Steingal kjærring og to snille menn

La det være sagt med en gang, jeg er ikke den som står i kø når det er salg noen plass. Heller ikke den som shopper i den butikken det er billigst. Nei jeg shopper der jeg liker meg mest, og det er dessverre ikke Rema. Jeg tråler ikke finn.no for å finne ting gratis og jeg har vært en gang i gjenbrukshallen på søppelfyllinga, kun for å se. Og det jeg så var, ja, rett og slett søppel og gammel dritt!

Men altså, i går fikk jeg med meg både drømmemann og sønn, for å få tak i gratis stein!! Vi oppholdt oss i bilen i en hel liten evighet, fire timers kjøring ialt, bare for å få noe gratis! Blir nesten en smule flau bare jeg tenker på det ..

Vi kjørte og kjørte og kjørte .. den endeløse landevei. Jeg hater å kjøre! Eller i det hele tatt å forflytte meg i bil mer enn en halv time av ganga. Kan ikke tenke meg noe så gørrkjedelig, trøttsomt og trist. Eller trist, det er jo masse å se på da. Kjempefint er det også. Får en litt sånn nasjonalromantisk følelse som kryper inn under huden. Men likevel, kjedelig! Åsså blir jeg sånn skikkelig i sovemodus! Øyelokkene blir tyngre og tyngre og til slutt lukker de seg. Så sitter jeg der da, og ser teit ut, langt inni drømmeverdenen.

Se på denne idylliske plassen da! Nydelig rett og slett. Bare jeg slipper å bo her. For det kunne jeg aldri ha klart. Nei her må  det mer enn en bensinstasjon og en Coop-butikk til. Ikke fordi jeg flyr dørene ned på byens butikker og kafeer, men jeg må vite at de er der. I nærheten. Sånn i tilfelle jeg skulle få ånden .. shoppingånden. Men, på den annen side, tenk så masse penger jeg ikke hadde brukt om jeg hadde bodd på en plass som dette da. Rent bortsett fra at jeg sikkert ikke hadde hatt noen jobb og da hadde det jo vært enda verre å bodd sånn langt utpå landet. Det er vel ikke akkurat flust med typografjobber her oppi ødemarka vil jeg tro og å være “hjemmeværende” har jeg jo forsøkt nå et halvt års tid uten at det gav den store mersmaken.

Og her er altså grunnen: en boogiehenger halvfull av runde stein. Hadde jo sett for meg at den skulle vært såpass full at det nesten rant over, men drømmemannen sa stopp. – Nå klarer ikke hengeren mer, vi skal jo helst ha det helt hjem også! Og det skulle vi jo ja. Hjem kom det, men det ligger enda i hengeren. Orka ikke i dag. Det må bæres rundt huset og opp bak grillbua. Et slit uten like. Men det blir sikkert fint, når vi bare kommer så langt.

Jeg sneik meg unna bæringa i går. Min jobb var bare å putte steinene oppi bøttene de ble bært ut av kjelleren i, og det var jo greit nok. Jeg har noen snille menn rundt meg. En ung og en ikke fullt så ung. Men skjønne er de, begge to.

:o)

7 kommentarer
    1. Trangt og forferdelig hihi må le jeg altså, ja hadde jeg ikke hatt utsikt til Sirdalsvatnet så hadde ikke jeg orket bodd her jeg heller. Flyttet hit med barna da jeg ble skilt for 12 1/2 år siden og lovde meg selv at her skulle vi bo uansett til jentene var ferdig med skolen i alle fall.og nå som vi har pusset opp hus og hag fra topp til tå så blir det vanskelig å flytte.
      Mitt hus ligger helt inntil RV42 nederst i en bratt bakke, i den siste bygda før Tonstad 🙂

    2. Grete: Nei jeg så ikke huset ditt. Men vi kjørte etter gps’en og jeg tror den tok oss med på en aldri så liten sightseeing oppi bygdene der ..
      Heldigvis er det forskjell på folk, tenkt å ille det hadde vært om alle ville bo på samme plass da!! Trangt og forferdelig! ;o)
      Er du opprinnelig fra Sirdal, sånn at du alltid har bodd der oppe?

    3. He he disser du plassen jeg bor på :))
      Hihi ja nå forstår du sikkert hvorfor jeg handler det meste på internett og fyller bilden til randen når jeg endelig kommer ut av dalen :))
      Så du huset mitt forresten?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg