Alt til sin tid

Det er godt at en ikke får barn når de er to og et halvt år gamle! For da tror jeg garantert det bare hadde blitt et barn hos hver. Bortsett fra noen “uhell” innimellom da, ikke helt planlagte greier .. men jaggu tror jeg ikke folk flest hadde passa litt bedre på om ungene ble født som to-åringer.

Jeg har aldri tenkt på at det var slitsomt å ha barn før. Det var bare sånn det var liksom. En epoke i livet som jeg har savna siden den var over. En hadde litt dårlig tid om morra’n, stressa litt for å rekke barnehagen etter jobben, det var veldig lite tid til egenpleie, en satt sjeldent ned på rompa sånn i tide og utide og kunne aldri bare finne på noe på sparket. Det meste måtte planlegges igrunnen. Men det var helt normalt. Da.

Nå har jeg skjønt at det er lenge, lenge siden det .. Iallefall her i huset. For all del ikke misforstå. Jeg nyter dagene med barnebarnet, det er en helt ubeskrivelig lykke å våkne til hennes lyse, bustehue som stikker opp over kanten på reisesenga rett inntil min seng. Det er kjempekoselig å lage mat med ungen på benken. Nydelig å kjenne de små armene rundt halsen i en skikkelig klem. Ja egentlig er ho en ren nytelse å bare se på om jeg skal si det selv!

Men det er faktisk ganske slitsomt også ..

Jeg tror faktisk jeg er blitt temmelig godt vant de siste årene. Bortskjemt på alenetid, uten egentlig å tenke over det. For jeg bruker ikke alenetiden til å pleie meg selv, jeg løper ikke ned dørene hos verken frisører eller hudpleieklinikker, jeg oppholder meg ikke noe særlig på cafeer og andre sånne plasser for de uten for mange forpliktelser. Men jeg er aleine, sammen med drømmemannen eller mine store barn. Hjemme hos meg selv. I skogen med bikkja. Eller bare i hagen og drømmer om at det skal skje et under der ute, at det skal bli den drømmehagen jeg har sett for meg i alle årene jeg har bodd her ..

Her er det ingen som forlanger oppmerksomhet hele tiden.  Ingen som ustoppelig gnåler om et svar på det ene spørsmålet etter det andre .. eller på det samme spørsmålet for fjortende gang for den saks skyld. Det er visst veldig stille og rolig her normalt. Det har jeg funnet ut nå, de siste dagene. På en måte har det vel nesten vært som å bo på et gamlehjem!

Jeg hadde igrunnen en plan om å ha denne ungen hjemme en dag eller tre i løpet av uka jeg passer ho. De dagene jeg ikke skal på jobb. Men jeg lurer litt på om jeg plutselig har ombestemt meg nå. Når kvelden kommer og snuppa sover søtt i senga, så er jeg helt kaputt. Det er vondt både her og der, hodet suser og ørene piper .. egentlig er jeg nokså klar for senga sånn rundt kl. 21.00. Men det er jo helt unormalt, så jeg skal jaggu ikke gi etter for sånt tull.

Neida, da er det mye bedre og sette seg godt til rette i sofa’n og gjøre som om en følger med på tv. Og poooing, der smalt hodet rett i veggen gitt .. Akkurat som drømmemannen pleier å gjøre, hver kveld, når klokka runder 21. Men han sover ikke!! Ikke i det hele tatt. Ikke engang når snorkelydene kommer uhindret ut fra den vidåpne munnen sover han .. nei, han bare hviler øynene litt! Og det er akkurat det jeg også gjør omtrent fra samme tidspukt og til jeg finner senga rundt midnatt som vanlig. Jeg hviler øynene og lader opp til dagen etter, og dagen etter .. og helt til fredag egentlig. For da kommer dattera hjem og snuppa skal tilbake der ho normalt tilbringer mest tid. Hos mamma’n sin.

Da blir livet mitt litt mer normalt igjen. Jeg kan låne ho et par timer innimellom, en lørdag eller ei helg, og så kan jeg høre lydene hennes gjennom veggen og vite at ho er der og har det bra. Iallefall noen uker til. Til de overtar det nye hjemmet sitt nedi bakken.

Jeg var egentlig sykt sjalu da min datter plutselig skulle bli mamma. Da angra jeg forferdelig på at jeg hadde gjort en slutt på mitt produktive liv allerede 15 år tidligere. For etter at jeg traff drømmemannen drømte jeg faktisk om å få et barn til. Bare et. Vårt kjærlighetsbarn liksom. Veeeel. Akkurat nå er jeg sjeleglad for at det ikke var mulig. At det ikke fantes noe valg. Han sa ganske tidlig ifra at han var ferdig med den der formeringa, men jeg er helt overbevist om at jeg hadde klart å overtale han likevel. Om jeg var istand til å få en til. Men nå, i dag, er jeg utrolig glad for at det ikke lot seg gjøre.

Jeg har innsett det nå, vi er for gamle! Vår tid som småbarnsforeldre er over for lenge siden. Heretter får vi bare nyte livets dessert, barnebarna. Nyte dem i passe porsjoner og levere dem tilbake når det er nok. Det er en epoke i livet det også, og det er her vi befinner oss nå.

:o)

10 kommentarer
    1. Har hørt det bli sagt at det å få barn er utrolig slitsomt og utfordrende den første tiden… og så blir det bare verre. Egentlig mye sant i det 🙂
      Kjekt å kunne kose seg som besteforeldre da, med småbarn på lån en gang iblant 😉

    2. Du skriver så bra, du går nok heller med en forfatterspire i magen, jeg er stolt over å kjenne deg, Gud velsigne deg kjære venn,
      klem og god natt

    3. Må smile her jeg sitter,har beundret deg hver dag siden du skrev att du skulle ha vesla i en hel uke:))for meg var det nok fra lørdag til søndag,men da fikk hun til gjenjeld både min og bestefarens fulle oppmerksomhet hele tiden

    4. Barnebarn er livets dessert, nyt dem når du lyst og tid, de vokser fort og plutselig er de også store.

    5. Det er en tid for alt ja… Til tider har jeg også ønsket meg en liten nusselig baby… men da ser jeg for meg en 2-åring…og blir kurert ganske kjapt 🙂
      Alltid morsomt å lese det du skriver!!

    6. Må nok si meg enig med deg, vi har blitt for gamle til småbarn. Vi hadde også en liten prat om det å få barn sammen da vi giftet oss for 11 år sia, men med min fabrikk nedlagt og han allerede som bestefar så ble det nei, og gjett om vi er glade for det nå.
      Barnebarn er en velsignelse, i små doser og helst på kortvarig utlån hihi

    7. Det er en alder for alt, men jeg klarte å overtale min etter iherdig innsats og rakk det før jeg ble 40, og det har også gått bra, men jeg hadde tre andre somhjalp til av de store barna og det har vært en stooor hjelp. ALt er mye mer slitsomt, men også når du ikke har det i det daglige. Nyt låne datteren din – det må jo være en stor gave:-) også kan du nyte alene tiden etterpå:-) og sette ekstra pris på den:-)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg