Hadde tenkt å gå på trening i dag også. Men nå ble det heller til at jeg skuffa snø. Er viktig å ikke overdrive med sånne kroppslige utskeielser. Det har liksom vært drømmemannen som har skuffa her hos oss, etter at jeg fant han. Jeg hadde nesten glemt åssen en spade eller snøskuffe så ut. Men da jeg kom ut utenfor, egentlig for å inn i garasjen og rydde litt (?), så fant jeg ut at den stakkars mannen ikke kunne komme hjem til dette kaoset i dag også. Han skuffa jo hele gårdsplassen helt ned til belegningssteiene i går.

– Dette var kanskje ikke så lurt gjort! Sa drømmemannen da han kom hjem. Men jeg skulle jo bare vise at jeg ikke er helt krøpling enda. Skulle gjøre han glad for at han slapp unna denne drittjobben i dag. Åsså tenker han mer på meg enn på at han slapp unna. Skjønn mann jeg har. Og det går sikkert bra med meg, er jo ikke armene mine det er noe i veien med.

Måtte også skuffe en sti i hagen. Slik at vi kan komme frem til badestampen. Lokket på den har knekt i løpet av vinteren, så vi burde nok hatt den under tak heller. Da hadde det også vært koselig å sitte der ute når det snør eller regner. Og det har det jo gjort mye denne vinteren. Men vi kan ikke ha mer tak her, for den ligger mellom grilbua og ei bod. Så skal det skje, at den blir brukende i all slags vær, så må den inn i boden. Og bodplass er ikke akkurat det vi har nok av. Må tenke nøye gjennom dette her før vi eventuelt gjør noe.

Zenta elsker snø. Ho er helt vill når ho er ute. Ruller rundt og oppfører seg som ho er hvalp igjen. Hopper etter snøen når vi prøver å forflytte den. I dag klarte jeg å klappe til ho med spaden rett i nebbet. Ho som hyler for den minste lille ting. Dette må ha gjort litt vondt, men ho ensa det ikke. Gleden over vinteren var tydeligvis mye større enn et lite slag i trynet.

På bildet her er ho bare 3-4 måneder. Allerede da var det gøy med vinter. Men ho visste vel ikke om noe annet heller på det tidspunktet. Vi blir jo klokere etter som årene går de aller fleste av oss …

Jeg tenker masse for tia. På både det ene og det andre. Hvordan det blir å komme tilbake til jobb. Hvordan de andre tenker om meg, nå som mange av dem sikkert har lest nedturen min her på bloggen. Men jeg tenker også på at jeg føler meg bedre, et lite skritt i riktig retning for hver dag. Jeg er gladere og ser ikke så mørkt på alt lengre. Selv om noen ting burde ha funka litt bedre. Som beina og nattesøvnen. Men det siste der er jo absolutt blitt bedre det også, til tross for at det innimellom kommer en våkenatt. Det får jeg heller tåle. Om de ikke kommer så alt for ofte og alt for tett.

Tenker også på Mexico-turen. På mange måter gleder jeg meg ikke. Mest fordi jeg føler meg så stygg for tia. Feit og dissete og helt ute av form. Hvem har vel lyst til å vise det frem på ei strand? Men jeg lurer også på hvordan beina blir der nede i varmen. Har hørt at de som har problemer med hovne og vonde bein blir verre når det er sommer og sol. Jeg har ikke så lang erfaring i dette her, for mine bein var helt normale og funka helt greit til jeg ble operert. Det var da hele elendigheta starta.

Innimellom de negative tankene er det altså noen positive også. Faktisk ganske mange. Og de formerer seg ettersom dagene går. De har kanskje ikke tatt helt over styringa enda, men jeg håper det kommer seg etterhvert.

Nå skal vi snart ha middagsbesøk av min eldste datter og barnebarnet. Pluss pappa’n til ungen. Jeg vet ikke helt om de er sammen eller ikke. Det har vært mye sjau der i de siste månedene. Det vet jeg godt, vi snakker jo en del sammen og dessuten bor de vegg i vegg. Eller han flytta ut før jul, men nå har han vært her litt i det siste igjen. Ikke noe er jo så godt som når en får det til å fungere, samlivet, men om det ikke går så er det heller ikke noe å tviholde på. Mener jeg. Det er ikke godt for noen om en ikke kan leve sammen uten at det blir bråk og tretting, spesielt ikke for barna. Men en må ta og gi, det er jo litt av det å kunne klare denne bragden det er å dele livet med et annet menneske. Og når det bare er den ene som gir og gir og gir, og den andre gir fullstendig blaffen, da er det ikke godt å få det til. Dette tenker jeg også en del på, selv om det absolutt ikke er mitt problem.

Jeg skulle ønske alle andre også hadde en sånn drømmemann som jeg har fått …