Ble en tidlig morgen for meg i dag. Har ligget en stund i senga og tenkt. Tenkt 20 år tilbake i tid. Til mammas siste jul. Rart at det alt er gått så mange år. Det virker ikke sånn egentlig. Noen ganger synes jeg just jeg så ho. Slik ho var. Ikke slik som den aller siste jula.

Min mamma døde av kreft. Kjapt og nokså uventet. I oktober ble ho operert, og erklært helt frisk. Ho var igrunnen ikke syk før dette heller, iallefall ikke som vi fikk med oss. Men mamma klaget aldri, og var aldri så syk at ho holdt senga. Vet ikke om de ikke fikk cellegift og etterbehandling på den tia, eller om legene bare lukka ho sammen igjen fordi de hadde sett at her var det ikke håp … det får vi vel aldri vite. Kanskje de bare ville at den siste tia skulle være litt mindre bekymringsløs for oss alle? Men at all elendigheten inni i kroppen hennes bare eksploderte etter at ho var blitt kutta i, det er iallefall helt sikkert.

Arbeidslivet tok ho fatt på igjen rett etter operasjonen. Men ho var nokså slapp og ikke helt som normalt. Gikk til legen og fikk vite at det bare var en influensa. – Ta noen globoid og slapp av litt. Det ble verre, og de tok en tur på legevakta, lille julaften, akkurat for 20 år siden. Derfra bar det rett til sykehuset.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi fikk kjapt vite at her var det ikke noe å gjøre. Det var spredd seg til lymfekjertlene. Og de er jo overalt i kroppen. Pappa nektet å innse dette. Dermed ble vi halt fra den ene legen til den andre, han ville liksom at de skulle gjøre noe. Om ikke annet så forsøke ting som aldri var testet på mennesker før. Metoder som hadde vist seg posivie på mus og rotter. For uansett skulle ho jo dø. Men selvfølgelig kunne ikke legen gjøre sånt.

Det var meninga at mamma skulle komme hjem noen timer på julaften. Jeg tror ikke ho helt hadde blitt informert om hvor ille dette var. Det var bare vi andre som var på det møte med overlegen der vi fikk beskjed om at ho hadde ca. 14 dager igjen. Men plutselig så ville ho ikke hjem heller. Det var akkurat som om ho skjønte at dette kom til å bli siste gangen. Ho gav opp. Og da skjedde alt veldig fort.

Ho spiste ikke og fikk heller ikke annet enn vann intravnøst de første dagene. Etter det sluttet de igrunnen med det også. Så på en måte tørsta ho vel ihjel. For å ikke trekke elendigheten mer ut enn nødvendig. Men en ting de tvang ho til å svelge var smertestillende. Ho svelga og svelga og fikk bare ikke ned de tablettene. Det var vondt å se på! Da jeg spurte om de ikke heller kunne gi det også intravnøst når den slangen likevel lå festa i åra så fikk jeg bare beskjed om at det var så mye dyrere!

Pappa klarte ikke helt denne påkjenninga. Og for hver dag som gikk kom han mer og mer rusa opp på sykehuset. Han kjørte i fylla. Satt ved sengekanten hennes og røykte, ho skulle jo dø likevel.

Etter noen dager kjente ho oss ikke helt igjen. Ho visste ikke hva ho het engang. Likevel fikk pappa opp en advokat for å få overført en stor eiendom ute ved sjøen fra min mormor til seg selv. Han hadde fått med min tante og et par leger som vitner. Vitner på at ho var ved sine fulle fem og visste hva ho gjorde. Ho fikk en penn i hånda og beskjed om å skrive under der og der. Men ho kikka på pennen og skjønte visst ikke helt hva den var til. Visste ikke hva ho skulle skrive. Han sto der og rista i ho. – Herregud du er vel ikke så dum at du ikke vet hva du heter engang? De andre som var til stede bare sto der som saltstøtter, gjorde ikke noe, sa ikke noe!! Da klikka jeg. Jeg skjelte ut den ene etter den andre, de måtte da vite at ho ikke var helt med lengre. De hadde jo gått inn og ut der i noen dager. Hva pokker holdt de egentlig på med? Heldigvis kom de til fornuft, så det ble ikke noe av dette her.

Det er forferdelig å sitte sånn ved sykesengen til noen du er glad i. Vite at dette er slutten. Ho kommer aldri ut igjen herfra. Det gjorde det jo ikke akkurat bedre at det var i jula. Julaften sa ho at det som var aller mest trist var å ikke følge opp barnebarna sine. Se når de begynte på skolen og vokste opp. Men ho hadde jo igrunnen ikke vist så veldig interesse for de mens ho levde, så dette var kanskje litt av en dårlig samvittighet som dukket opp, ikke vet jeg.

Ho begynte å fantasere. Dama som ikke hadde spist på dagevis så plutselig hele taket i sykehusrommet bli fullt av komper. Det var tydeligvis hundrevis av komper der oppe i taket over henne, og ho kunne ikke skjønne hvordan ho skulle få i seg alle de …

Presten ville ho ikke ha besøk av. Han hadde ho ikke hatt behov for før i livet, og det sto ho på til siste slutt. Han ble rett og slett vist døra da han kom. Tanta mi som har et helt annet syn på Gud og det livet mente jo dette var helt forferdelig. Ho kom helt sikkert til å komme til helvete når ho fornekta alt på dette viset.

Jeg visste jo at det var hørselen som forsvant sist. Så vi satte der, på nåler omtrent, og bare ventet. Ho hadde ikke kjent oss igjen på en stund, men da min kusine kom innom virka ho helt klar et lite øyeblikk. Ho huska navnet og var veldig glad for at ho kom på besøk. Men vi som hadde sittet der hele jula, oss hadde ho glemt.

Dagen før ho døde fikk ho et eller annet syn. Et flott syn tydeligvis. Ho kikka intenst mot et punkt høyt oppe på vegen i hjørnet av rommet. Rommet med en gul stol og hvitt sengetøy med gule prikker. Ho smilte og fortalte at der var det fint. – Se så frodig gress og så mange fine blomster. – Og den flotte blå himmelen! Jo her kunne ho være …

Tror dette var det siste ho sa. Dagen etter satte vi igjen ved siden av senga. Ho så igrunnen ut som om ho allerede var død. Ho var så kald på beina! Og etterhvert forsto jeg jo at det var døden som var kommet. Jeg satte der og kjente at kulden trakk lengre og lengre oppover. Det var veldig rart og ganske uhygggelig. Lårene ble kalde, kroppen var kald, det trakk ut i armene … og så plutselig hadde jeg ikke noen mamma mer.

Ho sovnet stille inn. Ikke noen kamp eller dramatikk. Alt slutta bare plutselig. Noe de troende i familien tok som et tegn på at ho likevel var kommet til himmelen. Det var 29. desember og vi hadde mista mamma.

Det aller verst akkurat da var sykepleieren som kom inn. Omtrent rett etter mamma hadde pusta ut for siste gang. Iallefall følte jeg det sånn. At ho smile, så sa ho: – Ja nå skal det vel bli godt med litt frokost?

Hele den lille familien min holdt på å gå i oppløsning. Vi trengte ikke noen frokost, vi trengte hjelp! På veggene rundt om på sykehuset sto det et nødnummer til en telefon for pårørende til kreftrammede. Noen du kunne snakke med, når som helst på døgnet, noen som hadde greie på dette. Som kunne litt om sorg etter å ha mista noen. Det var en døgnåpen linje. Sto det så fint på plakaten. Men vi fikk aldri tak i noen der. Det var jo midt i jula, og de hadde sikkert tatt juleferie. For å dø sånn på det tidspunktet var ikke helt lurt tydeligvis. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg forsøkte å ringe til det nummeret, la igjen beskjed sikkert 4-5 ganger. Vær så snill ring oss opp igjen! Men vi hørte aldri noe. Ikke engang da jule- og nyttårsfeiringa var over.

Etter dette året ble jula aldri det samme mer. Istedenfor å glede meg ble det bare tårer og elendighet. Julemusikken begynte å tyte ut av alle høyttalerne overalt, juleutstillingene kom i butikkvinduene og alle andre begynte å glede seg. Da gikk jeg en tur i kjelleren. Ikke sånn helt ned, men et godt stykke nedover i trappa. Men jeg kom jo selvfølgelig alltid opp igjen. Uten hjelp. Når jula var over og hverdagene var tilbake.

