Jepp! Det er det store spørsmålet ..Spørsmålet om hva? Syforeningsturen neste helg. Den der jenteturen uten en tråd. Det virka så utrolig lenge til da vi begynte å snakke om det og nå er det like om hjørnet. Men skal jeg være med, eller skal jeg bare droppe hele greia?

Det er to andre som har trukket seg i dag. To av seks. Den ene fordi ho har så vondt i beinet og venter på åreknuteoperasjon, den andre fordi ho ikke fikk fri fra jobb. Det blir liksom ikke helt det samme når vi ikke er med alle sammen. Men de resterende tre reiser uansett, for det blir alltid sånn at noen trekker seg. Det er visst umulig å komme avgårde alle sammen samlet uansett planlegging og klarsignal i utgangspunktet. Så hva er min unnskyldning?

Egentlig har jeg ikke noen unnskyldning jeg. Jeg har ikke lyst, jeg har ikke råd, jeg er deppa og gleder meg ikke til noe for tia. De andre kan feste i ett fra vi kommer ned til vi er hjemme igjen. Jeg har aldri vært der. Innimellom kan jeg riktignok glimte til litt, men det er såpass sjeldent at det blir huska i årevis etterpå. – Husker du da du dansa på bordet? Joda, jeg husker godt det. Det er bare 10-12 år siden liksom .. og den eneste ganga i hele mitt liv at jeg har tatt sånn av. Har gremmes over det siden, selv om jeg må innrømme at det var veldig gøy også. Der og da. Mens det sto på. Men ikke etterpå.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er igrunnen en festbrems. Tror x’en min hadde rett på det punktet. Om jeg er i trygge omgivelser, med folk jeg kjenner veldig godt, så går det greit. Men ute på byen liksom? Uff. Jeg hater å dra på byen for å feste. Kan ikke fordra å danse og får klaustrofobi om noen forsøker å sjekke meg opp. Men akkurat det er sikkert ikke den mest påtrengende faren akkurat nå ..

For øyeblikket er jeg ikke akkurat morro å være sammen med. Jeg er så lei, litt deppa og har igrunnen bare lyst til å grave meg ned i et hull og komme opp igjen når hetetokter og annen dritt som følger med denne overgangsalderen har gitt seg. Om det gir seg. Kunne ha ligget i dvale der under jorda, der det sikkert er godt og kjølig, og kommet tilbake når alt var over. Iallefall kommet opp til overflaten igjen for å sjekke om livet var verdt å leve om ett års tid. Hvis det var på samme måte da, var det jo bare å returnere til hullet for å bli der for evig og alltid .. eller iallefall et år til for å se om det var noen bedring i sikte da.

Herregud, åssen overlever folk dette her da? Sånn med vettet og verdigheten i behold ..

Ikke har jeg lyst til å dra fra drømmemannen heller. Men han er sikkert bare glad for å bli kvitt meg en stund. Og den tanken er jo ikke akkurat så oppbyggende. Ikke den heller. Det er mange av de tankene oppi hodet mitt for tia. Triste tanker som trøkker meg nedover og nedover i gørra.

Jeg hater virkelig å være i denne fasen av livet. Middelaldrende, feit, svett og varm. Med en kropp som er skikkelig rar og ikke egentlig ser ut som min lengre. Ingenting funker som det skal og i tillegg tok tyngdekraften plutselig over det meste .. og det som ikke henger det buler skikkelig ut, på feil sted selvfølgelig. Gud så deprimerende!

Men det var den Danmarksturen da ..
Hva pokker skal jeg gjøre?