Venner, det er egentlig som et stort puslespill man begynner å legge når man er veldig liten. Man begynner med de første brikkene oppe i et hjørne, og jo eldre man blir, jo større blir bildet. Er man heldig blir bildet kjempestort og med masse forskjellige farger. Nye brikker kommer til hele tiden, hvis man ønsker det, men ikke alle brikkene kommer til å passe inn. Sånn er det bare.
Øivind Holthe
♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡
I min omgangskrets har det skjedd mye de siste 15 årene. Folk går fra hverandre og vennegjenger blir splitta. Egentlig kjempetrist. Og jeg, som ikke kan fordra å være uvenner med noen, står midt i mellom. Med et bein i hver leir lissom. For jeg nekter å hate noen fordi noen andre plutselig går fra å være venner til å bli uvenner. De får mene hva de vil, noe jeg overhodet ikke skal henge meg opp i. Og ikke har jeg så skrekkelig lyst til å høre alt det som er galt heller. Fordi en sak alltid har to sider.
Men det som blir enda dummere er når andre blander seg. Nykommerne. De som ikke vet hvem personen det er snakk om er en gang. Likevel slenger de seg med i samtalen og snakker drit om et menneske de snaut nok har sett. Hallo!! Vi er voksne, mellom 50 og 60 år, og burde ha skjønt ordenes makt nå. Burde vite at alt som sies ikke alltid nødvendigvis er det som er riktig, men det er den som sa ordene sin oppfatning. Det betyr ikke at den personen sitter på sannheten.
Hvorfor må en alltid snakke om de som ikke er der? Da jeg var liten lærte jeg at det var stygt å baksnakke. Og hvorfor må en, selv om en ikke er bestevenner lengre, bare dra frem de negative tingene om andre mennesker. Husk på det, det er bare noen få måneder siden alt var helt annerledes. Var ikke det vennskapet verdt noe som helst?
Flott tema du tar opp, ikke alltid like hyggelig tema, men det angår alle.
Jeg vet godt både hvordan det er å bli misforstått og bli snakket om, så er det noe jeg har lært, er at en snakker ikke stygt om andre uten å stå for det en sier, at det er sant det en sier, og ikke bare noe en har hørt eller tror, at en også kan si det samme til personen face to face. Baksnakking er en uting, og heldigvis ofte falle tilbake på den som snakker stygt eller usant.
Vi alle har sagt ting uten å tenke en eller annen gang i livet, og alle trenger å bli minnet på at det er helt unødvendig, det fører aldri med seg noe godt. Så mye bedre å fokusere på positive ting når en snakkes, det gir god energi og overskudd for alle <3
Jeg er også skikkelig lei av baksnakk. Har funnet en måte å stoppe det på som funker for meg. Når noen sier noe negativt til meg om en eller annen så ler jeg bare litt også sier jeg, ja men hun/han er jo litt søt da. Vet ikke om folk tror jeg er ironisk eller ikke – men det pleier som regel og bli prat om andre ting da, og jeg er IKKE ironisk – alle er søte på sin måte 😉
du tar opp et viktig tema her,baksnakk er aldrig av det gode.Jeg liker heller ikke å være uvenn med noen,høres ut som vi er ganske like her :))
Nei la oss tenke oss om både en og flere ganger før vi snakker negativt om andre mennesker
Det er en uting å snakke stygt om andre mennesker, men så utrolig lett det er å bli dratt inn i en sånn samtale. Oftes trenger man kun en person i en vennegjeng eller en samling av mennesker til å starte baksnakkingen, og det er alltid den samme personen som gjør det. De aller fleste har lyst til å be vedkommende holde munn, men det er ikke mange som våger å gjøre det, og hvis jeg skal snakke for meg selv er jeg ikke så god på akkurat det!!
Når folk snakker dritt om andre, så sier det egentlig mye om den som GJØR det, mer enn om den det snakkes om… For man vet heller aldri da hvor man har den som snakker.. En dårlig egenskap ja, og veldig barnslig, som du påpeker selv også.. :-/ Synd at man skal drive å ta LAG og sånt når man er så voksen som oss. Bra du klarer å stå i mot 🙂