg ikke skulle putte denne arven inn i det store sorte hullet som uansett var umulig å fylle. Det ble litt for kjipt liksom. Hadde sikkert vært kjempegreit sånn i ettertid, men det er jo for seint å tenke på det nå ..

Jeg kjøpte blant annet ny bil – og betalte kontant. Det var riktignok en forholdsvis rimelig ny bil. Rett over 200.000 kosta den. For der satte jeg grensa. Det var jo bare et fremkomstmiddel. Men jeg kan jo ikke en dritt om bil og sånn, det var jo såvidt jeg hadde fylt bensin før jeg ble skilt, så jeg kunne ikke ha noe som fuska og trengte masse pleie og sært stell. Derfor altså. Den beste unnskyldninga jeg kom på.

Sju år holdt den bilen. Aldri noe galt. På hver eneste service var alt helt toppers. Men så tippa den visst over et eller annet stadie, eller milepæl. Kommer biler i overgangsalderen tro? Iallefall ble ALT galt på en gang. Airconditionen slutta å funke (et tydelig tegn på overgangen spør du meg). Bremsedingser måtte skiftes, det var rust både her og der, og registerreima sang visst på siste vers den og. Dyrt med andre ord. Sinnsykt dyrt. Og det meste av dette måtte fikses for å få den gjennom EU-kontrollen.

Vi orka ikke det der. Jeg var jo ikke lengre aleine, så vi bestemte oss for å skifte ut denne bilen, som mannen forøvrig synes var en lekebil. Men det var den bilen vi hadde, i og med at han krasja og kondemnerte kjøredoningen sin i et uoppmerksomt øyeblikk. Forsikringspengene for den brukte vil på en ferietur ..

Innbytteprisen på mitt fremkomstmiddel ble 35.000. Den dårligste handelen jeg noen gang har gjort. Nå er vi der igjen, egentlig. Ikke med en bil som er i overgangen, men vi skifter den ut likevel – og taper masse penger.

Noen ganger lurer jeg på om vi er litt dumme begge to. Ok. Bilen er tøff, og helt ny. Vår er tre år og ikke fullt så tøff. Ikke ser den ny ut heller, for ingen av oss har tatt oss så veldig av denne greia i disse årene vi har hatt den. Bortsett fra alle servicer og sånn, det har vi fulgt opp. Jeg regnet med at det var en manneting, og siden jeg hadde kapra meg en ny mann kunne han stå for den biten. I og med at dette var hans aller først nye bil trodde jeg han ville nyte å ta seg av dette gliset. Vaske og polere og holde alt i tipp, topp stand. Der tok jeg feil gitt.

Tør ikke tenke på hvor mye penger den bilen har kosta oss disse årene. For denne lånte vi jo til. Eget billån. Nesten 4000 i måneden. Hipp hurra, her slenger vi rundt oss med tusenlappene. Noen ganger tenker jeg at vi kunne hatt det mye bedre om vi heller sparte litt. Hadde en liten reservekapital på lur til trangere tider. Men det klarer vi aldri. Eneste måten vi får til å spare på er å trekke en tusenlapp hver i ekstra skatt pr. måned. Tvangssparing med andre ord. Så dermed får vi en del ekstra feriepenger på våren. Men de forsvinner jo fort igjen. For vi har jo lyst til så mye!

Nok om det. Bil vettu, det kan være så mangt. Vi har ikke samme smak når det gjelder slikt har jeg forstått. Han vil ha en laaaaang, diger stasjonsvogn helst. På størrelse med et halvt tog. Den var det til og med leasingkampanje på, så renta var nesten gratis. Men jeg vil overhodet ikke ha den bilen. Det er en gubbebil. Familiebil, med plass to to unger, hund, katt, tre kofferter og bestemor og det hele. Jeg er over det statiet der dypvogna helst skal passe inn i bilen uten at den må slås sammen for mye. Bikkja tar ikke så mye plass …

