Med bomull i huet og lim under skoene inntok jeg arbeidsplassen min. Føles merkelig å komme ut der, selv om det meste ser ut som det gjorde sist jeg var på jobb, folkene er de samme og alt er som før. Det er bare meg som ikke er helt normal.
Var nok ikke helt den rette dagen å ut der på. Men det var jo ikke godt å vite på forhånd. Det er jo en ukes tid siden den sms’en fra sjefen tøyt inn; vi måtte ha en samtale. Ikke helt det jeg hadde lyst til. Igrunnen har jeg ikke lyst til noe som helst for tia. Jeg bare henger med. Selv om den verste zombi-følelsen er over. Nå er det litt mer sånn “orker ikke, gidder ikke, makter ikke-følelse” som har overtatt.
Han ville jo bare snakke om hvordan vi skulle få meg tilbake i jobb igjen. Og det er jo greit sikkert. Selv om jeg følte der og da at dette her klarer jeg ikke, ikke enda .. Det føltes så fortvilende at jeg til og med felte en tåre eller fem! Jeg, som ikke har fått til å grine på mange måneder måtte jo selvsagt slippe ut de der idiotiske tårene rett foran sjefen! Herregud så teit jeg føler meg!!
Jeg vil jo selvsagt tilbake på jobb. Det er ikke noe mer jeg heller vil akkurat nå. Bortsett fra å finne tilbake til meg selv. Mitt gamle jeg. Ho som smiler og ler og griner i passe porsjoner gjennom en uke. Noen ganger er det faktisk godt å grine litt, men ikke akkurat i dag. I dag var settingen helt feil og jeg skulle gjerne ha vært det foruten.
Tror igrunnen ikke jeg skal tilbake på denne siden av nyttår. Etter det legen sa sist jeg var der iallefall. Og akkurat i dag så må jeg nok si meg enig i det. Selv om det ikke alltid er sånn. Noen ganger har jeg faktisk sittet her og tenkt at i dag kunne jeg sikkert ha klart jobben min. Og da blir det jo enda verre å sitte her! Men de tankene har vært sjeldne og temmelig fort forbigående.
Jeg savner de andre. Eller, det er ikke sånn at jeg kommer inn der og synes det er helt fantastisk å se kollegaene igjen! Nei, langt derifra. Det er bare flaut! Kjempeflaut! Jeg ville helst ha krøpet inn på kontoret mellom alle de andre pultene, sånn at ingen så meg. Men det hadde jo kanskje sett enda en smule teitere ut.
Har som sagt ikke tenkt så mye på returen enda. Har hatt nok med å komme gjennom dagene bare. Men bare jeg kom i gang igjen, for min egen del … så kunne de legge det til rette akkurat som det passa meg. Omtrent.
Jeg fikk nesten litt panikk. Tanken på å sitte der, midt i det åpne landskapet, skremte plutselig vettet av meg. Til og med om jeg fikk sitte på “min” plass virka det helt forfedelig. Så jeg sa som sant var, akkurat da, at når jeg kom tilbake så ville jeg helst sitte i en krok. Gjemme meg vekk. Langt vekk. Og det var visst ikke noe problem det heller …
Skulle jo igrunnen ha ført noe skifttillegg mens jeg var der. Men jeg måtte bare ut igjen, og det med en gang, så det ble ikke noe oppdatering av de tilleggene. Ikke i dag heller. Åh, jeg føler meg som en dust. Irriterer meg over at jeg ikke bare kan få gjort det som skal gjøres. Bli ferdig med det. Ta meg selv i nakken og bli ferdig med dette tullet her!!
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Dette er også meg akkurat nå.
Takk. 🙂
Jeg føler meg igrunnen så aleine om å være på dette viset, så det er på en merkelig måte godt å vite at det også er andre der ute som har det omtrent sånn … og ja, jeg tror at jeg kommer meg tilbake. Etterhvert. At det kommer en tid etter dette som blir helt bra. Både på den ene og den andre måten!
Jeg hadde hjemmebesøk av sjefen for noen dager siden, med blomster. Etter besøket satt jeg som vanlig med verdens dårligste samvittighet. Både fordi jeg gjerne skulle ha vært tilbake på jobb for lenge siden og fordi han fortsatt tror at jeg snart kommer tilbake.
At vi blir syke er ikke vår skyld, å bli friskere kan vi arbeide med, å bli helt frisk kommer an på sykdommen.
Lykke til 🙂