På en måte døde også pappa denne dagen. Han gjorde iallefall så godt han kunne for å fremskynde det. Han forsøkte å drikke seg ihjel på noen måneder. Han trakk seg unna og slutta å leve, han ble en sur gammel gubbe som bare tenkte på seg selv. Når vi var der var det tabu å snakke om mamma. Det var et ikke tema i lang tid fremover. Han forbannet alle, og spesielt de gamle som bodde på sykehjemmet litt nede i gata. De som kom gående med gåstolene eller ble trillet forbi i en rullestol. Hvorfor kunne ikke de dødd heller? De hadde jo allerede levd et langt liv?

Jeg forsøkte å få hjelp til ham. Kontaktet fastlegen og sa hvordan det lå an. At han rusa seg på alle de medisinene det viste seg at mamma hadde hatt liggende. Sovepiller, smertestillende, piller mot depresjon og angst, pluss alkohol. En salig blanding. Pluss de tablettene han selv fikk foreskrevet pga. sorgen. Legen kunne ikke gjøre noe. Han slutta ikke med å skrive ut medikamenter. Om vi skulle gjøre noe med det måtte vi begjære pappa utilregnelig. Men det var han jo ikke, og jeg synes jeg så for meg det helvete det hadde blitt om vi hadde forsøkt det.

Å se sin sterke, tøffe far forandre seg til denne taperen var tøft.  Han ramla ned trappene fordi han var så full. Forvandlet seg til en uteligger omtrent, i illeluktende, skittent tøy, det var nesten like ille som å se mamma dø. Istedenfor å sørge over henne måtte vi bare konsentrere oss om han som var igjen. Prøve å ta vare på han, prøve å holde bedriften de hadde drevet i gang. Få ut varene slik at ikke kundene forsvant. Sorgen måtte vente, til det ble bedre tid. Mange ganger skulle jeg ønske det var han som var død heller, men han klarte seg selvsagt. Helt til 2002.

20 år er veldig lenge. Men tapet av en mor kan aldri ertattes. Det gjør vondt enda. Smerten kommer aldri til å bli borte, men den blir litt lettere å bære etterhvert. Jeg tenker på alle de andre også som har det slik. Som savner noen som ikke er der mer. Selv om jeg var voksen da min mor døde er en aldri voksen nok til å miste mamma’n sin tror jeg. Men å miste sine egne barn må være enda verre. Jeg husker min mormor sa noe sånn en gang. At dette var feil. Foreldrene skulle ikke overleve sine egne unger.

Mamma som alltid hadde vært frisk og rask og klart det meste … ho ble bare 58 år.

Jula er for noen et sant lite helvete å komme gjennom. Tenk på det når dere ønsker hverandre god jul i dag. Når dere sitter der og snakker om alle de selskapene dere må gå i. All den julematen som må fortæres. Alt stresset. Det er kanskje noen som sitter der som hadde sett på det som en lykke. At det skjedde noen i jula. At de hadde noen å være sammen med, noen å spise middag med. Istedenfor går de hjem til tomt hus. Gidder ikke lage mat bare til seg selv. Går hjem og griner, men trøster seg med at denne jula iallefall er veldig kort. Bare en helt alminnelig helg. Bare noen få timer til egentlig, så er det over, for denne gang. Hverdagen er tilbake og jobben kaller. Yess, jeg overlevde i år også!

Det kan være hvem som helst. En venn, en kollega, dama i kassa på butikken. De smiler og ønsker deg god jul tilbake, men smilet når ikke øynene om du har tid til å se etter. De har et hjem å gå til og mat på bordet om de vil. Likevel er hver jul like ille … det føles som tortur. De sier ikke så mye når det blir disutert hva en skal ha å spise på julaften. De sitter der og forsøker å gjøre som ingenting. Bare gleder seg til å komme vekk derfra, aller helst før alle juleklemmene skal utveksles, slik at ingen skal se hvordan det egentlig står til … for en klager selvfølgelig ikke i jula. Kan ikke ødelegge høytiden for andre.

Jeg vet hvordan det er, jeg har vært der.