På jobb i går gikk det tålig greit. Alle er jo snille og koselige og sier det er hyggelig å se meg igjen. Heldigvis var det en dag der det var minimalt med folk på desken. Hva de tenker prøver jeg bare å fortrenge. Men jeg er litt sånn at jeg helst ikke vil ha så mye oppmerksomhet. Egentlig er jeg ganske flau og sjenert og vil ikke at noen skal legge merke til meg. Iallefall ikke om jeg ikke er helt trygg på omgivelsene og alle folkene rundt meg. Og akkurat nå er jeg ikke det på jobb. Jeg var det vel før jeg ble sykmeldt, på et vis, men det er så lenge siden nå ..

Jeg grubler og tenker og funderer på så mye rart for tia. Så jeg har fått meg en “ekstratime” hos legen til fredag. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre der, men det føltes veldig riktig da jeg bestilte den .. Har endel spørsmål om disse pillene jeg kjører i meg. Etter et halvt års tid liksom, så begynner jeg å lure på dette. Det er jo ikke helt normalt vel. Men jeg får tenke som så at da jeg begynte med de så var jeg så langt på bunn og lei av alt at jeg sikkert hadde tatt imot hva som helst. Til og med en avlivningsprøyte om noen hadde tilbudt meg det. De neste månedene ble jeg så fraværende og zombieaktig at jeg dreit i det meste .. så det betyr vel igrunnen at jeg bare har våkna opp igjen nå da. Og det er jo bra!

Jeg ser igrunnen for meg at jeg skal starte på et normalt liv igjen uka etter ferien. Sånn på deltid jaffal. Så får vi se hvordan legen tenker om det. Jeg har det jo med å ta litt for kjappe slutninger og hoppe i det. Sånn bare fordi det virker greit der og da. Uten å tenke så mye på følgene. Har sikkert godt av at noen andre styrer litt fortsatt. Selv om det også føles nokså dumt nå som jeg er “våken”.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Aller mest lyst har jeg til å gjemme meg vekk i en krok. Med ryggen mot veggen og den store skjermen som skjul. Men alle de plassene er opptatt nå. Drømmeplassen min på jobb nå måtte vært der han med grafikken sitter. Åh! Skulle gitt mye for den plassen. Men nå blir jeg sittende med ryggen mot alt og alle, rett ut i det store rommet. Og det får jeg nesten helt panikk av bare jeg tenker på det.

Jeg tror det er en slags fobi på en måte. Og jeg kan faktisk ikke noe for det. Det er overhodet ikke fordi jeg foretrekker spesialbehandlig og vil skvise vekk andre som også har lyst på den plassen. Akkurat som om noen ikke takler edderkopper, å gå inn i en heis, store høyder og trange rom.

Agorafobi – frykt for åpne plasser.  Men jeg vet jo ikke helt om det er det heller. Iallefall må det være i en litt mildere form. Jeg har det best med en vegg i ryggen. Akkurat som om jeg alltid prøve å få en krok i sofane. For om jeg blir sittende midt mellom to andre så får jeg nesten hætta! Takler ikke store folkemenger heller, da får jeg nesten klaustrofobi. Så dermed har jeg vel litt av hvert da. Er en særdeles merkelig sammensatt person. En mandagsmodell liksom, det hangla og gikk da jeg ble skrudd sammen, sikkert av en eller annen i bakrus. Kan ikke vente annet resultat da!

Vi sitter i åpent landskap på jobb. Veldig åpent og veldig mange folk. Jeg takle det der litt dårlig. Men har ikke sagt det sånn rett ut til noen, før nå .. Til å begynne med så var det helst alt styret og bråket og alle folkene som løp frem og tilbake overalt. Men nå er det helst det at jeg mistrives sånn midt på golvet, får helt vondt i magen bare av tanken på å sitte der. Når vi i tillegg ikke har faste plasser så er det enda verre. Komme på jobb og ikke vite hvor du skal gjøre av deg. Grusomt! (Illustrasjonen fant jeg på google.no)

Det er sikkert bare meg som har en aldri så liten feilkopling i toppen. Og det er veldig flaut å være sånn. For jeg blir jo sett på som den sære som helst vil ha spesialbehandling. Men normalt er jeg jo veldig tilpassingsdyktig og medgjørlig tror jeg. Det er bare her på dette feltet! Og for meg er det faktisk veldig viktig å trives både med jobben og plassen du sitter på. For en er jo der ganske mange timer av livet .. Jeg tror ikke det går ut over ytelsen min i jobben for der gjør jeg så godt jeg kan uansett. Det er bare meg selv det går ut over, trivselen og det at dagen ikke blir bra på en måte. Jeg vil aller helst bare bli ferdig og komme meg hjem. Til min egen trygge stue der jeg selv kan bestemme hvor jeg skal sitte. Til en rolig plass som ikke forstyrrer øresusen så mye. For når den først er slått på full guffe, noe den ofte blir etter en arbeidsdag, så er jo igrunnen den dagen ødelagt. Men nå skal jeg jo til en spesialist, igjen, for å se om de kan tilpasse et eller annet motlydsapparat. Og om det går så kan jeg i det minste få noen litt roligere timer innimellom. Hvor ikke susen overar hele hodet mitt. Det er ikke bare en ting ser du.

Faen! Jeg hater å bli gammel og sær! Alle disse skavankene som har kommet de siste årene som på mange måter ødelegger livet mitt. Iallefall reduserer det betraktelig. Hvem tenkte på det for 15 år siden liksom. Da hørte en bare om så greit det skulle bli når ungene var store og vi kunne tenke mer på oss selv. Uten alltid å ta hensyn til avkommet. Men hvordan ble det egentlig? Ikke noe å rope hurra for iallefall. Om du fortsatt har det ganske bra, ikke helt nådd reparasjonsalderen altså, så nyt det for fullt!! Det som kommer etterpå er ikke noe å trakte etter! Og plutselig er du der liksom. Om du er riktig uheldig! Til og med lenge før tiden. Hadde de enda starta i 60-års alderen .. men det er jo faktisk en stund til jeg er der. Selv om det ikke alltid føles sånn ..

Puuh! Jeg gruer meg igrunnen til å tilbake på jobb. Må bare innrømme det. Men det går vel det og, som de fleste andre ting her i verden. En må bare bite tennene sammen og stå på. Selv om ikke omgivelsene og rammene er som de burde ha vært for at dagene skal bli greiest mulig å holde ut ..