Tre. Tallet er tre. For det er da jeg våkner sånn helt av meg selv. Merkelig. For noen uker siden kunne jeg ligge våken til klokka tre uten å sove noe. Ja resten av natta også for den saks skyld. De siste dagene har jeg sovnet nokså greit, men når klokka er halv tre, tre så er jeg plutselig våken igjen! Lå riktignok i senga til klokka nærma seg 4, men da gav jeg opp.

Mannen lå ved siden av og pusta millioner av basiller rett i ansiktet mitt. Eeeeh, sorry, drømmemannen. De hadde fritt leide direkte til lungene! Så om jeg ikke blir syk nå er det skjedd et under med immunforsvaret! Luska meg ut av soverommet for å ikke våkne han, men nå sitter han her i den andre sofaen og stønner!! Han sov i hele går, så det er kanskje ikke så rart at han ikke fikk sove mer. Eller så er han så selskapssyk at han ikke orka å ligge aleine der nede, selv om det ikke helt virker sånn heller …

Må bare innrømme det. Jeg holder på å klikke etter to dager med syk mann i huset. Stakkars han da, som har gått her med meg som nesten ikke har vært frisk to dager i strekk de siste årene. Lurer på om han føler det samme som jeg gjør nå?

Besøkte dattera i går. Ikke ofte jeg har vært der. Stort sett er det omvendt. Ho kommer hit. Men måtte bare vekk litt fra dette sykehuset, og tok med den eldste og barnebarnet på besøk. Pluss bikkja da. Så gikk vi en liten tur oppi skogen der ute i ødemarka, og Zenta oppførte seg eksemplarisk etterpå. Lå bare stille på dørmatta. På innsiden vel og merke. For om ho hadde vimsa og stressa så hadde ho havna i bilen! Hunden til x’en var også der, så det var derfor vi var litt redd for at det bare ville bli kaos.

Da jeg anskaffa meg den hunden skulle ho bli sånn som jeg tok med overalt. Det ble med tanken. Greit nok når ho var liten og søt, og ikke så ut som en schæfer. Men nå tar ho litt mye plass liksom. Snøss gjør ho og innimellom. Så det er ikke så mange plasser jeg føler ho er velkommen akkurat. Dermed blir ho mest hjemme når vi er hos andre. Litt trist. Burde nok hatt en liten veskehund heller. Som alle synes er såååå søt og nusselig. Bortsett fra meg. For da kunne jeg jo likegodt hatt en katt! Dermed hadde problemet vært løst, for de tar du jo ikke med på besøk uansett og du slipper å sitte der med dårlig samvittighet for den som er igjen hjemme.

Ser på Facebook at sønnen på havet muligens kommer hjem til lørdag. Det skal bli godt å få han hjem igjen. Minstemann, som plutselig ikke er så liten lengre. Har snakka med han to ganger, ellers har det bare vært på face. Dårlig med telefonforbindelse der ute, men de har vært i land innimellom. Han trives veldig godt, så han er bare blitt enda mer sikker på at det er dette han skal. Og godt er jo det, når de har en fremtidsplan. Selv om det ikke akkurat var dennne mamma hadde sett for seg.

Det er litt skummelt. Klart jeg blir litt redd når jeg leser at bølgene er så store at han får dotter i ørene der ute. At han de første dagene var sjøsyk, han spøy ikke så mye, men når de gikk fra bølgetoppen og ned igjen så ble liksom magesekken bare hengende igjen der oppe! Ja, det var altså ungens beskrivelse av sjøsyken da, ikke min.

Dagens plan. Om et par timer nå skal jeg kjøre barnebarnet i barnehagen og dattera på jobb. Og det var det!! Veldig innholdsrik dag dette her. Nesten så jeg lurer på hvordan jeg skal rekke alt …

Åja, så var det de julegavene da. Det der som var så koselig å gjøre sammen med drømmemannen. Men det blir jo ikke noe i dag heller. For drømmemannen er jo akkurat for øyeblikket en litt mer alminnelig, sykelig, mann og dermed skal jo ikke han noen plasser.

Lurer på om vi bare må avlyse hele jula i år …