Kompetansekartlegging og sånn

Jaja .. nok en kompetansekartlegging, Minst den 20. i rekken siden jeg begynte her for godt og vel 16 år siden. For å være helt ærlig, jeg er drittlei!! De første 6 årene med medarbeidersamtaler, spørreskjema om hva en kunne, ville og burde kunne, svarte jeg på. Utfyllende og entusiastisk, med det resultat at sjefen min, på det aktuelle tidspunktet, synes dette var flott. Her var det ei som ville noe – dette var fantastisk! Jippi!
 
Men hva skjedde så? Absolutt ikke noe ……
 
Problemet er vel igrunnen at etter en slik undersøkelse så høres alt kjempegreit ut. Alle som vil skal få kompetanseheving, og det er jo bra for selvbildet, bra for arbeidsmiljøet, og enda bedre for bedriften. På papiret ser det greit ut, en blir satt opp på kurs/opplæring diverse dager, datoer for gjennomføring blir fastsatt … men av en eller annen merkelig grunn så skjærer det seg alltid en plass underveis. Alltid.
 
Det absolutt mest fantastiske, iallefall for bedriften, var jo om alle kunne ALT, ikke sant? Kanskje er det det som er målet, for en eller annen langt oppe på toppen, for muligens kunne en da klart seg med enda færre folk. Om en blir vekk, så kan jo bare nestemann jobbe dobbelt den dagen .. dagen etter .. resten av uka ..
 
Tid er et viktig element her. Om noen som helst kompetanseheving skal kunne gjennomføres, så må det jo først og fremst settes av tid til opplæring. Ordentlig opplæring. Ikke en time eller to mellom hektiske arbeidsøkter, mens en blir ropt tilbake på plassen sin et par ganger for å få unna en dagside eller ti. Slik at kveldsskiftet skal rekke deadline. På den måten klarer iallefall ikke jeg å få inn ny kunnskap. Beklager.
 
Mulig jeg er blitt for gammel. Jeg har kanskje gitt opp på veien, gått i dvalamodus eller noe sånn … et eller annet er iallefall skjedd siden de første kompetansehevingsskjemaene kom inn i livet mitt. Men selvfølgelig har jeg (innerst inne, veldig langt der inne en plass) lyst til å lære noe nytt, lære mer om det jeg allerede kan litt om, ja igrunnen vil jeg jo kunne ALT, slik at jeg var den absolutt best kvalifiserte på hele desken! Men det er et himla gap mellom drøm og virkelighet …
 
 
 
Omtrent slik var svaret mitt på en slik kompetanse- kartlegging for noen år siden. Jepp, jeg gadd rett og slett ikke fylle ut det tildelte skjemaet. For jeg hadde jo alt gjort det, opp til flere ganger. Og hvor er de blitt av? Alt som sto der er iallefall gått i glemmeboka. Det nytta jo ikke likevel ..
 
Men nå står det litt mer på spill. Jobben min. Eller jobbene våre. 40 stykker av i underkant av 200 medarbeidere må gå i bedriften jeg jobber i. Og her sitter jeg, med fire A4 sider som jeg skal fylle ut. Bør fylle ut. Må fylle ut. Men hva pokker skal jeg skrive der da?
 
Jeg har jo ikke et eneste papir mer nå enn for snart 17 år siden. Da jeg tålig ung og fremadstormende entra døra i denne bedriften for første gang. Og siden har jeg vært der. Det er mitt andre hjem. Til tider, når tilstandene på hjemmefronten ikke var så rosenrøde, tilbragte jeg mer tid på jobb enn hjemme. Det var på en måte den viktigste plassen i livet mitt. Det som gjorde at jeg faktisk holdt ut, til tross for skilsmisse, sykdom, død og fordervelse i den nærmeste familien min.
 
En trygg, god, interessant arbeidsplass. Som direkte har æren for at jeg fortsatt bor i huset hvor ungene mine har vokst opp. Som i mange år var grunnen til at jeg i det hele tatt orka å stå opp om morraen. Ja, rett og slett så har nok denne jobben redda livet mitt mer enn en gang i årenes løp.
 
Kollegaene er fantastiske og arbeidsmiljøet utrolig bra. De siste årene har det riktignok blitt færre og færre kollegaer, og nå er altså sparekniven tatt frem igjen! Jobbene våre henger i en tynn tråd. Og om noen uker får vi vite hvem som ikke var gode nok til å henge med lengre.
 
Jeg er ganske sikker på at min tråd er temmelig halvråtten. At det er en av dem som kommer til å ryke i denne omgang. Dermed raser jo ganske mange andre ting med ned i avgrunnen. Den økonomiske tryggheten, at en har en jobb å gå til, meninga med live .. på en måte. Egentlig føles det allerede nå som om jeg er midt i en skilsmisse. Jeg som aldri ville utsette meg for den der gørra en gang til .. men nå er det ikke mannen som ikke vil mer, selv om følelsen til forveksling er like jævelig. Eller faktisk noen hakk verre. For en ny mann er det jo absolutt ikke noe problem å få fatt i, om en bare gidder. En ny jobb derimot ..
 
Jepp, jeg har lagt fra meg noen tårer i puta, mer enn en kveld i det siste. Kanskje ikke bare på grunn av jobben, for det er jo andre ting som er viktigere enn den. Dattera for eksempel. En skal ha en sterk psyke for å tåle nyheten om at den ene ungen din har kreft i hjernen, og nedskjæringer på arbeidsplassen, omtrent på samme dag. Faktisk så tror jeg ikke helt at jeg er så sterk, egentlig .. men jeg kan jo ikke bare psyke ut heller. Ikke akkurat nå. Da har jeg iallefall ikke noen jobb å gå til etter nyttår.
 
