Viljen er der, men ..

Ja så fikk jeg endelig fingeren ut da. Kaster og rydder litt i skuffene og boden innforbi kjøkkenet. Var ikke så mye dritt egentlig, men det var bare så rotete. Studd inn på en måte. Ikke lurt når bodplassen er så liten som den er i dette huset. Men likevel gjør vi det .. gang på gang ..

Jeg irriterer meg sanseløs for at jeg ikke bare kan stå på. Helt til det er ferdig. Alt på en gang. Rydde, vaske, brette tøy. Sånn som før. Men det er visst helt umulig. Enda. Det er så slitsomt å måtte gjøre det porsjonsvis. Litt nå og litt da. Blir så fort lei da, og noen ganger ender det med at jeg ikke gidder i det hele tatt.

Før holdt jeg på til jeg var ferdig. Nå blir jeg svimmel og kvalm, får vondt i beina om jeg står for mye og blir sliten så alt for fort … åhhh. Når skal dette normalisere seg igjen da? Var det ikke snart på tide at denne kroppen begynte å funke som den skal? For her er det ikke viljen det står på lengre og det er jeg jo forsåvidt glad for. Men hva hjelper det å være sterk i viljen når ikke resten følger med?

Jeg vil opp og ut og tilbake på jobb. Har ikke tålmodighet til å ta det med så små skritt som jeg må nå. Jeg vil ha tilbake mitt normale liv, et liv med nye gjøremål hver dag. Arbeide for de pengene som kommer inn på kontoen hver måned. Se noen andre folk og få litt fart på hverdagen igjen.

Til mandag skal jeg til legen igjen. Lurer på om det hjelper å komme fjong og sminka og virkelig gjøre mitt aller beste for å vise den opplagte personen jeg tror jeg er innimellom. Helt til jeg må sette meg ned igjen og bare innrømme for meg selv at så langt var jeg nok ikke kommet riktig enda.

Men jeg klarer jo faktisk å se nogenlunde oppegående ut innimellom. Ved å bruke litt mer tid på badet og litt mer sminke enn jeg pleier. Det ser bra ut av og til. Om jeg legger godviljen til kan jeg klare å lure legen til å tro at alt er helt ok da? Eller er det sånn som jeg har følt noen ganger, at ho leser meg på en måte. Har vært litt skummelt det der. Samtidig er jeg jo veldig glad for at ho bare tok over styringa for meg en stund, for det er ikke sikkert det hadde gått så bra om jeg bare hadde fortsatt i samme sporet. Bare litt til …

Rydder og tenker og vasker og grubler. Hvorfor ble det igrunnen så galt alt sammen?

4 kommentarer
    1. Det er fryktelig slitsomt å ikke ha det overskuddet en ønsker å ha. Slik er det å ha Sjøgrens også, du hviler og hviler, men blir aldri uthvilt. Og aldri går det over heller, det er det verste. Litt bedre av medisin, men sliten er jeg hele tiden, selv når jeg hviler…Jaja, det finnes verre sykdommer, men slitsomt er det. Håper du blir bedre snart, så du kan fortsette å jobbe som du har lyst til. Ting tar tid, jeg kjenner til denne utålmodigheten og iveren etter å bli som før. Ha en riktig fin kveld, klem:-)

    2. Vi har en tendens til å gå og gå til kroppen bare sier stopp. Det tar tid å stable seg på beina igjen, og jeg kjenner godt igjen utålmodigheten din.
      Ellers synes jeg både bildet av deg og headeren din ser friskt og fint ut. Fikk vår-fornemmelse da jeg kom inn på bloggen din nå 🙂

    3. Bare litt til… Meg i et nøtteskall. Jeg har også en sånn skummel fastlege som ser tvers igennom meg. Prøvde å holde maska lenge, men til slutt gikk det ikke lenger. Og hun er så bestemt den dama, at jeg turde ikke protestere lenger. Egentlig var det nok bra at jeg lot henne bestemme. Egentlig var det godt å la noen bestemme.
      Og jeg har aldri vært hos noen annen lege, som har tatt godt omkring meg, bedt meg slappe av, og ikke sluppet favntaket før jeg senket skuldrene. Egentlig var det godt at noen forstod…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg