Noen ganger er det litt rart. Rart at jeg er mormora liksom. Må innrømme at jeg glemmer det litt innimellom og holder på å si “kom til mamma”, “skal mamma hjelpe” og sånne helt naturlige kommentarer – om en er mora da. Men nå er det jo ikke så vel.
En måneds tid før jeg gifta meg med drømmemannen fikk jeg beskjed om at jeg skulle bli mormor. Hmmm .. litt dårlig timing kanskje. Stakkars mann som plutselig gifta seg med ei bestemor!! Men det er jo lite vi kunne gjøre med det.
Det var litt rart. For igrunnen ønska jeg så veldig at jeg hadde vært bare litt yngre og fortsatt kunne få barn. Jeg ønska så veldig å få bare et til, sammen med denne mannen som oppfylte alt jeg hadde drømt om, og mere til .. drømmemannen. Tenk å kunne fått et kjærlighetsbarn med han. Det var nesten så jeg var litt misunnelig på min egen datter. Igrunnen skal en vel ikke si sånn høyt engang …
Min lille datter skulle bli mamma. Snålt. Det tok litt tid før det helt glei inn her. Ja noen ganger skjønner jeg det ikke helt enda. Mulig jeg er litt treig i oppfattelsen. Men det ser så snålt ut på en måte. Den eldste dattera mi er liksom “mi lille jente”, ho sto litt lengre bak i køen da høyden ble utdelt i denne slekta. Både søstera og broren tok henne igjen temmelig kjapt. Ikke det at ho er lavere enn “normalen”, heller det at de to andre er litt høye. Ho er liten og tynn og skjønn. Noen ganger ser ho ut som et barn enda. Når ho kommer hjem fra jobb fra sfo i vinterdressen sin. Hehe. De på jobben trodde ho var 18-19 år og synes ho ble mamma litt vel tidlig. Men ho er jo tross alt 25!
Jeg fikk den store ære av å være med på fødselen også. Hadde ikke så veldig lyst, men ho ville absolutt ha meg med. Selv om barnefaren også var der. Jeg som hater sykehus. Er rett og slett livredd. Men det var akkurat som om all den redselen min forsvant og jeg var der bare for henne. Ble helt imponert av meg selv den morra’n!
Det var et under å se sitt eget barnebarn komme til verden. Veldig vondt at jeg ikke kunne døyve smertene til ho som lå der og gjorde hele jobben, men de fleste overlever jo. Til og med jeg har klart det hele tre ganger! Men må jo innrømme at jeg ikke trodde det var mulig å ha så vondt uten å dø, eller i det minste bare besvime.
Underet sitter nå i armkroken til drømmemannen min. De ser på Mumitrollet. Men nå er det snart leggetid for den minste. Den største som sitter der sovner sikkert foran tv’n noen få timer etter. Som normalt.
Ha en fin kveld! :o)
mojita: Det må på en måte føles veldig ok å få barn så seint. Tror jeg. Men da jeg fikk sistemann, som nå da er han der lille gutten på snart 18 som er på utplassering på en cruisebåt stakkars, bestemte jeg meg for at flere barn skulle jeg ikke ha. Og så ordna jeg den saken der og da og har helt til jeg traff drømmemannen vært veldig fornøyd med den avgjørelsen. Det er 4 år siden. På en måte er jeg glad for at det ikke har vært noen mulighet for oss å få barn. For hvordan du enn snur og vender på det så er vi for gamle. Iallefall jeg. Han er jo bare 45! ;o)
Dessuten tror jeg nok de ungene vi har, som er fra 17 til 25 er veldig glad for at vi ikke har satt igang noen produksjon igjen. Det hadde sikkert vært veldig flaut ..
Vi får nyte de vi får låne innimellom, og være glad for at det har gått bra med de fem vi har tilsammen. Ikke alle er like heldige dessverre.
Utbrendt: Hei på deg og takk for lang kommentar. Veldig koselig at jeg kan være så av interesse for noen, ikke fullt så koselig at du har det som meg omtrent. Men ja, det går vel over, etterhvert. Sater på det og tror på det også, men jeg begynner bare å bli en smule utålmodig.
Har du blogg, eller er du bare inne her og leser innimellom?
Her går det litt opp og ned som du sikkert får med deg av det jeg har skrevet. Litt ned de siste ukene, men har hatt ei fantastisk flott helg nå og håper den følelsen fortsetter. Når jeg bar får sove noen netter på rad så er dagene helt annerledes og livet generelt mye bedre.
Hører gjerne fra deg igjen, regner med du er kommet litt lengre enn til november nå. ;o)
Hei
Nå har jeg sittet i to dager og lest om deg. Kom over bloggen din ved en ren tilfeldighet. Har ikke lest alt, begynte med ditt siste blogginnlegg, fattet stor interesse for deg og “bladde” øyeblikkelig tilbake til begynnelsen av bloggen din. Så nå har jeg lest og lest i flere timer, men er enda bare nesten ferdig med november. Hvordan det går med deg nå, vet jeg ikke, for gleder meg til fortsettelsen.
Grunnen til min interesse for deg, er at vi faktisk er utrolig like. På mange områder. Du er en god skribent, mange av episodene i livet ditt er som å lese om meg selv; av interesser, opplevelser, tanker, gjøremål, væremåte…Stikkord: midtlivskrise, naboer, nav, shopping, alt man skulle gjort men ikke idag…, bomull, glemsk, sliten, turer, være glad i mannen, syklubb, velfungerende men veldig usikker nå, kan jobben min, men vil gjemme meg i en krok når/hvis jeg engang kommer tilbake….Ja, jeg er sikker på det blir mye mere når jeg bare får lest videre.
Jeg er altså en dame i 40årene som også er sykemeldt, har møtt veggen, er utbrendt… det er vanskelig å sette ord på hvordan man egentlig har det…den ene dagen full av vondter, den neste “frisk som en fisk” med svart samvittighet fordi man er borte fra jobb. Dagene mine forsvinner i en fart, og jeg aner ikke hva jeg gjorde i går, til det er hukommelsen for sløv…men det var neppe mye jeg fikk gjort… Jeg er skilt, er samboer med verdens beste mann nr. 2, vi har hver våre kull med voksne barn, jeg har all grunn til å glede meg over alt, livet mitt er faktisk helt fantastisk, men av en eller annen grunn er jeg der jeg er nå! Hvorfor? Aner ikke!
Men vi er ulik på ett område (så langt jeg har lest): jeg sover om natten. Jeg sover faktisk mye! 10 timer pr natt er ingen kunst, om jeg får være i fred. Og enda kan jeg klare en ettermiddagsdupp hvis muligheten er tilstede, men prøver unngå det, da.
For ca 10 år siden hadde jeg det litt tøft i forbindelse med skilsmissen, og spiste for en periode “lykkepiller”. Da havnet jeg i en likegyldig verden der jeg stort sett trakk på skuldrene til det meste, gikk på autopilot, var urolig, jobbet mye, sov mye, ingen glede, ingen sorg… Fant ut at livet var bedre uten pillene og har aldri prøvd de etterpå. Men nedtrappinga var slitsom for mitt vedkommende..
Jeg leser mellom linjene at du er en sterk person. Du er forvirret fordi livet ditt har forandret seg. Det er en selv som forårsaker tilstanden. Man greier ikke komme ut av det! Vet ikke hva som skjer…
Jeg har det sånn. Men alle eksperter og ikke eksperter rundt meg, sier at det er for en periode. Da er det vel det da. Så da får vi vente til en gang om noen uker, måneder eller år (huff) på at vi blir som før igjen, for det blir vi!
Lykke til!
Rett og slett nydelig…..
Herlig skrevet som alltid – og hvilken skjønn unge. Jeg fikk jo mitt første – og siste – barn da jeg var 43,5 år. Det var – og er – vidunderlig.