Sankthans, sankt hans, jonsok eller midtsommer er en kirkelig høytid til minne om døperen Johannes’ fødsel. Dagen feires den 24. juni og er oppkalt etter døperen Johannes’ danske helgennavn, St. Hans. Dagen var helligdag inntil 1770 da den ble avskaffet ved festdagsreduksjonen. «Jonsok» kommer av jónsvaka, som er norrønt og betyr «våkenatt for Jon» (en annen variant av Johannes). Sankthansaften feires 23. juni, kvelden før høytidsdagen, på samme måte som for eksempel jul-, påske- og pinseaften. Sankthansfeiringen er knyttet til gamle, før-kristne midtsommertradisjoner som har blitt markert på ulikt vis over hele Nord-Europa, oftere som en folkelig fest enn en kristen høytid. I Norge feires særlig sankthansaften som en sommerfest 23. juni, mange steder med store sankthansbål hvis været tillater det. (Wikipedia)

De siste årene har vi feiret St. Hans på hytta. I år er sønnen der med 8-10 venner. Egentlig har vi ikke noen tradisjon med å feire denne dagen. Det er en dag som alle andre, helt normale, hverdager. Da ungene var mindre bodde
vi i Grovika, i en liten enebolig i Bygg for fremtiden, i Kristiansand. Et fantasifullt boligområde fra 1984 hvor diverse arkitekter fikk fri utfoldelse og kunne leke seg med det meste ingen hadde turt å satse på før. Til både glede og ergrelse for oss som kjøpte husene. Noen tok seg definitivt best ut på tegnebrettet. Vårt var ikke et av de, men for oss som fikk tre unger etterhvert ble huset rett og slett for lite. Og med de små tomtene var det ikke mulighet for å bygge ut heller. Derfor flytta vi derfra.

Boligområdet ligger fantastisk til. Rett ved Hamresanden og hadde egen, litt mindre strand enda nærmere. Det var her St. Hans ble feiret av de aller fleste som bodde der. Det føltes iallefall som om alle var der! Vi satt som sild i tønne på svabergene, prøvde å komme frem til en grill, eller kanten av bålet, for å grille en stakkarslig pølse eller tre til unger som aldri hadde vært så sultne i hele sitt liv. Ja der og da tror jeg nesten de holdt på å dø av sult alle tre! Det var sykt stress, men kjempekoselig. Etter at vi flytta i 1996 glei denne St. Hans feiringa litt ut på en måte, vi hadde ikke lengre noe naturlig møteplass for sånt og der ute hørte vi jo ikke til lengre.

Så kom noen år der vi satte hjemme og venta på unger som feira på egenhånd. Det var kjempeskummelt, men gikk heldigvis bra. Nå er alle så store at en ikke trenger å bekymre seg så mye over akkurat det der. De har klart seg så langt, og kommer nok ikke til å gjøre de aller største sprellene videre fremover. Puuuuh!

I natt har det regnet noe sykt. Sikkert like greit, slik at bålbrenninga ikke forårsaker så alt for mange skogbranner rundtomkring. Men nå ser det ut som om det lysner litt. Får håpe det ikke bare er et lite glimt før det høljer ned igjen, for jeg har allerede snora full av tøy!

Årets lyseste natt er foreløpig helt uten planer. Sannsynligheten for at drømmemannen og jeg bare blir sittende her aleine er stor. Han skal jo på jobb grytidlig i morra, jeg har tatt en avspaseringsdag. For i morra kommer de som skal bo i huset mitt en uke, og jeg er midt i innspurten av utvaskinga ..

Har du planer for kvelden? :o)