Jeg = et alt for utålmodig skjørt menneske

Legebesøket gikk greit. Om en kan kalle det det da, når en sitter der og tårene presser på for å komme ut av øyehula. Flaut? Ja. Jeg følte meg igrunnen litt oppegående da jeg kom inn døra der, uten at det hjalp mer enn fem minutter ..

Sa jeg igrunnen hadde tenkt å begynne å jobbe igjen nå. Men det hadde jeg jo tenkt hver gang jeg var der, fikk jeg til svar. Og det er akkurat det jeg har .. men det går bare aldri sånn!! Er sykmeldt til slutten av april. Så nå skal jeg knaske sovepiller i en ukes tid, doble deppepilledosen, snakke med en psykriatrisk sykepleier (som er en mann!) og ny legetime igjen den 27. april. Dagen før jeg skal i møte med jobben, nav og legen min. Så her er det mye å se frem til ..

Ho lurte på om jeg var så opptatt av å begynne å jobbe for å slippe møtet med nav. Tja, kanskje var det det for en måneds tid siden, men nå har jeg jo skjønt at jeg ikke klarer å snike meg unna. Joda, selv om det er en feilkopling oppi toppen min så er jeg jo ikke helt dum. Men jeg føler meg litt sånn nå likevel, dum og ubrukelig og helt idiot som ikke bare kan ta tak og komme meg opp av denne jævla hengemyra.

Søvnen måtte være på plass før jobben. Og joda, jeg skjønner jo det. Men hvor lenge skal jeg gå sånn som dette da. Jeg begynner å bli veldig utålmodig jeg. Så nå er jeg litt lei meg for det også. Fordi jeg vil, men ikke får det til .. og det var der jeg også gjorde feil. At jeg tenkte på jobben hele tiden, følte at jeg måtte tilbake fordi dette var så flaut. Følte at alle forventa at jeg nå måtte komme tilbake til normalen igjen. Jeg måtte slappe av og kople ut og prøve å kose meg. Liksom.

Så nå skal jeg ta de hersens sovepillene da. I en uke. Og da er sikkert alt blitt så mye, mye bedre. Ikke sant? Hosten holder på å gi seg, så nå kan jeg jo bare vente på pollensesongen. Det er jo alltid like gøy. Men for å være føre var her så skal jeg begynne med tabletter allerede nå. Sprøyter var de slutta med, så det kunne jeg ikke få. Det ble for stor dose av et eller annet i kroppen som ikke var bra, derfor gav de ikke sånt mer. Ikke det, jeg har aldri forsøkt de, men har bare hørt andre som har synes det funka bedre enn tablettene, nesesprayen og øyedråpene.

Jeg kunne forsøke å begynne på jobb igjen om jeg absolutt ville. Men jeg måtte være klar over at mest sannsynlig kom det en liten knekk da, et aldri så lite tilbakeskritt. Og det var da jeg ikke bare skulle stå på og prøve å fortrenge det. For det kom ikke til å forsvinne av seg selv om jeg bare pressa og pressa kroppen til noe den protesterte vilt mot. Det var da jeg måtte være så tøff og innse at det var litt for tidlig. Jeg tror jeg kommer til å slite litt der gitt .. hadde jeg ikke gjort det så hadde jeg vel ikke sittet her i dag. Så da forsvant den verste entusiasmen litt. Sukk.

Dermed ble vi ble enige om en måned til på 100% sykmelding. Da har jeg sikkert sove godt i lange tider, og er opplagt som bare det. Så begynner jeg halvt etter det. Trodde jeg. Men halvt var visst å ta litt for hardt i. Det også. Herregud!! Jeg føler meg som den pingla. Behandles varsomt, lett knusbar.. Fy faen!!! Vet ikke helt om jeg skal le eller grine. Akkurat nå er jeg iallefall veldig glad for at mine foreldre ikke ser dattera si. Ho der med nerveproblemer og uten ryggrad .. for det er vel det det er da. Det er det som feiler meg. Et eller annet i hodet. Og det er jo ikke akkurat noe å rope hurra for egentlig.

Hvorfor kunne jeg ikke heller ha brukket en arm eller to ..

Forresten så ble det litt depresjonsshopping også. Og det var virkelig så deprimerende at det ikke var gøy engang! Hadde egentlig tenke å kjøpe noe påskepynt, men fant ikke noe jeg likte. Jeg liker litt sånn sære, rare ting. Ikke bare en helt alminnelig liten gul hårete kylling liksom. Den skal ha personlighet og sjel, og gjerne se litt halvgal ut .. eh .. akkurat som jeg føler meg for øyeblikket. Men altså, jeg fant ikke noe sånn. De er sikkert sperra inne en plass. Kan ikke la sånt gå laust blant folk ..

Istedenfor ble det noe tøy jeg ikke trengte, så snart må jeg kjøpe meg flere skap!

Illustrasjoner fra google.no

5 kommentarer
    1. benteirene: Takk. Vet jo at jeg ikke er aleine .. men det føles veldig sånn innimellom. Og det skal nok gå bra. Det jeg igrunnen frykter mest av alt er å komme tilbake og så ikke klare det. Kanskje er den frykten litt mindre om en måned til. Men da har jeg bestemt meg for å forsøke iallefall.
      Ha en flott dag du også. :o)

    2. God morgen 🙂 Trist å lese ditt innlegg, men ta tiden til hjelp.. Lytt til kroppen din, den vet når du er klar for jobbing igjen… I mellomtiden kos deg, gjør noe hyggelig, en god hobby gir ofte god terapi… Gå turer gjør underverker! Det fungerte for meg 🙂
      Du har ryggrad så det holder, ikke bry deg om hva andre tenker og sier… Det er noen der ute som ikke skjønner seg på psykiske problemer. Du vil begynne å jobbe igjen, et stort ønske fra deg og jeg er sikker på at dine foreldre også hadde forstått deg på den situasjonen du befinner deg i… Du er ærlig, åpen og et godt mennenske!
      Jeg har vært totalt utbrent med en sjef stilling og mye ansvar, gikk med psykiske problemer i 1 år, jeg greide ikke å høre navnet på arbeidsplassen min, kjørte omveier for ikke å se den etc. Jeg trudde med meg selv at jeg aldri kom tilbake dit.
      Plutselig en morgen jeg står opp, sier jeg til mannen min “i dag skal jeg en tur på jobb å hilse på” Vi kjørte ditt, hadde ikke snakket med ansatte på et år. Og alt føltes riktig der og da. Jeg gikk til legen og fikk en aktiv sykemelding, slik at jeg kunne teste meg ut. Alt gikk fint og jeg gikk tilbake til sjefsstillingen igjen etter 1 mnd. Men jeg fikk en lære penge ut av dette.. Jeg jobbet hardt i 2 år, og fikk en smell på grunn av det..
      Skyv jobben din unna, tenk på deg selv, det kommer en dag du er klar igjen. Men det går ikke å bestemme dette selv.. For min del var det akkurat som det var en bryter som slo seg på, nå er jeg klar!! Merkelig hvordan hjernen styrer oss… Lykke til!
      Ønsker deg en nydelig dag! Klem

    3. Kan forstå din frustrasjon,men jeg er enige med legen du må bruke den tiden kroppen trenger ellers går du bare ett steg tilbake.Du skulle ha vært på ett rehabelitering du,det er ofte god hjelp å få mot depresjon på slike steder også,det hvet jeg av erfaring og kjekt er det også:))
      Uansett,prøv å nyte dagene og ikke bry deg om hva andre må mene og tenke,det viktigaste er att du selv hvet hvordan du har det

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg