Barnetro

I dag har jeg hatt besøk av ei venninne. Ei kristen venninne som fortalte villig vekk om Jesus, tro og helbredelse. Siden jeg spurte vel og merke. Ho ber for meg, og har gjort det lenge. For meg, som ikke tror på verken Gud, Jesus eller noen av vennene deres. Hva skal det hjelpe for liksom? Men selvfølgelig sier jeg ikke at ho ikke får lov. Det er akkurat det samme for meg hva ho bruker tiden på. Selv om jeg synes det er litt rart at noen gidder bruke tiden på meg, sånn rett som det er, og dele tankene med en som ikke kjenner meg engang.

Jeg er vel ikke akkurat oppvokst i et kristent hjem. Selv om mamma ba aftenbønn med oss da vi var små, vi gikk på søndagsskolen og er både døpt og konfirmert i kirka. Både min mormor og farmor var dypt religiøse, begge på sin måte og begge to mente selvsagt at den andre tok feil. Min mormor var i statskirken og holdt søndagen hellig. Såpass at ho ikke engang kunne ta frem håndarbeidet. Nei, da satte ho prektig med hendene i fanget og gledet seg til mandagen kom, slik at ho kunne bli ferdig med nok en rad på hekleduken. Min farmor var adventist, dermed var det lørdagen som var hellig der i gården og strikketøyet ble liggende i kurven. Likevel snakka de nedsettende om hverandres tro og måten de tolket den på. Er det rart det er krig i verden?.

Aldri har jeg følt meg som en større løgner enn da jeg gikk opp kirkegulvet i konfirmasjonskappa! Det var grusomt og forferdelig langt. Den midtgangen tok liksom aldri slutt! Det hjalp ikke akkurat at jeg mista hælen på mine nyinnkjøpte sko da jeg var halvveis oppe til alterringen heller. Der og da tok jeg det som en direkte straff for at jeg i det hele tatt hadde forvilla meg inn i Guds hus uten nødvendige kvalifikasjoner. Så det ble slutten på min kirkekarriere.

Jeg giftet meg ikke i kirka. Verken første eller andre gangen. Jeg har aldri hatt den store drømmen om å være hvit brud. Tanken på å være midtpunktet en hel dag gjør meg kvalm og utilpass. Dessuten hadde jeg jo vært samboer i to år før vi kom så langt, og kan ikke akkurat med hånda på hjertet si at jeg var så veldig uskyldig og hvit lengre. For det er vel igrunnen det den flotte overdådige kreasjonen skal symbolisere, sånn i utgangspunktet, et bevis på jomfrudom og renhet? Å traske opp det kirkegulvet en gang til, som en skikkelig hykler, det droppa jeg gladelig.

Presten som skulle døpe min førstefødte var igrunnen ganske kul. Allerede tidlig i samtalen fikk jeg sagt at ungen ble døpt av en eneste grunn, fordi faren ville det og jeg ikke gadd å trette om en så ubetydelig ting. Jeg trodde ikke på Gud og for meg var det igrunnen helt likegyldig. Men egentlig synes jeg ungen skulle få velge selv, når ho ble gammel nok til å skjønne hva dette dreide seg om. Så litt feil føltes det likevel, selv om jeg ikke sto der og lirte av meg en haug med løgner om løfter jeg visste at jeg aldri kom til å holde. Da alt var ordna og dåpssamtalen nærmet seg slutten sier presten at jeg var den mest ærlige, fritt talende unge damen han noen gang hadde møtt. Dette respekterte han, derfor tok han bønnen disse dåpssamtalene pleide å avrundes med når jeg var gått.

Jeg har alltid vært åpen og ærlig med ungene mine. Fortalt hva jeg tror på om de har spurt, forsøkt å forklare spørsmålene som etterhvert kom, og henvist dem til faren når jeg følte jeg ikke strakk til. Det var jo tross alt han som synes dette var så viktig.

Kristendomsundervisningen på skolene er heldigvis blitt litt forandret i årenes løp. Livssynsundervisning heter det vel nå. Takket være våre nye landsmenn sikkert. Så noe har det jo vært godt for, at vi snart har utryddet de helt ekte, bleike, blåøyde nordmennene med vikingblod i årene. Da datteren min gikk i tredje klasse kom ho gråtende hjem fordi læreren hadde sagt at mora var en løgner. Jentungen hadde i en bisetning sagt at ikke alle trodde på Gud og at mamma var en av dem .. ikke akkurat et sjakktrekk.

Så kom konfirmasjonsalderen. Den førstefødte begynte på konfirmasjonsforberedelsene i kirka. For det gjorde jo alle de andre. Alle vennene og alle fra skolen. Det var bare sånn. Kjente godt igjen den følelsen. Men i vår tid var det kanskje ikke noe som het borgerlig konfirmasjon, iallefall var det ingen som snakket høyt om det. Det var det derimot nå, men ho valgte likevel kirka. Helt til ho var halvveis i forberedelsene. Da de skulle på tur trakk ho seg. Ville ikke. Enda jeg forsøkte å si at turen var sikkert det gøyeste med hele greia.

Men det var ikke bare turen som var feil. Det var hele opplegget. De andre leste og leste og ramset opp det ene bibelverset etter det andre. Ho følte seg helt utenfor. Ho hadde jo snaut hørt om de personene de snakket om. Iallefall ikke hjemme. Det ho burde ha fått med seg på søndagsskolen, barneforeningen og koret var tydeligvis gått i glemmeboka for lengst. Dermed ville ho ikke mer. Men jeg måtte si det til pappa …

Må innrømme at jeg ikke hadde spesielt lyst på den jobben. Hvordan skal en på en forsiktig og grei måte fortelle sånt til en mann som er skikkelig A4 og synes at gode gamle tradisjoner skal opprettholdes. Nettopp fordi det bare er sånn. På samme måte som en går i kirka på julaften liksom. Dessuten hadde alle andre unger i familien blitt konfirmert. Jeg ble selvsagt den store synderen, jeg og min mangel på tro.

Ungen var sta og hadde bestemt seg. Sikkert lenge før ho fortalte det til meg. Men om ikke dette ble fullført ble det verken selskap eller gaver. Etterhvert ble vi enige om at borgerlig konfirmasjon kunne være et alternativ. Det var bedre enn ikke noe. Men nei, jentungen ville ikke det heller. Jeg jublet litt den dagen, bare inni meg selvsagt, for at ho var så tøff! For at ho hadde sine egne meninger og ikke lot seg bestikke.

De de to yngste valgte heller ikke kirka. Og selv om jeg aldri har sagt hva de skal tro på, eller påvirket dem i noen som helst retning, så var det jo selvsagt meg som var skyld i hele elendigheta. Men jeg har aldri lovet å oppdra dem i den kristne tro, det var det faren som gjorde. Han trumfa gjennom dåpen og påtok seg dermed et ansvar. Så hvor ble den kristne oppdragelsen av i barneårene? Det er liksom litt seint å  begynne å snakke om Jesus og Gud når ungen er 14 år og står der med konfirmasjonspåmeldinga i hånda.

2 kommentarer
    1. Dette er et vanskelig tema for mange. Du har sagt din mening,men gitt barna mulighet og respekt for egne valg. Flott 🙂 Ang venninden som ber for deg,det skal du være glad for,husk for henne er troen sterk,og da er jo det hennes måte å bry seg på en god måte “hjelpe” deg og det er en god tanke :-))

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg