Sitter og mimrer litt her og kikker på gamle bilder.
Eller ikke så gamle da, for de befinner seg riktignok på pc’n min og ikke i alle de eskene
og albumene jeg har, fra før den digitale verden inntok fotogleden min.
Men altså, noen av de første bildene jeg tok med et digitalt kamera,
turen gikk til Sharm el Sheik og året var 2003.

Egentlig litt ufattelig at folk gjør dette frivillig.
Pilgrimsvandring. Joda, det er vel det nærmeste jeg kommer en sådan iallefall.
Vi gikk og vi gikk, sleit oss opp det ene trappetrinnet etter det andre.
Ingen hadde lik høyde og ikke så vi en dritt heller!

Det var midt på natta og mørkt som i en sekk.
Noen av oss var utstyrt med lommelykter og vi gikk i kø oppover og oppover.
Kaldere og kaldere ble det også. Det var såvidt over nullpunktet da vi kom til topps,
men vi var jo forberedt på det. Egentlig. Gode sko og varmt tøy hadde vi fått beskjed om.
Men hvor varmt tøy pakker du igrunnen med for et par ukers ferie i Egypt da?

Ferden gikk til Gebel Musa, eller Mosesfjellet på godt norsk.
Det skal etter sigende være her Moses møtte Gud og fikk utlevert de ti bud.
Ikke vet jeg hvordan han fikk med seg disse budtavlene ned igjen,
for det siste stykket mot toppen består av over 700 trappetrinn i mer eller mindre forskjellig størrelser.

Selve målet for turen var å se soloppgangen!
Tro det eller ei, her går en frivillig i mange timer midt på natta,
kun for å se sola komme opp over fjellene i Sinai.

Som fulger satt vi der, på rad og rekke.
Folk fra alle verdens kanter. De som ikke var så heldige å ha fått leid et teppe
hadde nok en kald opplevelse mens vi venta og speida utover
og gjorde kameraene klare for turens høydepunkt.

Jeg var en av de som hadde sikra meg et teppe.
Leid i en beduinkiosk på toppen. Her kunne du også få kjøpt varm drikke og litt sjokolade. 
Må innrømme at jeg tenkte litt på hvor mye småkryp og rariteter
dette teppe inneholdt, men varmen det gav overgikk redselen for lus og andre ting.

Sliten kjærring og støvete sko.

For de som fant ut at dette ble litt i tøffeste laget,
var det fullt mulig å leie skyss i form av en kamel med ledsager.
Jeg, som har litt panikk for sånne store dyr,
hadde vel heller krøpet ned på alle fire fremfor å sette meg på disse dyrene.

Start og stopp for vandringa var St. Katarinaklosteret.
Klosteret ligger 1572 moh og herfra gikk vi 7,5 km med en stigning på 715 meter.
Turen til toppen tok ca. to timer.

Inne på området rundt St. Katharinaklosteret kan du også stifte bekjentskap
med den brennende busken som talte til Moses.
Eller, røttene til den opprinnelige busken ligger visstnok under golvet i klosteret.
Men munkene som oppholdt seg her den gang det ble bygget var så lure å ta
en avlegger av buskaset for å plante det utenfor.
 Det sies at dette er den eneste av sin art på Sinaihalvøya,
og om du forsøker å ta med deg en avlegger av den så vil den ikke overleve andre plasser.

Turen er absolutt å anbefale, også om en ikke tror på bibelhistorien.
Jeg var her uten drømmemannen, og kunne faktisk tenkt meg tilbake
for å oppleve dette en gang til, med riktig reisefølge.

:o)