I kjelleren

Det er her jeg har oppholdt meg et par dager. Iallefall deler av dagene. I kjelleren. I bøttekottet. Kall det hva du vil. Bedriften jeg jobber for kaller det kursrommet .. Jeg lurer litt på om det hadde beholdt den statusen, og funksjonen, om noen av de litt lengre oppe i systemet hadde tilbragt mer enn et par timer her inne. Sannsynligvis ikke. Men det finner vi jo aldri ut av, for de vet sikkert ikke at rommet eksisterer engang.

Avisen og bilag skal legges om. Alt skal bli så mye enklere, skvette inn på sidene helt av seg selv. Omtrent. Sånn at de ikke trenger oss på desken lengre. Det omorganiseres og planlegges. Vi blir færre og færre folk. Iallefall oss dødelige som produserer. Ansettelser andre plasser i huset ser det ikke ut som det er noen problemer med. Sparekniven har ikke rukket så langt enda. Det dukker stadig opp nye ansikt på intranett, sykt unge mennesker, med titler som ingen av oss gamle travere skjønner en dritt av. Det høres egentlig kjempekult ut, men hvilken funksjon de skal ha det er litt vanskeligere å få fatt i.

Jeg tilhører en utdøende rase. Som dinosaurusen. Jeg har håpt at det skulle holde ut min tid som yrkesaktiv, ja, jeg har faktisk trodd det. Nå derimot, er jeg ikke så sikker på det der. Det er dritskummelt hver gang de kommer med nye planer om nedskjæringer og innsparinger. Men jeg er her fortsatt, til og med etter forrige innhugg i arbeidsstokken.

Litt av arbeidsgleden er borte. Helt til i fjor har jeg gleda meg til å gå på jobb, hver eneste dag. Det var koselige kollegaer, flott miljø, rett og slett en fantastisk trivelig arbeidsplass. Den trivselen er ikke helt til stede lengre. Det er trist å miste så mange kollegaer, det er tungt å være for få ansatte til å fylle de oppgavene vi skal ha gjennom i løpet av dagen og uka. Men det går alltid. Merkelig nok. En bare står på litt ekstra, dropper lunsjen eller turen på do. Snakker ikke noe særlig med de andre som sitter veldig spredt rundt om i lokalet. I et åpent landskap med en person på hver øy. Omtrent. Vi biter tennene sammen og prøver å fortrenge hodeverken som kommer sigende rett som det er. Får en magesjau eller spysyka er det om å gjøre å bli kvitt dritten kjappest mulig, for så å returnere til plassen. For å gå hjem er siste utvei. Det går jo bare ut over de andre på skiftet.

Kursing bør helst foregå innimellom dagens produksjon. Effektivt og greit. Ikke helt den letteste måten å lære på, men denne ganga var det jo tross alt ikke helt nye ting vi gikk gjennom heller. Så det har gått greit. Alle har godt av litt ny input til tider, jeg skulle bare ønske de satsa litt mer på det punktet. Ikke bare sånn let-og-finn-opplegg på egenhånd. For det har vært litt sånn de siste årene.

Learning by doing. Neste bortkasta for meg. Spør en kollega? Det gjør jeg jo stadig vekk, ulempen er bare at alle gjør tingene på sitt vis og da blir en jo bare enda mer forvirra. Om det er mulig. Selvfølgelig finner jeg ut av tingene etterhvert. Jeg tilegner meg sikkert mange tungvinte måter å jobbe på, leiter og leiter, og oooooops! der var det jo! Helt tilfeldig finner jeg ut av både det ene og det andre. Etterhvert. Etter mye frustrasjon og mange tunge dager.

Men jeg er sjeleglad for at jeg fortsatt har denne jobben. Tross alt. For hva pokker skulle jeg ha gjort hvis jeg plutselig mista den? Jeg har ikke peiling, og ikke har jeg lyst til å gjøre noe annet heller. Men det spørs jo når all denne malstyringa er på plass og vi som har hatt ganske kreative dager innimellom plutselig er degradert til å trøkke på en knapp. Og sviiiiitsj! Der var hele avisen ferdig på null komma niks. Alle bilder og alle tekster passer helt perfekt der det skal stå. Helt sikkert. Vi er jo tross alt i 2013! Snart kan journalistene bare brekke avisen via iPhonen, samtidig som de er ute på en jobb, intervjuer noen og knipser bildene de trenger. Blir det virkelig sånn?

Det høres ikke fullt så kult ut, egentlig .. Mulig jeg havna på feil hylle likevel da jeg tok dette svennebrevet. Journalist hadde nok heller vært tingen. Men egentlig taler vel alderen også imot meg nå, så det hadde sikkert ikke hjulpet så mye uansett hvilken vei jeg hadde gått den gang, for lenge, lenge siden. Fanken!

Nei, får vel hive meg rundt her og tenke på noe annet. Får besøk og skal prøve å smelle sammen en pizza, mens jeg rydder litt og støvsuger opp all pelsen bikkja har lagt igjen i første etasje. Jeg er jo dame og vi kan jo faktisk gjøre mer enn en ting av gangen. Hmmmmm .. kanskje er ikke alt håp ute likevel da?

7 kommentarer
    1. inneuteferdig: Er jo ikke bare snakk om å ha lyst heller da. En kan jo ikke leve uten inntekt, så her gjelder det jo å prøve å henge med. Rundt den ene svingen etter den andre. Ikke alltid like lett, og iallefall ikke like lystbetont hele tiden.

    2. fruensvilje: Jeg skjønner det jo, at de vil ha det mest mulig lønnsomt. Men det betyr jo igjen at de trenger færre arbeidstakere. Og det er skummelt ..

    3. det er trist når menneskekraften skal avløsast av maskiner,jeg synes oppriktig synd i barnebarna våre som skal vokse opp i disse vanskelige tidene.
      Jeg krysser fingrane for deg og håper du har jobb lenge ennå

    4. Ja dinosaurer er en utdøende rase uten tvil. Mange ganger jeg har følt på den samme følelsen.
      Jeg ser at mange kan mye om data, innhold osv, men når det kommer til kommunikasjo, sosiale antenner, det å være noe for andre. Det er ikke noe som finnes over alt lengre.
      Jeg savner at de ønsker å være personlig, og det at de ikke yter service. Tenke seg til. Står bak disker med tyggis i munnen, og telefonen på øret. Det er service det…
      Får håpe at du holder så lenge som du har lyst til å holde tenker jeg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg