Når alt stopper opp

På mange måter har jeg slitt litt de siste årene. Før jeg helt gav opp, rett før drømmemannen plutselig dukka opp. Jeg eksisterte, men levde ikke. Bare var der, hangla med på et vis. Smilte og lo, og sparte det andre, tårene og motløsheten til det ikke var andre til stede. Somregel iallefall. Men noen ganger sprakk den maska litt …

Når jeg var på ferie, da var alt gøy. Da var hverdagen langt, langt vekk. Jeg hadde verdens beste reisefølge. Snill og omtenksom. Men ikke mannen i mitt liv. Jeg følte det hele tiden, at dette på en måte var feil og han visste det han også. Dette som begynte som vennskap, utviklet seg til at vi likegodt kunne utnytte hverandre litt på de fleste områder. For vi hadde jo ingen andre noen av oss. Det var praktisk og greit og på mange måter uten forpliktelser.

Men hverdagen innhentet oss. Det er jo tross alt hverdagene det er flest av, og en kan ikke bare leve på gode ferieminner resten av livet. Ikke når så mye annet ikke stemmer. Men jeg fortsatte i samme sporet, lenge. Jobba så mye som mulig for jeg synes ikke det var så hyggelig å være hjemme. Helst hadde jeg sett at jeg kunne flytta inn på jobb den uka ungene mine var hos faren …

Når jeg ikke befant meg på jobb, jobba jeg hjemme eller på hytta. Med det ene prosjektet etter det andre. For all del måtte jeg ikke sette meg ned. For da kom tankene og de var ikke hyggelige. Fremtiden var noe som slutta å eksistere i mitt vokabular da faren til mine barn flytta. Jeg hadde ikke noen fremtid. Jeg levde i nuet, fra time til time, fra ferietur til ferietur. Prøvde å fortrenge alle de dagene som kom innimellom. Før vi reiste var neste tur allerede bestilt.

Opplevde mye som jeg ikke ville vært foruten. Men det var med feil mann. Alltid satt jeg igjen med del følelsen. Hadde jeg vært forelska og lykkelig ville det vært sinnsykt romantisk både her og der. Mannen var verdens snilleste, han gjorde alt for meg, så på den måten kunne jeg ikke fått det bedre. Men likevel mangla det viktigste, kjærligheten. Vi var kjempegode venner, kunne snakke om alt, men jeg var ikke forelska. Forsøkte så godt jeg kunne, gang på gang, jeg ville liksom at dette her skulle funke. Men det nytta ikke …

Egentlig irriterte han meg grenseløst, og jeg sparte liksom ikke på kommentarene heller. De frekke, stygge og sårende kommentarene. Jeg var ei skikkelig bitch, rett og slett grusom. Likevel var han alltid der når jeg trengte han. Men til og med det irriterte meg. At han var så dott, uten planer for livet, uten vilje til å rydde opp i sin egen elendighet. Bare lot alt suse og gå på en måte. Han hadde kjørt økonomien sin rett til helvete, og bare fortsatte i samme spor. Regningene åpna han ikke, bare overså de.

Jeg var selvstendig, oppegående og klarte det meste. Alltid. Ingenting var noe problem, bare en liten utfordring. En ny ting å lære, å ta med seg videre. Jeg var frisk og feilte aldri noe, en symelding visste jeg nesten ikke hva var.

Så møter jeg altså drømmemannen. Livet blir helt forandret. Både på godt og vondt egentlig. Jeg har igjen verdens snilleste mann, som gjør alt for meg og denne ganga er jeg dødsforelska. Igrunnen blir den følelsen bare strerkere og sterkere. Samtidig som helsa blir dårligere og dårligere. Jeg er syk. Hele tiden. Men står på som før. Lenge. Alt for lenge. For jeg var jo så tøff og selvstendig og klarte alt. Bortsett fra den bittelille bagatellen som å ta vare på meg selv helsemesssig.

