Ja, så fikk jeg endelig henta den da, den nye mobilen. Nå var det vel like før den ble returnert til Netcom igjen. Jeg er ikke veldig opptatt av sånne duppedingser, så der er drømmemannen og jeg veldig forskjellige. Han synes det er gøy. Han kan sitte dag ut og dag inn og fingre og studere på en sånn nyervervelse. Og riktig kose seg, helt utenfor rekkevidde for oss andre rundt ham.

Jeg hater det. Kan ikke fordra å skifte ut ting og tang. Når det endelig begynner å bli trygt og godt og kjent liksom .. da må det byttes. Omtrent som å bli skilt etter nærmere 20 år. Kjempeskummelt altså. Men noen ganger må det bare til.

Jo, jeg vil påstå at den mobilen jeg har hatt siden i høst en gang måtte byttes. Det var et eller annet galt med lyden, nesten umulig å høre hva folk sa om jeg ikke satt aleine i et helt stille rom. Litt slitsomt. Eller: forferdelig irriterende og ikke gøy i det hele tatt. Hæ, hørte ikke, hva sa du .. jeg hørtes jo sikkert ut som et tunghørt fossil for de i den andre enden. Men nå er den epoken over.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

– HÆ!!! Skal mamma ha touchtelefon? Sønnen så lettere sjokkskada ut da jeg forkynte hva jeg hadde bestilt. – Eeeeh, ja, noe galt i det? Han himla med øynene, men svaret uteble liksom. Eller kanskje jeg ikke hørte det. Mulig det ikke var min gamle telefon det var noe galt med, men rett og slett hørselen min? Eller mulig jeg bare har fortrengt det. Ja, det er nok helt sikkert det siste der.

Men altså, jeg har fått meg en splitter ny Sony Ericsson Xperia Arc. Blå til og med. For jeg synes ikke sølvfarga, sorte eller hvite mobiler er så kule. Jeg liker litt farge. Mulig det ligger i bakhodet at det er lettere å finne den da, for øyne som ikke ser helt perfekt lengre uten briller .. Ja, den het i det minste blå, selv om jeg nok heller vil kalle den gusne fargen der for grått. Grå metallic, står i stil med bilen.

Likevel blir det nok ikke noe problem å finne denne gedigne greia. Den er jo nesten som en liten mini-pc. Enorm rett og slett. Den største mobilen jeg har hatt i mitt liv, om en ikke tenker kubikk. For den aller første, med antenne, var nok hakket større da. Denne her er i det minste flat.

Åsså har den godt kamera påstår forhandlerne. Og det var jo det jeg falt for, 8.1 megapixler og kjapp. Kjapt er stikkordet! Jeg har ikke tålmodighet til å stå der og vente og vente etter at jeg har trøkka på knappen. Den skal ta bilde når jeg vil, når jeg har behov for det og ikke mange sekunder etterpå! Jeg har erfart gang på gang at de der mobilkameraene er mye dårligere enn det blir påstått i testene.

Den forrige jeg kjøpte pga. kameraet var en stor skuffelse. Reklamen viste noen som slang opp mobilen og fanget øyeblikket, der og da .. men når mobilen endelig reagerte så var motivet som sunket i jorda. Ikke helt som lovet altså, selv om kvaliteten på bildene var ganske bra. Håper jeg er heldigere denne ganga. Om jeg nå klarer å finne ut av elendigheten etterhvert.

Jeg er en smule allergisk for bruksanvisninger, manualer og monteringsanvisninger. Ikke det at jeg ikke kan lese, heller ikke for at jeg ikke skjønner det. Tror jeg. Men det er så uhyggelig gørrkjedelig. Drømmemannen har satt inn simkortet og batteriet og gjort greia klar liksom. Vi har testa at den ringer om noen har behov for å snakke med meg, og ja, jeg tror jeg skal klare å ta den også. Muligens. Men resten av alle de fantastiske egenskapene til min nye android telefon .. åååh .. jeg er altså ikke helt i det moduset at jeg gidder å finne ut av det nå. Men det er jo bare fire uker til sommerferien, så jeg skal nok få det til. Etterhvert. Før høststormene setter inn.

:o)