Jeg vil ikke ha en lang stasjonsvogn! Jeg liker de høye mørke, litt kraftige og kule. ;o)
– Flerbruksbil, sier drømmmemannen, det er iallefall en familiebil! Ok. Firehjulstrekkere er jo stilig, men jeg har ikke behov for all den kraften, har jo alltid klart meg med to hjul som drar, eller skur eller hva pokker de gjør, så lenge jeg har bodd oppe på denne heia .. så jeg kunne godt hatt noe høyt og kraftig uten trekk på alle fire hjulene. – Nei, sier mannen, det er teit. Det skal vi ikke ha. For det å kjøre rundt i en bil som ser ut som en 4×4 uten at den er det, det er visst skikkelig nedtur. Flaut og idiotisk.

Så lurte vi på en liten bil. I et snev av litt økonomisk klarsyn. Vi er jo bare to. Stort sett. Og en hund innimellom. Og et barnebarn eller tre, men de tar jo ikke så store plassen foreløpig. Vimsa oss ut på en bilforretning og var nesten fast bestemt på å kjøpe en billig liten greie. Omtrent som den vi har nå. Og leasingkampaje med nesten gratis rente hørtes jo ut som et eventyr. Og dette var en av to biler hos denne forhandleren som en kunne få det på. Kanskje vi kunne få ned månedsutgiftene med en lapp eller to? Den tanken varte til vi prøvesatt en liten sak der. Sviiiits, så var begge enige om en ting; så liten bil skulle vi iallefall ikke ha!

Et skritt nærmere et felles mål? Nja .. det er noe med mannfolk og duppedingser. Det har du vel erfart du som har vært i befatning med en mann eller flere oppigjennom. De bare elsker knapper og brytere, lamper, lys og ekstrautstyr – og aller helst et dashbord som ser ut som cockpiten i digert fly! Jo mere, jo bedre. Djises! Jeg hadde klart meg med girspaken og nøkkelen egentlig.

Regulerbare seter, både i lengde og høyderetning. Regulerbart ratt opp og ut. Det kommer jo til å ta en halv dag og stille inn førersetet fra den ene sjåføren til den andre!! Antiskrens og skli og spinn og hele greia .. det er visstnok toppen av lykke. Og automatgir da. Det hersens autommatgiret! Det har den stakkars mannne min ønska seg i alle år. For det har han visst hatt en gang i tia. I sitt forrige liv.

Men jeg da? Jeg har aldri i mitt liv kjørt med noe som girer på egenhånd! Jeg liker å ha kontroll. Om bilen skal leve sitt eget liv kan jeg jo likegodt ta buss! Eeeeh .. nesten iallefall. Forrige uke lånte vi et fremkomstmiddel noen dager. Høy og mørk, ikke firehjulstrekk, men altså med automatgir. Litt sånn jeg ville ha det og litt sånn han jeg deler seng med ville ha det.

Helt ærlig talt så synes jeg det er dritskummelt å ikke ha clutch og gir. Jeg har plutselig fått et bein til overs, som bare henger der på venstresiden mot førerdøra. Strengt tatt bude det vært noen seler eller et eller annet å feste dette unødvendige beinet i. For mitt bein vil ikke bare henge der, det vil bremse av alle ting. Bremse!! Og hopp og sprett og tjo og hei .. ja, du kan vel tenkte deg hvordan det funka. Kaninhopp. Jeg kjører som ei kjærring!!

Håndbrekket lever også sitt eget liv. Det slår seg på når vi parkerer, når vi stopper i en bakke og må ha en bakkestart, og ellers når det synes nødvendig. Jeg skal bare passe på å få trøkka på speeden for å komme frem .. men med alt dette andre som går av seg selv blir jeg så stressa at jeg nesten glemmer de få oppgavene som er igjen til sjåføren. 

