I dag fikk dattera endelig telefon fra legen på Rikshospitalet. En uke etter MRen. Svulsten har ikke vokst siden sist, og min skjønne, tapre, nydelige datter er overlykkelig. Jeg tror igrunnen ho hadde venta seg dødsdommen nå, for det har vært noen tøffe dager der i det siste.

Veien videre blir å vente enda litt mer. På operasjon. Det ville ho få innen tre måneder. Synes det har blitt fryktelig mange måneder tilsammen dette her. Vonde, lange måneder. Og selvsagt er det aller verst for ho det egentlig gjelder. Selv om jeg også synes det er ille, som mamma, å stå på utsiden og se hvordan ho har det. Til og med uten å kunne gjøre noe som helst for at det skal bli bedre.

Å ta ut denne svulsten er vel på en måte frivillig. Men ho fungerer ikke med denne greia i hodet, så da får vi bare håpe at alt blir mye, mye bedre når de har fått fjerna det de kan få fatt i. Det er jo kun da, når de får analysert dette her, at de med sikkerhet kan si hva slags type det er.

Merkelig så fort livet kan forandre seg. Bare jeg hører ordet kreft så blir jeg livredd. Men det betyr heldigvis ikke død og fordervelse for alle, mange lever med det. År etter år. Og livet blir sikkert tilnærmet normalt etterhvert også. Når en bare blir vant til det. Vant til regelmessige MR-undersøkelser for å se hvordan det ligger an, om det skjer noe, eller om det bare har stagnert.

Livet er skjørt. Ta vare på hverandre, fortell dine nærmeste at du er glad i dem, også på en helt vanlig hverdag. ;o)