Sta som et esel fortsatte jeg. Selv om kroppen protesterte høylytt, først litt innimellom, noe som ordna seg etter litt hvile ettter jobb. Etterhvert ble det mer og mer hvile etter jobb, og til slutt orka jeg ikke en dritt når arbeidsdagen var over. Jeg som aldri hadde sovet middag engang, ikke lagt meg ned på sofaen, sparte sovinga til noen få time nattestid. Likevel ga jeg ikke opp. Det kom jo snart til å gå over. Selvfølgelig gjorde det det. Trodde jeg.

Men istedenfor å gå over ble det bare verre og verre. For å være heilt ærlig så merka jeg det jo selv også. Innimellom. Men jeg ville ikke se det! Jeg ville ikke være så pinglete. Statusene mine på facebook forandra innhold. Sakte men sikkert, eller iallefall sikkert. Det ble sure oppgulp, negative statuser, sykdom og elendighet. Smilefjesene forsvant og jeg ble en sånn “død og fordervelse predikant” på nettet. På jobb slutta jeg å gå opp i lunsjen. Satte bare på plassen min, spiste litt innimellom, mens jeg jobba. Jeg var sur og grinete og hadde igrunnen ikke lyst til å snakke med noen. Er ganske sikker på at jeg var en pest og en plage de siste ukene der.

Ikke noe var greit. Den positive, energiske jenta forsvant en eller annen plass på veien. Er ikke helt sikker på når, eller hva, som gjorde utslaget. Men på en måte, tross alle de små og litt større tegnene jeg burde ha tatt, så kom det som et sjokk da jeg plutselig satt der, med sykmeldinga i hånda og fikk beskjed om at jeg kunne glemme jobben. Dit skulle jeg ikke på ganske lenge, og nå nytta det ikke å protestere heller.

Jeg er på mange måter veldig glad for at legen tok over. Kjenner det. Men irriterer meg enormt at jeg ikke klarte dette aleine. At noen andre måtte gripe inn, det er på en måte et nederlag. Jeg vil ikke at noen andre skal bestemme over meg, jeg er voksen og vil klare meg selv. Det er det jeg har gjort alltid. Men jeg ser jo at dette var rett. Innimellom ser jeg det iallefall. Og jeg kjenner at det hjelper. Det går fremover, om enn litt seint. Alt for seint for meg! Jeg har ikke tid til dette!

Innimellom motløsheten kan jeg både le og glede meg over livet. Når jeg ikke er alt for trøtt da. Jeg gleder meg over at jeg ikke har så vondt over alt lengre, at jeg ikke er så virusbefengt som jeg har vært de siste årene. Men innimellom tenker jeg mye på de tablettene jeg kjører i meg hver dag. Er det bare de som er grunnen til at jeg kan smile og le igjen? Også med øynene. Men når jeg har en sånn god dag, en lykkelig dag, da får jeg forfedelig dårlig samvittighet. Jeg er glad, jeg fungerer nesten normalt, men jeg er ikke på jobb. Det er så feil som det kan være og bli. Jeg får kjempedårig samvittighet for at jeg har det godt! For da kunne jeg jo også ha vært på jobb, ikke sant?

Er det en falsk glede egentlig? Lykkepiller … det er vel en grunn til at de har fått kallenavnet. Selv om jeg foretrekker å kalle de deppepillene. Dopet. Det som førte meg inn i zombie-tilværelsen.

Om et par uker får jeg beskjed om jeg skal øke dosen til det dobbelte. Og da er det vel rett tilbake til den grå gørra igjen for noen uker. Jeg har ikke lyst til det. Men jeg har lovet både den ene og den andre å høre på legen denne ganga. Gjøre som jeg får beskjed om. For på egenhånd har jeg jo klart å kjøre livet rett til bunns. Jaja, jeg pleier jo aldri gjøre noe halvt, her er det enten eller. Så hvorfor skulle jeg liksom stoppe opp halvveis nedi kjellertrappa denne ganga?

Jeg må prøve å venne meg til tanken på at jeg ikke er aleine. Jeg har en å dele både bekymringer og gleder med. En som tar seg av meg når jeg trenger det, støtter meg, passer på meg. En skulder å grine på. Jeg må ikke klare alt selv, jeg må ikke være den sterke hele tiden. Men hvordan skal jeg klare det egentlig?

Natta er tiden for de merkeligste tanker …

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg