I dag er jeg hjemme. Hadde tydeligvis like vondt både i hodet og viljen da klokka ringte.
For om viljen hadde vært litt mer til stede, så hadde garantert ikke jeg vært her nå. En normal hodeverk går jo over etterhvert. Det var ikke migrene, og hadde nok ikke blitt det heller, for det starta i
nakken og bare bredte seg utover og oppover. Stress sikkert. For mye tankevirksomhet her for tia. Noe annet er uaktuelt, for jeg har jo ikke vært så produktiv verken på jobb eller i privaten akkurat denne uka.

Til nå har uka vært ganske fæl egentlig. Til tross for at jeg bare skulle på jobb tre dager. Jeg har våkna med vondt i hodet hver eneste morra, men likevel klart å karre meg opp når klokka har ringt. Eller, iallefall når den har ringt for aller siste gang.. Jobben er ikke så givende for tia. Det er bare trykkende og ekkelt å være der. Føler at alle skuler litt på hverandre, tenker sikkert “er det meg, eller han/hun som må gå ..” Ja, jeg har allerde konkludert med at det er meg, så jeg skuler ikke så mye.

Jeg takler ventetid og uvisshet ekstremt dårlig. Vil heller ha beskjed der og da, med en gang, uansett om det er dårlige eller gode nyheter. Det blir rett og slett litt for mye på en gang dette her. Såpass at jeg innimellom har mine minutter på do, hvor jeg bare lar tårene renne. For deretter å returnere til mine kollegaer og prøve å gjøre som ingenting.

Jeg er særdeles lite snakkesalig for tia. Både hjemme og andre plasser. Sitter litt i min egen verden, selv om ikke den er noe å trakte etter den heller. Jeg har avlyst både det ene og det andre på kveldstid, bare fordi jeg ikke helt orker å snakke med noen. Selv om det har vært ting jeg hadde lyst til å gå på. Perfect Home party for eksempel. Det hadde kanskje hjulpet slik at jeg kunne fått stua i orden i det minste. Men nei .. det er i kveld og det blir garantert ikke noe det heller. Jeg meldte alt avbud i går, mens jeg var på jobb.

Tror noen har kommet borti dvalemodus-knappen min. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal få systemet tilbake til normalen igjen. Hvem har liksom gått rundt i flere år og drømt om oppussing. For så, når det endelig skjer, så gidder en ikke flytte inn igjen engang ..

I forgårs leverte jeg tidenes dårligste kompetansekartleggingsskjema. Lenge før fristen gikk ut. Men det hang som ei mare over meg, og jeg måtte bare kvitte meg med det. Sikkert ikke så veldig lurt. Jeg huska verken datoer eller årstall, bare tok det litt sånn på gefylen. Men i går, rett før jeg gikk hjem, fant jeg ut at det sannsynligvis ikke spilte den helt store rollen. Jeg tror at de på toppen allerede har valgt ut sine disipler, som skal få følge med videre i denne bedriften som ruster seg for fremtiden. På intranett sto det nemlig: Dersom noen trenger informasjon omkring datoer, årstall, stillinger o.l., kan dere komme inn til lønnsavdelingen i administrasjonen og se på (evt. ta kopi) av info fra personalmappen deres.

Javel! Om ikke dette er dobbeltarbeid så vet ikke jeg. Kanskje et teit spørsmål, men hvorfor kan ikke bare de som skal ha inn disse kompetansekartleggingsskjemaene ta en kikk i arkivet som de allerede har tilgang til?

Åh! Jeg er så lei! Jeg har lyst å rømme fra alt, reise på ferie eller noe, men har jo ikke flere fridager igjen heller. Når nyttår kommer, så har jeg kanskje bare fridager, men ingen penger.

Nå ender det vel med at drømmemannen også stikker. For han har vel snart funnet ut at dette samlivet med meg mer likner på et mareritt enn en drøm .. ei stille, mutt kjærring med oversvømte øyne i tide og utide. Til og med jeg skjønner jo at dette ikke er noe å trakte etter, en trenger ikke så mye kompetanse og flotte kursbevis for å finne ut av det. Det tragiske er jo at det er bare meg som kan forandre på det. Akkurat nå ser jeg ingen lyspunkt verken her eller der, og da er det litt vanskelig å vite hvor en skal begynne ..

Helga skal vi tilbringe i Danmark. Svigers betaler. De har gullbryllup og har bedt med seg sønnen og hans fire søstre, med følge, for å markere dette. Det blir sikkert koselig. Kommer iallefall vekk litt. Og humøret på den gjengen er det ikke noe å si på. Ikke trenger jeg å prate heller, for det ordner alle de andre. Her er det en kamp om å få ordet, og om en ikke får det så snakker vedkommende bare enda litt høyere enn resten av gjengen.

Huset og bikkja overlater vi til min yngste datter, med samboer. Ho gleda seg såååå, for det er alltid så godt å komme hjem. Det betyr vel at jeg har gjort noe riktig, innimellom, i det minste ..