Skjemaet ligger på bordet. Og det ligger godt der. Fytterakkeren. Jeg har ikke lyst til å fylle det ut. Jeg aner ikke hva jeg skal skrive på alle de blanke linjene, det føles som om det er hundrevis av dem. Hvite, tomme felt der det burde stått en hel haug viktige ting om meg og min kompetanse. Hvor flink jeg er, alle kursene jeg har vært på, etterutdanninga …  Hva fanken gjør jeg nå da?
 
Oooops! Kanskje det hadde vært på tide og sendt noen ord oppover, til Vår Herre, istedenfor nedover. Men jeg har ikke så mye erfaring med det heller. Så jeg tror heller jeg fortsetter å snakke med de jeg har opparbeidet meg en ganske god kontakt med i årenes løp. Faen! Faen! Faen!!
 
Jeg har ikke et eneste kursbevis å vise til. Det er liksom ikke sånn det har funka i denne bedriften. Kursene vi har fått, har vært interne, gjerne med en kollega som kursleder. Å joda, litt lærdom har en jo karra til seg på dette viset også. For ikke å snakke om alle ukene i etterkant, hvor en har feilet og bannet og strevd for å få til dette her.
 
For neste skritt på veien har vært “learning by doing”. Tilsammen har det blitt en del uker hvor en følte at jobben var et sant mareritt. Men så, når en bare klarte å komme seg over den kneika, så begynte det jo å gå seg til. Igjen. For en stund, helt til en virkelig følte at en hadde taket på dette her. Gleden over å ha en jobb var tilbake, effektiviteten på topp .. og så var det på’an igjen!
 
Problemet er bare det, at det blir uhyggelig få flotte kursbevis og sertifikater på dette viset. Om de da ikke godtar at jeg lager mine egne .. kanskje det er det jeg må bruke helga på? For jeg tviler på at jeg kommer så langt med et svennebrev som typograf anno 1985. Verken i kampen om min egen jobb, eller ute i den store, skumle, ukjente jobbjakta på utsiden av huset.
 
Hvem har vel brukt for ei halvgammel typografkjærring? Som strengt tatt ikke har bevis på at ho kan noe som helst. Sannsynligvis ingen ..
9 kommentarer
    1. Selvsagt vet ikke arbeidsgiver hvilken realkompetanse du har. Du må markedsføre deg, skryte, Når du har vært der så lenge som du har er du en ressurs som sikkert har lært opp de unge fremmadstormende som ikke har problemer med å skrive opp hvilken kompetanse de har.
      “Jeg har inngående kunnskap om….” “Systemet for …(hva vet jeg.) … er det jeg som har utviklet” (Kan være alt fra å sortere inkommen post til arbeidsrutiner)
      Vi som har vært i samme jobben en tid, (har vært i nåværende stilling i 22 år) har lett for å bli sett på som en del av inventarlista og ikke kompetanselista..
      Jeg er og tillitsvalgt og er med på rekruteringer av toppledere i et stort foretak. Da slår det meg ofte hvor liten kompetanse mange av søkerne har til de stillingene de søker, og hvor stor tro de har på egne evner.
      Tror mange av oss “gamle traverne” kan mer enn vi selv er klar over.
      Tror du også har en jobb som min. Noe som er mer enn en arbeidsplass, men nettopp en viktig del av livet vårt. Vi trenger jobben, ikke bare fordi vi trenger lønna men fordi vi trenger akkurat den stillingen, det miljøet, de kollegaene. Det er mye som står på spill.
      SÅ SETT DEG NED OG SKRYT AV DEG SELV: Arbeidsplassen klarer seg ikke uten din kompetanse

    2. Hei, du er nok bedre enn du trur..! 🙂 Ej sjøl syns også det er vanskelig, men ved å ha vore i ein del intervju på jobbar opp gjennom åra, ja så he ein blitt “tvinga” te å ikkje berre tenke men også sette ord på ka som e bra med ein. For nåkke e det, alle he nåke som e bra! 🙂 Det ej veit om deg som e bra e; du e flinke te å skrive og uttrykke deg skriftleg! Du er flink til å fotografere! 🙂 Fortsatt lykke til!

    3. kjerringtanker: Jeg er organisert, men tror ikke at det hjelper akkurat nå. Og den realkompetansen burde de jo vite der jeg jobber, det er jo der jeg har tilegnet meg den de siste årene.

    4. Fokuser på realkompetansen. (dvs, det du KAN, men ikke har papirer på at du kan.) Les Arbeidsmiljøloven og tariffavtalen hvis du er organisert. Arbeidstakere har rettigheter, selv ved nedbemanning

    5. Få ned på papiret alt du er god til i arbeidet ditt! Ikkje vær beskjeden! Få ned på papiret alt du hadde lyst til å lære, men der va ikkje tid fordi du satte jobben fyst. Få ned på papiret alt du er god til ellers også…som f.eks at du e sabla dyktig fotograf! 🙂

    6. Dette hørtes slitsomt ut, og jeg skjønner både bannskap, tårer og ønsket om å henvende deg til eventuelle høyere makter..!
      Jeg tror erfaringen din teller mye, men for et rot!
      Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn Lykke til! og at jeg krysser fingrene for at du ikke må gå.

    7. Skjønner din frustrasjon og mine tanker er med deg.Men du har massevis av kompetanse og det hvet bedriften du jobber i,du har tross alt 16 års erfaring og det mener no jeg er kompetanse.Blir du en av dem som må gå så bør du uansett få med deg et godt vitnemål og det teller på din cv skulle jeg mene:)) lykke til

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg