Hjelp! Tiden går så alt for fort ..

Min eldste datter er 26 i dag. Det er litt uforståelig det der. At jeg har en unge som er så voksen. Kan huske hvor stolt jeg var da jeg hadde fått ho .. og hvor nervepirrende det var månedene før jeg ble gravid. Klaffa det denne ganga? Jeg var ung og målbevisst og ville liksom ha en baby der og da. Vi hadde jo tross alt vært gift i to år allerede. Jeg kan enda ikke helt forstå hvordan så mange kan bli gravide uten at det er meninga, for det der var jaggu ikke en enkel sak å få til! Alle nedturene når mensen kom igjen og igjen. Men så en dag ..

Og så var ho plutselig der! Verdens skjønneste jente selvsagt. Helt perfekt. Snill som dagen var lang. Å gå gravid var en drøm, har aldri følt meg så flott og sprek som de månedene. Egentlig burde jeg nok hatt et lite snev av gravidehormonene i kroppen hele tiden. Fødselen gikk helt over alle forventninger. Iallefall ble det ikke på langt nær så ille som jeg hadde sett for meg og igrunnen kunne jeg godt ha født en til i samme slengen. Mens jeg først var i gang.

Jeg tror igrunnen ikke jeg vet helt åssen det er å ha babyer og småbarn jeg. Alt gikk helt etter boka. Rent bortsett fra amminga da, det var et helsikens slit med alle tre. Og amme bør en jo, for å være en god mor. Sa de da, som nå. Noe jeg mener er ren løgn og det er helt utrolig at de ikke er kommet lengre på fødestuen etter 26 år! Om den innstillinga hadde vært litt annerledes ville ganske mange nybakte mødre hatt en mye bedre hverdag og start med sin nye, lille baby enn tilfelle er i dag. For her lærer du rett og slett at om du ikke ammer så er du en annenrangs mor. Alle kan om de vil. Dessverre er ikke det tilfelle, men det er en helt annen historie ..

Ungen vokste til og ble en særdeles viljesterk, til tider uspiselig, tenåring. Ja ikke det at viljen var fraværende helt til da, men tidligere gikk det tross alt an å snakke ho til rette. Geleide ho inn på riktig spor liksom ..

Lenge før ho var åtte hadde ho trua med å flytte fra oss så mange ganger at jeg hjalp ho å pakke kofferten. Både den og ungen ble kasta ut utenfor og døra ble låst. Siden hørte vi ikke den trusselen mer. Men ho var ikke kommet så lant inn i tenårene da ho ville ringe barnevernet for å få nye foreldre. For hos oss gikk det ikke an å bo. Ho fikk jo ikke lov til noen ting!

Å være foreldre betyr vel noe sånn som at en må svelge noen kameler innimellom. At ungene er noe du selv har skapt på en måte, betyr ikke helt at de blir som du ønsker og hadde sett for deg. Det er ikke en tro kopi av deg selv, ikke engang om det ser sånn ut på utsiden. En liten kloning liksom. Jaja, denne her er ikke en kloning verken av meg eller faren, så det må være blandinga der som gjorde at nysgjerringheten, viljestyrken, staheten og ståpå evnen ble som den ble. Her skal ingen komme å fortelle hvordan en skal leve, her skal alt finnes ut på egenhånd, ved prøving og feiling.

Det har jo heldigvis gått bra. Men det har ikke alltid vært så lett å være mamma’n oppi det hele. Være til stede uten å fordømme. Være der når du trengs, når arvingen vil ha gode råd og hjelp, men ellers ikke blande deg inn i for mye. Ikke mas. Ikke kjeft. For all del ikke forlang for mye. Det er bare noen år innimellom der som de tror de har booka inn på verdens beste hotell uten at det skal koste dem noe. Ikke engang et hyggelig smil er det verdt.

En del småbarnsforeldre tror livet skal bli enklere etterhvert som ungen vokser til. Jeg sier bare lykke til. Lev i håpet så lenge du kan! En våkenatt eller ti når en har babyer kan vel umulig måle seg med det samme når ungen er blitt tenåring. Tror jeg. For de første årene vet du iallefall hvor ungen befinner seg om nettene. Det samme tror du sikkert tolv år etter også. Stort sett iallefall. Det er først ti år etter der igjen, når denne avleggeren din er trygg nok til å fortelle hva de egentlig holdt på med, at du finner ut at du ikke var mer observant enn de fleste andre foreldre. Selv om du var helt overbevist om akkurat det der og da. Selvfølgelig hadde du kontroll. Mye mer enn de fleste faktisk. Du hadde jo ringt og snakka med foreldrene der ho skulle være, der de skulle sitte barnevakt, der de skulle i selskap ..

Det hender at jeg er litt misunnelig på denne skjønne lille ungen som er blitt ei flott ung dame. At ho er så sterk. At ho tør. Og at ho klarer det aller meste på egenhånd .. Nå er ho dessuten blitt så voksen at jeg ikke er redd for hvordan det skal gå lengre. Det er noen år innimellom her som jeg absolutt aldri ville hatt tilbake! Men vi overlevde, begge to, og takk for det.

Gratulerer med dagen jenta mi. Jeg er så utrolig glad i, og stolt av, deg. Og jeg tror du vet det, men måtte bare si det her også, jeg kommer alltid til å være her for deg. Uansett hva det måtte være.

:o)

5 kommentarer
    1. Dette er noe dei fleste av oss foreldre får oppleve,du har vært flink å få dei rette ordene ned på papiret:))ønsker datteren din lykke til videre i livet og med dagen

    2. Gratulerer med dattera. Og gratulerer til mora som kom seg helskinna gjennom :-). Kjenner meg skikkelig igjen her. Var mer enn ei gang i tvil om både jeg og ungene skulle komme igjennom ungdomstida med livet og ikke minst vettet i behold. Nå er det deilig å høre at en del av de teite tingene vi prøvde å fortelle dem bli “gjenfortalt” til venner som deres egen erfaring og livsvisdom. Godt er det også å høre at de sier “jeg er glad i deg” og at det er godt å vite at vi er der for dem :-). Ha en fin dag i regnet, og kos dere videre 🙂

    3. Så fint skrevet av deg! Gratulerer så mye med din datter! Jeg lo godt av den historien da hun ville flytte 8 år gammel. Jeg gjorde akkurat det samme med min sønn da han var 6. Hjalp han å pakke bagen og sendte han avgårde. Det gikk ikke så mange minutter før han kom tilbake og siden gjorde han det aldri! Ha en kjempefin dag! 🙂

    4. Flott skrevet! 🙂 Gratulerer med 26 åring! 😀 Jeg er utrolig spent på hvordan det skal bli når jeg blir mamma. Blir sikkert ikke lett 🙂
      Ha en fin dag!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg