– Hei, din teiting!

Det kunne sikkert vært verre. Og jeg vet også hvordan .. men akkurat nå er det ille nok sånn som det er. Jepp. Her kommer et syteinnlegg. Det er lenge siden nå, tror jeg, så jeg må jo få lov innimellom, ikke sant? Du trenger jo ikke lese det heller ..

På jobb er alt snudd på hodet. Nye programmer, nye oppgaver – ny avis! Det siste der er jo gøy, egentlig. Hadde jeg bare ikke vært så jævla redd for nok en gang å være sinka. Ho der treige, aldrende, over 50! som ikke vil ha inn ny kunnskap. Eller, vil og vil.  Jeg vil jo. Egentlig. Jeg vil fortsette å være den kjappe, som får tingene unna. Men sånn er det ikke nå lengre. Den epoken slutta på torsdag. Nå er jeg den treige som ikke skjønner en dritt! Satt litt på spissen, men dog ..

Jeg gruer meg til å gå på jobb. Det sitter en liten satan på skuldra mi hele tiden og forteller meg at jeg er et null. Treig, uvitende, sur, deppa, stygg, feit og gammel. Jeg hører dårlig, ser dårlig og klarer ikke konsentrere meg når jeg skal lese gjennom dette journalistene har skrevet. Lese korrektur lissom. Er degradert, men det er jo alle på desken, så jeg er ikke aleine. Men mulig jeg er aleine om å måtte lese dette tre, fire ganger og fortsatt sitte der uten å skjønne hva det handler om.

Jeg leser nemlig ikke noe særlig lengre. Etter at øresusen overtok livet mitt totalt så har jeg slutta å lese. For jeg klarer ikke å konsentrere meg. Tar meg selv i å lese det samme gang på gang og likevel ikke få det med meg. Og det blir jo ikke noe bedre når jeg skal redigere, rette og kanskje skrive om faenskapet! For ikke å snakke om å gjøre det klart til nettpublisering. I et program jeg såvidt har åpnet. Skrive ny tittel med svung over, noe som skal fange oppmerksomheten til de som leser avisen på nett. Ny avis, ny hverdag, død kjærring.

Jupp. Hvem pokker var det som sa at livet ble mye enklere når en ble voksen?

Alt er galt plutselig. Ikke bare det at jeg ikke kan det jeg holder på med. Jeg er stressa og anspent og klarer ikke å slappe av. Har en forbanna hodeverk som bare ligger der og ulmer. Bryter ikke ut, går ikke vekk. Skulderene henger fast i overkant av ørene og øresusen brøler mot meg hele tiden.

– Hei, din teiting. Dette får du aldri til. Den faens stemmen igjen. Hele tiden. Den første jeg hører når jeg våkner, den siste jeg hører når jeg sovner. Langt utpå natta. Alt for seint. Jeg som for noen måneder siden kunne kikke på mitt eget morratryne, smile og si til meg selv at jeg så jaggu ikke så verst ut til å være halvveis til hundre. Det kunne vært verre. Vel, den samme stemmen sier til meg nå at jeg ser jævelig ut!!

Hvor pokker kommer den drittsekken fra da? Han der som sier alt dette stygge til meg og som jeg svelger som om det skulle være verdens beste sushi-bit. Åhhh! Jeg er så lei. Har egentlig bare lyst til å sette meg ned og grine. Men det går jo ikke. Ikke hjelper det for noe heller. Jeg har forsøkt. Litt. Mulig det var for dårlig innsats der også ..

Men når skal jeg klistre på meg et smil. Kose meg sammen med drømmemannen, spise god mat som mannen har laget. Ja, han har jeg iallefall vært skikkelig heldig med! Finne frem ei av gjestesengene og re opp til barnebarnet på fem som skal sove her i natt. De er på en litausk fest og ho skal hentes kl. 21. Så jeg er jo heldig også da, oppi hverdagslig elendighet og alle de stygge tankene. Jeg har verdens beste familie og en haug med barnebarn som jeg kan passe rett som det er. Det eneste jeg ikke er så flik til er å være snill med meg selv .. åsså var det denne jobben da ..

Det pleier jo å gå over. Denne skrekken for å ikke strekke til. Etterhvert. Om noen måneder. Da karrer jeg meg litt oppover igjen, sakte, men sikkert. Og om et halvt års tid er jeg sikkert der igjen. Har fått ut fingeren, klarer å få jobben unna, klarer å tenke litt klarere. Om jeg da får hodete til å følge med i lesinga. Det er det jeg er mest redd for nå. At jeg rett og slett aldri skal få det til ..

Midtlivskrise på facebook finner du HER.

7 kommentarer
    1. Mitt livsmotto har jeg fått av Pippi – og jeg håper du også “adopterer” dette mottoet;
      DET HAR JEG ALDRI GJORT FØR – SÅ DET KLARER JEG HELT SIKKERT!
      Lykke til – det går så bra så 🙂

    2. Skjønner litt hvordan du har det, har opplevd å gå fra ekspert til novise på kort tid en gang, og det var grusomt. Men du klarer dette også, må bare ha litt tid på deg. Lykke til!
      Ha en fin søndag med drømmemannen! 🙂

    3. Tror alle har det slik innimellom – og angsten for å ikke være god nok, rask nok – rett og slett nok – den er nok en del av de fleste av oss.. Kos deg med mat, mann og barnebarn – og du vet..
      DU KOMMER TIL Å KLARE DET.. for du er god. mer enn god nok!:)
      Klem 🙂

    4. Så trasigt da,synes dere nettopp forandret på jobben,og nå forandrer dei avisen på nytt,skjønner godt att du får litt panikk da.Hvet ikke om det trøster men du er ikke alene om å ha det slik,det purkes og skjennes og trues med oppsigelser i andre jobber også når noe nytt skal innføres,slik var det i jobben jeg hadde også før jeg ble uføretrygdet.
      Håper det går seg til fort og att det ikke blir nye forandringer igjen på lenge lenge :))nyt resten av kvelden med drømmemannen

    5. Er det det omtalte høstmonsteret mitt OGSÅ som er på vei for å plage deg også eller? Håper du finner igjen godfølelsen fort 🙂 Klem <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg