Det er kvelden, seint på kvelden. Andre ville muligens kalt det natta. Men jeg er så vant til det nå. Være våken på alle mulige merkelige tider. Fatter ikke helt hva som skjer jeg. Er det kroppen min som blir immun for den ene innsovingstabletten etter den andre. Sånn bare fordi den ikke vil sove? Har liksom kroppen fått sin egen vilje, ja ikke at jeg ikke har opplevd det før, men det har helst hatt med andre ting å gjøre enn soving …

De første tablettene virker, en liten stund! Så går det bare over. La meg, og var klar for å ta imot søvnen for flere timer siden, men neida. Den kom ikke. Det er litt uvant og ensomt her. Senga er gedigen. Savner drømmemannen og armkroken og kroppsvarmen. Kanskje det er det som er galt, og ikke tablettene? Det er litt kaldt her, selv om det normalt er mye kaldere i vårt soverom. Så jeg har kledd meg! Langarmet t-skjorte, tights og sokker!! Herregud for et vakkert syn. Det hadde ikke skjedd om jeg ikke lå her aleine, det er helt sikkert. Nei, da hadde jeg vel vært så varm at jeg hadde ligget oppå dyna for lenge siden! Selv uten påkledninga.

Pysj. Nattkjole. Det er mange år siden jeg hadde det. Må le litt her jeg ligger i min ensomhet. Tenker på en nattkjole jeg fikk fra min daværende svigermor i bursdagsgave. Tror jeg ble 27 eller noe deromkring. Nattkjole liksom. Ikke en sånn fin, søt eller sexy greie i litt silkeaktig stoff. Det var en skikkelig bestemornattkjole fra 1800-tallet! Eller prevensjonsnattkjolen som jeg i mitt stille sinn har omtalt den som i ettertid. Den var fotsid, helt fotsid, den kunne vel ikke vært lengre. Mangla igrunnen bare en snor i nederkant. Sånn at den kunne snøres godt igjen før senga ble inntatt. For å være helt sikker på at ingen på noen måte skulle komme til der! Den var lys grå med gult mønster, langermet og omtent høyhalset. Ho hadde tydeligvis fått nok barnebarn fra denne siden og jeg har aldri fått en så forferdelig gave verken før eller etter … men jeg har den enda. Har aldri vært i bruk, men bevarer den som et minne. Ikke spør hvorfor, for jeg har ikke noe svar. Forresten så fikk ho nok et barnebarn, til tross for iherdig forsøk på å unngå det …

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Har hatt en kjempekoselig dag og kveld. Ja, når jeg endelig kom meg av det der toget da! For uansett hvordan en vrir og vender på det så er det dritkjedelig! Selv om jeg fikk tiden til å gå med å skrive masse tull bare for å se viktig ut! Sånn litt forretningskvinneaktig. For hvem ellers sitter og skriver på toget. Enten strikker en, leser, eller sitter bare litt sånn i sin egen verden og hører på musikk. Digger litt innimellom. Og er en riktig uheldige så kommer det en liten strofe som slipper ut mellom tennene. Og det er jo ikke så kult da.

Vi har tilbragt dagen i Egersund. En plass jeg tidligere bare har bytta tog. Det var julemarked der. Kjempekoselig. Men det åpna ikke før 5, så først hadde vi en liten tur rundt i byen og dessuten rakk vi en lunsj før de åpna bodene. Heldigvis var vi så tidlige, for det pleier visst å være tjukt med folk der. Og å gå i kø er ikke helt mi greie.

Julestemning – om den ikke var helt til stede før dette, så kom den nå

En bitteliten sjokoladefabrikk – med mange fristelser

Lunsjen ble inntatt på en cafe a la Randi, ble helt overfylt rett etter vi kom.
De hadde en fantastisk suppe!

Julepynt i alle varianter

Koselig med naturmaterialer

Her tror jeg rett og slett det trengs en aldri så liten Viagra …

Gaven til mannen som har alt! Fantes i mange varianter og størrelser.

Mye som frista her tydeligvis.

… avslutter med litt vinterstemning fra byen.

Fikk en liten alvorspreken av min venninne i dag. Jeg måtte bli mer sosial. Komme meg ut. Ikke bare når drømmemannen var støttekontakt. Aleine altså. Ta ansvar for matinnkjøpene igjen. Våkne opp og begynne og eksistere. Sånn som jeg var før. Ikke gjemme meg hjemme hvor det er trygd og godt. Jeg kunne ikke fortsette å leve livet via pc’n …

Det gav meg noe å tenke på. For jeg er blitt litt rar de siste månedene, vet jo det. Jeg har ikke lyst til noe og vet at alt ho sa er sant. Ho kjenner meg veldig godt. Nesten litt skremmende det der.

At jeg kom meg avgårde til det julebordet sist helg var nesten litt overraskende. For det hadde jeg heller ikke lyst til. Men da var i det minste mannen med! Nå derimot dro jeg helt aleine. Hadde vondt i magen i dag morges, for igrunnen ville jeg bare være der jeg har vært i det siste, hjemme. Jeg har fundert noen dager på om jeg kunne finne på en god unnskyldning for å slippe å dra noen plass. Både hit og til Karmøy. Men jeg er ikke så god på sånt. Si noe som ikke er sant .. dermed skrinla jeg det.

Så her ligger jeg da. I ei seng som er kjempediger. Er nesten sikker på at det er plass til halve slekta oppi her! Jeg har kommet meg helt hit på egenhånd, eller i det minste til Egersund. Uten støttekontakten/drømmemannen, og det er vel bra? På en måte er det en liten bragd akkurat nå. Høres helt teit ut. Men om du ikke har vært her jeg befinner meg, litt sånn “eksisterer men har igrunnen gitt opp og orker ikke gjøre noe med det heller”-stadiet, så forstår jeg at du ikke aner hva jeg snakker om. Og da håper jeg at du aldri finner ut av det heller …

I morra kommer nok en dag. Eller, den er visst alt kommet, og jeg må prøve å sove litt nå. God natt eller god morgen, alt ettersom … jeg ønsker alle en fin helg!