Men enden på visa er at vi møtes på halvveien. Jeg får en bil jeg liker utseende på (og betyr faktisk en del), men må gi meg på det giret. Og ganske mange av alle disse unødvendige duppedingsene følger jo med. Vi gir og tar litt begge to .. og til helga blir vi eiere av en bil som nesten ikke kommer inn i garasjen vår. Og uten piggdekk! For der gav jeg meg og. Det har skjedd en formidabel utvikling på den piggfrie arenaen siden jeg seilte rundt på de piggfrie for nærmere ti år siden. Påstår bilselgeren, og han jeg deler utgiftene med, og jeg er jo bare ei kjærring så jeg gir meg jo vettu. På noe.  ;o)

Det som er litt skummelt er at bilselgeren er så ekstremt blid. Det tar jeg som et tegn på at vi har gjort et dårlig kjøp. Det ble nemlig ikke noe leasing på oss. Ikke billig rente og heller ikke lavere månedskostnader enn det vi har i dag. Snarere tvert i mot. Vi kvitter oss med et billån og får et nytt .. og dermed en tusenlapp mindre å rutte med i måneden ..

Så sitter jeg her da, og må innrømme at jeg er litt skuffa. Egentlig. Om jeg tenker meg grundig om. For innerst inne har jeg lyst på en bitteliten Smart nemlig. En bil jeg har lagt min elsk på for mange år siden. Lettparkert og grei, får nesten plass inni ganga. Men det er jo iallefall en kjærringbil. Jepp! Det er det det er, en konebil .. og det var jo ikke det vi skulle ha ..

Følg meg gjerne på Facebook. :o)

7 kommentarer
    1. Hehe, moro å lese:) Du skriver på en festelig måte, så smilet er stadig fremme her:) Det verste er at jeg kjenner meg igjen på en del områder, eller kanskje det nettopp er derfor du treffer;) Den automatgir-diskusjonen har vi også, hver gang. Og til nå har jeg vunnet,…. hver gang. Så har jeg angret etter litt problem med høyre hånd og arm i perioder.
      Er det bilen på bildet? En peugeot da gitt. Vi har to, og jeg vil knapt hør at det finnes andre merker. Jeg kjøper bil etter sittekomfort, og der er de ganske suverene etter min rygg;) Hadde ikke hatt noe imot å være eier av en sånn;)
      Gratulerer:):)

    2. Automatgir? 😀
      Jeg hadde kjørt en leiebil BMW 740i (286PS!) med automatgir for lenge siden sist.
      På tyske motorveien uten fartsgrense jeg vill skifte gir og… – ??? – …fra 185km/h til 0 km/h i cirka seks sekunder!
      En ny (ufrivillig) bremsrekord, imponerende bremsesporene og har fått mye grått hår…
      Nei – jeg er en mann 😀
      Lykke til med nyebilen 🙂

    3. Dette var gøy å lese, jammen er du god til å skrive. Ein gong hadde me bil med automatgir og det syns eg var topp, men så fann ma’en ut at det gjekk så mykje bensin, dette er fleire år sidan. Eg hadde ikkje peiling så eg gjekk med på å kjøpe uten automatgir. Etter så lang tid med automatgir, måtte eg prøvekjøre på ein parkeringsplass. like ved oss. Dette gjekk bra, eg rygga og styrte på, men plutseleg dukka det opp ei søyla på ein bensinstasjon og pang sa det og ruter knuste. Skrekk og gru, bilen var to dagar gamal (bruktbil) og reparasjonen kom på 18500,-. Sidan har eg hatt ein viss angst for å rygge, men no har me heldigvis ryggelyd.

    4. uffa ,ikke greit når det er 2 sjåfører som skal ha ny bil.
      Heeldigvis er det et kapitell jeg overlater helt og holdent til mannen :)) ha bestemmer,betaler og kjører så får jeg sitte på hi hi.Det eneste jeg bryr meg om er att det skal være høge gode seter,jeg liker nemmelig ikke å sitte nede i dørken.
      Håper dere begge blir govenn med nyebilen da :))

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg