.. da jeg var ung tenkte jeg på syforening som en samling med halvgamle kjærringer som satte der med sytøyet sitt, heklenåla eller strikkepinnene og lagde ting til kirkens årlige julebasar, eller noe sånn. Det var oppgaven deres i livet, i tillegg til å lage mat, vaske hus, vaske tøy, tilfredsstille mannen, lage unger, føde unger og følge dem opp resten av livet.

Nå er jeg ikke ung lengre. Men det fins sikkert noen slike syforeninger der ute enda. Og det fins sikkert mange som ikke akkurat går ut på det også. Syforening er ikke bare for gamle kjærriger. Selv om den samliga av damer jeg er med i har holdt sammen i over 25 år nå. Bare det tilsier jo at vi er over vår aller første ungdom, og kanskje til og med den andre også ..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da vi starta var vi verken gamle eller halvgamle. Vi var unge og nysgjerrige på livet. Vi strikka store, fluffye gensere i pastellfarger, enten vi kledde det eller ei. For det var jo det som var det hotte på den tia. Noen av oss strikka Marius-genser og andre stikka jaktgensere til kjæresten. Der var jeg. En gedigen grå og hvit genser med reinsdyr på. Herregud, jeg trodde aldri den skulle bli ferdig, og det er vel første gang i livet jeg drømte om små, pinglete mannfolk på 1,60 som smatt rett inn i størrelse medium!

Vi gifta oss og fikk barn, en etter en. Samtaleemnet gikk fra forrige helgs fest til å omhandle fødsler, amming, unger, nattevåk, brystbetennelse  .. som seg hør og bør i ei samling med seks mer eller mindre nybakte mødre. Og alle hadde selvsagt verdens skjønneste baby. Selv om alle var helt forskjellige. Livet var vel ganske rosenrødt, der vi levde i hver vår lille boble av forelskelse. Både til babyen og han som hadde hjulpet til med produksjonen.

Så var vi inne i en periode der det var forbudt å snakke om ungene. Noen hadde behov for å snakke om andre ting enn det hverdagen stort sett besto av. Det varte kanskje helt til nestemann var i komminga. Og det var jo stadig vekk! For her var vi ikke helt samstemte, selv om noen av og til klarte å føde i samme årstall.

Skilsmissestatistikken økte over det ganske land. Det var selvsagt en ting som ikke hadde noe med oss å gjøre. Vi hadde jo alle funnet hver vår prins, og da lever man jo lykkelig alle sine dager. Til verdens ende, eller noe i den duren ..

Siden den gang er vi blitt … middelaldrende?? Fyttigrisen! Det høres fælt ut! Uansett, vi har iallefall skjønt at livet ikke alltid tar den veien en peila ut som ung og dødsforelska. Verdens skjønneste unger har etterhvert utvikla seg til unge voksne oppegående mennesker. Via fjortisalderen, og ungdomstiden, da de kunne være ganske uspiselige til tider. Det var dager en skulle ønske at en kunne skru tiden tilbake. Til de lå der siklende og smilende godt fortøyd i vogna. Eller, enda verre, at en kunne stappe dem inn igjen der der kom fra .. uten at noen funderte videre på hvordan det skulle foregå.

De 14 håpefulle har til nå klart seg bra i livet. Samlivet til foreldrene gikk det verre med. Kun ei av oss er fortsatt gift med prinsen fra ungdommen. 

Alle vi andre har vel opplevd å kysse både den ene og den andre frosken. På leting etter den nye kjærligheten. De færreste forvandler seg til drømmeprinsen. Dessverre. Men nå har tre av oss etterhvert fått nye samboere. Jeg fant jo som kjent selveste Mr. Drømmemann og heiv meg på ekteskap nummer to (enda jeg aldri i livet skulle gifte meg igjen). Sistemann har for tia et avstandsforhold, og de pendler for være sammen i helgene. Omtrent som det vi utsatte ungene for da foreldrene gikk hver til sitt.

Kreftstatistikken har vi ikke klart å holde oss unna. Ei har mista ei søster. To har døtre som er behandlet for kreft. To har mista mødre i kreft, og det er attpåtil vi som har hatt syke unger.

Vi kjenner alderen tynge. Både på den ene og den andre måten. Det er tull at 50 bare er et tall. Det meste er nedadgående. De færreste slipper unna. Men selvsagt prøver vi å holde ut på best mulig måte. Vi bruker tøy i størrelser som vi tidligere ikke ante eksisterte. Push-up og hold-in er glidd inn i hverdagsmoten. Høye hæler er snaut nok for festbruk, mens briller derimot, er en nødvendighet. Rynkene blir flere og flere, puppene lengre og lengre. Vi har fått ny innpakning, men er likevel de samme på innsiden. Muligens vanskelig å se for utenforstående. Men vi vet.

Annenhver uke treffes vi. Spiser, snakker, snakker og snakker. Det blir produsert svært lite i denne klubben. Derav navnet “Uten en tråd”. Det er nemlig ikke så lett å holde igang både strikkepinnene og snakketøyet uten at noe surrer seg til. Dermed blir som regel håndarbeidet liggende, og ikke bare i veska, men uuups .. det ble visst til og med igjen hjemme! Å skravle litt mindre, for å få produsert en klut eller en sokk, er helt uaktuelt!

Jeg er yngst, og ble først både mamma og mormor. For de andre er jo disse bestemorgreiene helt fjernt. Spesielt for de som har hatt noen år på sjekker’n innimellom. Der har det jo stort sett vært menn og festing som har stått på agendaen. Jada, til og med i vår alder. ;o) For noen måender siden ble det nok en mormor i forsamlinga, og jeg gleder meg over at andre også får oppleve det fantastiske det er å få et lite barnebarn.

Dermed er vi vel igang igjen snart. Skravling om unger, barnevakt, barnebarnets første tann, at ho kan sitte .. hehe. Det føles litt rart også, for når jeg bare holder meg unna speilen, fortrenger at det gjør vondt både her og der, at midjen har økt betraktelig de siste årene – ja, så føler jeg meg omtrent som da vi starta denne syforeninga. En gang i forrige århundre.

Selvsagt har vi hatt en knute eller to på tråden i løpet av alle disse årene. Men heldigvis så seirer fornuften til slutt. Et vennskap som har vart så lenge er gull verdt. Og selv om vi ikke treffes så mye utenom disse tirsdagene så vet vi alltid at de andre er der. Om det skulle være noe. Så kjære, skjønne, morsomme venninner, jeg er utrolig glad i dere. Alle sammen.

#venner #hverdag #syforening #klubb #middelaldrende #barn #livet #håp #kjærlighet

Midtlivskrise på facebook finner du HER. :o)