Vi har vært i dåp i dag. Ikke til en søt liten baby som fikk navnet sitt i Jesu navn. Neida. Min kjekke, halvvoksne nevø på 14 døpte seg for å få lov til å stå konfirmant i statskirken. Så der ha vi sitte å hykla oss gjennom en dåp, tent hvert vårt lys for at Gud skal ta imot ungdommen eller hva det var .. Jepp, jeg har også. Det føltes ikke bra i det hele tatt. Omtrent som da jeg gikk opp kirkegulvet selv, i forrige århundre en gang, og visste så alt for godt at dette ville jeg egentlig ikke .. dette gjorde jeg av en eneste grunn: Konfirmasjonsgavene og pengene ..
Jeg gikk opp og tente et lys for dåpsbarnet. Unggutten som er like høy som tanta og vel så det. Det var helt feil alt sammen. For meg. Samtidig synes jeg han var kjempetøff som turde dette her. Som sto der oppe sammen med presten og fikk vann den fint danderte og voksa sveisen. Som fikk dåpsattest etterpå. I en alder av 14.
Sønnen min var en av fadderne. Han lovte å “oppdra” fetteren i den kristne tro. Javisst ja. Akkurat som om han vet noe særlig om det. Og nei, det er ikke jeg som har svikta der. Jeg har aldri lovet å oppdra mine barn i den kristne tro. Jeg har vært med på å døpe dem fordi faren ville det. Fordi jeg ikke hadde noen særlig gode argumenter mot det. At jeg synes det var feil og teit og galt det holdt liksom ikke. Så de ble døpt i kirka, alle tre. Men jeg sa til presten hvorfor jeg var der med dem. Sa at jeg ikke trodde på dette her, at det ikke var mitt ønske. Og da føltes det ikke så galt likevel.
Jeg gifta meg ikke engang i kirka. Ikke første gang. Ikke andre gang. Noen tredje gang blir det ikke. Jeg gifta meg ikke i kirka, fordi jeg følte meg som en skikkelig hykler da jeg konfirmerte meg. Jeg hadde dårlig samvittighet i mange år etterpå. Jeg var en løgner. Jeg mente ikke en dritt av det jeg var med på i de forberedende månedene. Og jeg står på samme sted den dag i dag også. Nå har jeg litt av den samme vonde samvittigheten igjen. Fordi jeg tente et lys i kirka og ikke mente noe med det.
Selvsagt håper jeg nevøen min får et flott liv uten for mange motbakker. Men om han blir en kirkegjenger, et guds barn, en personlig kristen .. ja det bryr jeg meg ikke en døyt om skal jeg være helt ærlig. Og ærlig, det skal en jo være.
Sannsynligvis er jeg ærligere enn de fleste. Hvorfor har jeg ellers dårlig samvittighet for en liten filleting som dette? Det føles ikke bra i det hele tatt. Selv om jeg nok hadde følt meg som en dust om jeg ikke hadde gått opp og tent det der lyset. Men den der dustefølelsen hadde faktisk vært hakket bedre enn dette. Iallefall i ettertid.
På den tiden jeg konfirmerte meg var jeg medlem av statskirken, og ja da jeg rusla opp kirkegolvet og knelte sammen med de andre… De aller fleste av oss, inkl meg selv, gjorde det for pengene og gavene… Nå i ettertid er har jeg meldt meg ut av statskirken, og jeg ville aldri ha gjort det samme igjen…
Jeg henger meg på Anne Marie sin kommentar, jeg! Det er vel ikke hyklersk å si hva en mener og stå for det? Det er ærlighet det. 😉
Selv er jeg troende – til litt av hvert, og tro er personlig. Om dagens dåps”barn” virkelig mente noe med det som skjedde i dag, vet bare han, men at man behøver faddere i “voksen alder” synes jeg kanskje er mer enn unødvendig. Men, men…
Har nok samme synspunkt som deg , ikke gift i kirka meldt ut for mange år siden , heller ikke døpt barna men det var ikke helt populært hos familien men ville heller ikke stå mi kirken å love noe jeg ikke kunne holde. mine valgte ikke å stå konfimasjon etter eget ønske og sånn var det men hadde de ønsket borgerlig eller kirkelig så hadde det også vært greit for meg.Men det er viktig for meg at alle må få lov å tro på det de ønsker og at de blir respektert for det.
Ha en fin kveld og goe knib<3
Jeg like rå gå i kirken av og til, men det er desverre ikke ofte…
Godt skrevet igjen:-) Ha en fin kurs dag imorgen:-)
Sitter her og smiler litt for meg selv, ikke av deg . men mer det som jeg leser i dette innlegget. Du har mer tro og samvittighet enn mange av de som hver søndag sliter ned kirkebenkene rundt omkring i landet – så ikke ha dårlig samvittighet – tror du har mer tro enn det som passer innenfor fire vegger. Jeg er troende, og jeg syns du kanskje er den minst hyklende jeg har vært “borti” på lenge – ikke at jeg er en ekspert på noe som helst – men.. osv:) Sleng fra deg de vonde tankene, og vær glad du kan ha slike tanker – så sender du de avsted til noen som har brukt for de:) Fortsatt fin søndag!:)
Det at man tar et standpunkt i dette syntes jeg er bra,de aller fleste står vel i statkirken uten og ofre det en tanke. Selv hører jeg vel til den gruppen,men min eldste datter gjorde et valg og meldte seg ut i en alder av 18 år,hun giftet seg heller ikke i kirken.Hun sier hun føler seg hyklersk av og gå i kirken. Selv tenker jeg nok ikke så mye over at jeg står i statkirken,men som sagt syntes jeg det er fint at man tenker over hvor man står i dette.
Som utmeldt av statskirken er jeg ingen hykler og heller ikke godtatt som fadder, ei heller hadde jeg stått i kirken slik du har gjort i dag, men for all del, din nevø var jo tøff om det var dette han ønsket seg. Mine barn har hatt navnefest og borgelig konfirmasjon, sistnevnte etter eget ønske og ingen av mine giftermål i kirken selvsagt, men min egen konfirmasjon var i kirken og på det tidpunktet så jeg på meg selv som personlig kristen, så ingen hykler den gang heller. I dag ser jeg på meg selv som humanist og religiøs, og mener at tro er personlig mellom deg selv og den gud / vei du selv velger 🙂