Så har jeg glodd noen dager på mannen som har pussa opp. Jeg har riktignok malt litt og holdt når han har trengt hjelp. Men aller mest har jeg følt meg litt i veien og helt idiot! Innimellom har jeg feid og vaska, feid og vaska, feid og vaska … puuuh! Bært søppel og fylt en stor henger med gamle veggplater som var et sant helvete å få ned fra veggene. I følge mannen. Gud så mange bannord han kan han der! Og hvilken kraft de kommer ut med! Hadde han brukt all energien på det vi holdt på med, og heller droppa alt det han har banna og steika, så hadde vi nok vært ferdig på halve tiden.

Vi har et hus fra begynnelsen av 60-tallet. Han som har eid det før har nok vært hobbysnekker, hobbyrørlegger, hobbyelektriker. Så hver gang vi åpner en vegg her så dukker det opp nye problemer. Eller utfordringer som det så fint kalles. Dessuten er ingenting rett. Ei heller er det bygd opp etter standardmål. Verken takhøyden, bredden mellom reisverket .. ja, absolutt ingenting er som et normalt hus ville vært! Kjempegøy altså!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi skulle i utgangspunktet bare skifte veggplatene. I stua på hybelen vel og merke. Men det ene drar med seg det andre. Sånn er det jo bare. Så når platene var oppe så ble jo taket så stygt. For ikke å snakke om de gamle listene. Selv om de igrunnen ikke var så gamle. Dermed måtte det jo males både her og der, og listene måtte skiftes ut. Men så ble det fint også da. Til slutt. Skulle igrunnen ønske det var min stue som var blitt så lys og flott! Men det er jo enda mer arbeid, for den er jo tre ganger større. Dessuten så har mannen sverget at han aldri skal pusse opp noe som helst mer. Så da er jo fremtidsutsiktene heller dårlige når det gjelder å få skifta ut disse tapetserte, karrifargede veggene inne hos oss … Sannsynligvis er det enkere å kjøpe nytt hus som har lys panel i stua.

Jeg har igrunnen kost meg disse dagene. Selv om jeg akkurat nå er lei, drittrøtt, har vondt overalt og tror aldri jeg kommer til å føle meg normal igjen. Men jeg har jo nytt synet av den råsexy mannen min i selvlysende gult arbeidstøy mange dager i strekk. Og det er ikke tull en gang! Jeg synes han er flott med det teite tøyet jeg. Mulig jeg ikke er helt god … den uttalelsen tyder vel helst på det ja. Mens han nok har hatt et litt mer sånn elske-hat-forhold til meg i det siste. Sannsynligvis har han angret på hele forholdet.

Jeg er så nøye på alt! Det må være helt rett, og fint, og aller helst litt bedre enn perfekt. Og jeg klarer ikke å holde kjeft om det ikke er det. For noen små filleting som andre helt sikkert ikke gidder å bry seg om engang, eller ikke ser, så må jo jeg selvsagt klage. – Det der var ikke bra (eeeh, mulig jeg til og med kalte det jævelig). – Selv om det tar mye lengre tid å gjøre det på den måten, så kan vi jo jaffal forsøke. – Hvorfor gjør vi det ikke heller sånn? Joda, jeg vet jeg er en pest og en plage.

Han har sikkert hatt lyst til å myrde meg opptil flere ganger i det siste. Og forsåvidt så skjønner jeg fyren godt. Jeg vet jeg ikke er helt god på dette punktet. Blir aldri fornøyd. Ikke med det jeg gjør selv heller for den saks skyld. Har alltid vært sånn. Det går helt tilbake til barneskolen, og før det også. Sannsynligvis er det medfødt. En skavank i hjernen eller noe. En feilkobling. Jeg sleit noe helt forferdelig med å få formskiftboka med bokstaver og border helt perfekt. Viska ut og prøvde på nytt. Viska igjen. Omtrent til det ble hull i arket. Så det er ikke det at jeg tror jeg kunne fått det til så mye finere, bedre eller kjappere selv. Men jeg burde jo ha lært, for tenk om jeg heller hadde holdt munn, iallefall ikke påpekt hver minste lille detalj. Men ikke for det, jeg skryter også. Men det tror jeg ikke helt han fanger opp. Han hører bare det negative på en måte. Og da blir det litt galt.