Fotspor i sanden

En natt drømte jeg at jeg gikk sammen med Herren på en strand. Mens vi gikk der, kom mange bilder fra livet mitt til syne som lysglimt på himmelen over oss. I hvert av bildene så jeg avtrykk av føtter i sanden. I bildene av de gode stundene kunne jeg tydelig se avtrykket av to par føtter som gikk ved siden av hverandre. Men i de vanskelige stundene, da jeg hadde det vondt og var redd, eller var fylt av sorg og mismot, var det bare ett par fotavtrykk i bildet. Dette forstod jeg ikke, så jeg sa til Herren: Du lovte meg, Herre, at hvis jeg fulgte deg, ville du alltid gå sammen med meg. Men da livet mitt var aller vanskeligst, var det bare ett par fotspor å se. Hvorfor var du ikke hos meg da jeg trengte deg aller mest?
Herren svarte: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg. De gangene det bare var ett par fotspor i sanden, det var da jeg bar deg i armene mine.

Dette fant jeg da jeg googlet fotspor. Veldig fint. Men det var altså ikke meg Herren snakket med .. det har Han aldri gjort og kommer sikkert aldri til å gjøre heller. Likevel tenker jeg innimellom på hvordan jeg hadde hatt det nå om jeg bare liksom kunne overlate alle problemene til Ham. Eller om Han iallefall kunne brukt litt energi til å fortelle meg hva problemene mine egentlig er .. For sånn som jeg ser det så burde jeg jo ha det kjempefint nå. Absolutt alt ligger til rette for det.

Mulig det ikke er helt sånn det funker? Om en leter etter svaret i fortellingen over, så virker det ikke som om de troende har det bedre enn oss andre ugudelige .. for personen som har denne samtalen med Herren hadde tydeligvis ikke merka at Han var til stede “da han hadde det som aller vanskeligst”.

Jepp, det var jo også noe å lure på ..

10 kommentarer
    1. Dette diktet betyr så mye for med, jeg hadde det på kjøleskapet som mangnet og les det flere ganger om dagen det gjorde så godt. Så kom jeg på sykehuset og da skulle en søster og en bror ordne i huset mitt, og da tok de bort nesten alle kjøleskapmagne, blant annet dette diktet og det ble så tomt. Endelig fant jeg et kort som er såpas lite at jeg kan lage det om til kjøleskapmagnet. Det blir godt å få det på plass igjen

    2. personen i historien sier: Men i de vanskelige stundene, da jeg hadde det vondt og var redd, eller var fylt av sorg og mismot, var det bare ett par fotavtrykk i bildet. Dette forstod jeg ikke, så jeg sa til Herren: Du lovte meg, Herre, at hvis jeg fulgte deg, ville du alltid gå sammen med meg. Men da livet mitt var aller vanskeligst, var det bare ett par fotspor å se. Hvorfor var du ikke hos meg da jeg trengte deg aller mest?
      du nevner at det virker som om alle mennesker har det like vanskelig og tøft. at det ikke ser ut til å være en forskjell. jeg er kristen selv og har tenkt n¨r jeg leser denne historien og spesielt den siste delen, at Gud hleper meg gjennom livet, selvom jg kan bekymre meg og ikke klare å fokusere på gud, er han der likevel. om jeg derimot fokuserer og prater med gud er det enklere å merke at han er der, det er enklere å merke at jeg får hjelp. og jeg merker også nærværet hans sterkere. gud er alltid til stedet og gjør utfordringer enklere å takle. Det er på en måte som det å være i lag med en venn/samboer. Man kan være i lag uten å ense hverandre, legge merke til hva den andre gjør for deg eller sier, dersom tankene dine er helt andre steder og du fokuserer på helt andre ting. Samtidig er det visse ting du må spørre om hjelp til selv. både til samboer/venn og gud. jeg tror også at en person som er glad i deg ikke kan tvinge på deg noe uten at du vil det selv og forvente at det gir et langvarig resultat,og at det samme gjelder gud.
      jeg har selv merket forskjellen mellom de gangene jeg har snakket med gud når jeg er redd, stressa sliter osv. og de gangene jeg har glemt ham. når alt blir normalt har jeg som personen i historien lagt merke til at gud har vært der selvom jeg ikke har klart å legge merke til det der og da. jeg har og merket guds nærvær overrsakende nært i tøffe situasjoner der jeg DESPERAT har klart å snakke med og fokusere på gud også.
      så midt råd er at hvis du vil ha svar må du spørre/ snakke med ham om det.
      men ikke forvent en stemme utenfra. det kan likeså godt ligne på en indre dialog med tanker u har inne i hodet ditt og ligne på din egen stemme.men gud vil ikke gi deg tanker som gjør deg urolig,stressa, usikker, gi dg dårlig samvittighet.
      du sier at alt ligger til rette for at du burde ha det kjempefint.jeg tenker at en midtlivskrise er en måte å finne ut hvem du er nå, og hvilken retning livet er på vei nå. og at det innebærer masse følelser.
      jeg så nettopp ett intervju mellom jk rowling og oprah winfrey, de to nevnte at alt ligger til rette i livene deres for at alt burde være problemfritt. de har penger som burde vare livet ut, likevel tar de seg selv i å bekymre seg for fremtiden og livet. Med andre ord ser det ut til å være helt menneskelig og bekymre seg eller i hvertfall overveldes av egne tanker og følelelser for alle uansett om de har ett forhold til gud. selv jesus hadde det, han som regnes for å være den med sterkest kontakt med gud da han levde i midtøsten/egypt.
      mvh ij

    3. Jeg kan skrive under på at kristne, eller troende, ikke har det bedre enn andre. Vi er alle mennesker som går gjennom mye forskjellig i livet, mye er vondt. Jeg er kristen, men har opplevd mye som har vært vondt å fælt. Jeg tror at forskjellen på en som tror å en som ikke tror er at den troende kan, som du skriver, legge problemene på Gud. Det som jeg opplevde, helt personlig, var at når jeg ikke orket mer, når alt var for mye, så gav jeg opp. Jeg la meg på senga og sa til meg selv at nå orker jeg ikke mer. Jeg sa til Gud at jeg vil nå prøve det jeg har hørt om, å legge alt på deg. Kanskje var det tanken på å ikke bære alt alene, ikke vet jeg, men jeg følte jeg kunne bekymre meg mindre og jeg følte jeg ikke var alene. Gud var med meg, han bar mine problemer med meg. Det var ikke en umiddelbar løsning, men gradvis hjalp det meg gjennom, gav meg styrke og mot. For meg er det godt å vite at han alltid er der 🙂

    4. Hei. Fin “fortelling” det der. Jeg har lest den mange ganger, og jeg er en av dem som faktisk synes at dette har noe med virkeligheten å gjøre. Jeg har det jo litt sånn som deg, selv om jeg ikke har gått sykemeldt like lenge, og mange dager har jeg bare lyst til å grave meg ned og stenge verden ute. De dagene jeg greier å sende noen tanker til Gud, og ber han hjelpe meg, så funker det. Jeg er overbevist om at han har bedre kontroll på ting enn det jeg har. Jeg stresser og styrer for å komme meg ut i arbeid, Han stenger noen dører, og jeg tror det er fordi han ser at jeg trenger mer tid.
      Men jeg tror det å søke hjelp i den situasjonen vi står i er vanskelig uansett,- om det er mennesker eller Gud man søker hjelp hos. Vi vil jo helst klare oss selv… I hvert fall jeg. Av og til må jeg bare la meg bæres…

    5. Kjempefint, og har lest det mange ganger.
      Passer ikke for meg, så jeg har bedt om noe annet.
      Her er det:
      Kjære Gud jeg har det kaldt! Takk for snøen som har falt… Du er god, du holder av meg. Kjære Gud TA snøen fra meg. Varm opp liten, varm opp stor. Tin opp landet der jeg bor

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg